Stjernespillere ahoy!
Hver karakter har i utgangspunktet tre vanlige turneringer å spille gjennom før stjerneversjonen av denne karakteren blir låst opp. Deretter venter det enda flere turneringer, og nivået stiger kontinuerlig. De første kampene er skummelt lette, men det hopper fort opp på et nivå hvor ballutvekslingene blir både lange, hektiske og spennende. I tillegg til de vanlige turneringene er det et rikt utvalg av spesialbaner, der hele tegnefilmkonseptet er tatt ytterligere ut. Her er alle de klassiske reglene om hva en tennisbane skal inneholde kastet ut, og i stedet kan vi stifte bekjentskap med banedeler som forflytter seg, skumle vesener som forsøker å spise oss opp og et hav andre merkelige maskiner. Tenniskonseptet blir noe tonet ned i disse situasjonene, og de passer derfor nødvendigvis ikke for de som er ute etter en ren tennissimulator. De personene kommer nok imidlertid ikke til å vurdere dette spillet i utgangspunktet, for her er det ren og skjær spilleglede som er målet.
Den virkelige styrken til Mario Power Tennis kommer i det man samles fire personer en sen vinterkveld (eller nå snart, en sommerkveld) og klasker hverandres baller i et passe tempo. En heftig dobbelkamp med fire involverte spillere, spesialangrep som flyr fra side til side og redninger som gjennomføres i siste liten, er alle elementer som gjør dette til en glimrende opplevelse. Alle småspillene som er inkludert i tillegg til de vanlige tennisbanene og det tradisjonelle kampsystemet utvider levetiden ytterligere, og i bunn og grunn blir dette en flerspillerklassiker på lik linje med Mario Party og The Legend of Zelda: Four Swords Adventures. Ordene sitter løst etter at de første rundene er gjennomført, og ettersom kontrollsystemet er såpass enkelt å plukke opp og ballen enkel å kontrollere, blir dette et spill som de fleste kan delta i uten større treningsinnsats. Ypperlig for deltakere i alle aldre.
Også baller trenger tekstur
Det grafiske inntrykket er som sagt tegnefilmaktig, og introsekvensen er herlig gammeldags og tradisjonell. Her er det godt med barnslig humor, men den holder seg langt unna de mest banale klisjeene. Jeg trivdes godt i selskap med animatørene her, men mye av sekvensene blir dessverre gjentatte repetisjoner. De samme animasjonene går på nytt hver gang du vinner en turnering, hver gang du bruker en spesiell type spesialangrep og hver gang du taper en kamp. Det hadde vært glimrende med mer variasjon, flere typer spesialangrep og mer dynamikk i animasjonene. For all del, dette er pent og flott, men det blir en smule ensformig. Camelot skal imidlertid ha ros for rulletekstsekvensen sin, selv om stilen den er gjennomført i også begynner å bli en smule utgått (hei Pixar!). Musikalsk er det få godbiter her, men en orkestrert versjon av Super Mario-temaet har sneket seg inn til rulleteksten. Selv om vi har hørt den før, er det helt umulig å ikke plystre med.
Spillet kan imidlertid oppfattes som noe monotont i utføringen, og jeg skulle gjerne ha sett enspillermodusen utvidet til å omfatte enda større valgmuligheter. Det er et godt utvalg av forskjellige spillere, og det er flere turneringer som disse skal klare å komme seg gjennom, men det finnes flere valgmuligheter ute i den virkelige verden. Selv om det ikke nødvendigvis trenger å ha fotfeste i virkeligheten, kunne en rangering, ulike serier og andre typer utvidet enspillermodus vært med på å forlenge varigheten i ensomheten. Slik situasjonen er nå blir etter hvert målet å låse opp alt med alle spillerene, og selv om dette er en utfordring i seg selv, blir det forholdsvis lite variert. Det krever en del innsats i forhold til å håndtere alle de forskjellige typene spillere, og det er definitivt et element som kan friste mange. For min del blir det litt for ensformig og gjentagende, men garantert god grunn til å ta spillet fram igjen ved flere tilfeller senere.
Konklusjon
Verden er selvsagt ikke perfekt, men Mario Power Tennis beviser nok en gang at det er mulig å lage et godt tennisspill uten å kaste seg på hauger av lisenser, sørge for mest mulig realisme og uten å måtte gå en mindre tennisskole på forhånd. Her er det spilleglede som er i fokus, og dersom spillet kunne vært utvidet med enda flere interesseområder i forhold til turneringer, karrierer og duppeditter, kunne dette blitt riktig så gøy. Det beviset skal imidlertid Camelot og Nintendo få lov til å komme opp med senere, for nå skal det skapes en helt ny type tennisalbue her i Norge. Og den skal være lilla, slik at den står i stil til GameCube-kontrolleren.
