Ingen Prince of Persia
Spillets oppgaveløsningsdel er på langt nær så fyldig og gjennomgående som i for eksempel Prince of Persia. Det er riktig at begge handler om å klatre og komme seg fra A til B, men det stopper momentant der. Det føles som om de forskjellige delene man kan benytte for å navigere i rom, er "malt" på etter grafikken som danner omgivelsene ble lagd. Takrenner, lyktestolper, murkanter, gesimser osv er på en måte uthevet, og en spiller med minimal erfaring klarer å lese dette som et skattekart for førskoleelever.
Til nå svikter historien samtidig som de tre mest sentrale elementene i spillets mekanikk gjør at det hele er som å delta i en kolonnekjøring over en vinterutsatt fjellovergang - det blåser litt, men situasjonen er relativt udramatisk og forutsigbar. Spillets negative overskygging slutter dessverre ikke her.
Grafikken er generelt nokså dårlig med sin kornete og livløse fremtoning. Arkitekturen til de typiske bystrøkene av lavere klasse er sammen med undergrunnstasjoner og tagging med på å skape en viss atmosfære, men det faller litt i fisk på grunn av en dårlig generell detaljgrad. Alle elementene som ”stikker seg ut” har en eller annen funksjon – en forutsigbarhet som bare blir kjedelig. Det er også litt merkelig at om du knuser et stor trestilas, pulveriseres og dematrialiseres alt utenom en plankebit som er perfekt utformet som slagvåpen. Fysikken på slåsskamper både med og uten slagvåpen fungerer til en viss grad, selv om det er noe stakkato over bevegelsene. Kameraet kjører til tider sitt helt eget løp og man kan i mange tilfeller bare glemme å benytte seg av funksjonen som skal la deg rotere det, noe som tidvis frustrerer stort.
PC er et hestehode foran
Det er vel ingen overraskelse at PC-en kommer bedre ut på grafikksiden enn konsollene, til tross for at 1024x768 av en eller annen uforklarlig grunn var høyeste oppløsning jeg kunne kjøre. Konsollversjonene har i mye større grad dette kornete sløret, det går tregere og lugger til tidvis litt vel mye.
Et annet uromoment jeg virkelig trodde vi var ferdig med, er feil som hindrer deg å fortsette i spillet. Jeg opplevde flere ganger på konsollversjonene at jeg måtte starte nivåer på nytt. Dette skyldtes for eksempel at en person du skulle banke opp på ett eller annet vis klarte å havne på utsiden av et gjerde. Jeg kom meg ikke ut, han kom seg ikke inn, og det var bare å kjøre omstart på det hele. Jeg fikk opptil flere ganger erfare at figurer, og deriblant meg selv, satte seg fast i omgivelsene. Slike feil er nesten utilgivelige, det er en nøkkelstripe fra bakskjerm til forskjerm i lakken på din splitter nye Ferrari – eller Hyundai Accent i dette tilfellet.
Jeg er ingen fanebærer i striden om produktreklame i spill. Jeg forstår de rent etiske problemstillingene med dette, og jeg er konservativ på så måte at jeg helst ikke vil se utstrakt reklame når jeg spiller. Hvis slik reklame ikke har for kort skjørt og gjør at grunkene havner i hendene på utvikler som igjen kan gjøre dette til et bedre spill, kan jeg la det passere mellom fingrene. Det finnes produktreklame i Getting Up, og det fungerer ikke storstilt. Det kan late til at de først har jaktet sponsorer og så siden prøvd å finne en måte å implemetere dem i spillet på. Du skal for eksempel gå rundt og jakte på sanger til din virtuelle iPod som små bonusoppdrag. Jeg spiller et spill, jeg er her for å ha det morsomt, ikke utelukkende for å høre på musikk. Et annet av disse bonusoppdragene går ut på at du skal finne grafitti laget av såkalte legender, for siden å ta bilder av det med ditt Nokia-kamera. Når pokker begynte Nokia å profilere seg som kameraprodusent?
Det eneste som i mine øyne fungerer godt i dette spillet er lydsiden. Det er en generelt god dialog hvor folk som Talib Kweli, Brittany Murphy og Rosario Dawson deltar. Lydsporet er preget av karer som Talib Kweli, Sean ”P. Diddy” Combs, Mobb Deep, The RZA, og er med på å lage en god atmosfære i ørets forstand.
Konklusjon
Grafitti blir i mange tilfeller sett på som en uttrykksform som tilhører kunsten. Da er det synd og se at det hele blir framstilt på en teit, overfladisk måte. Det er mulig at medlemmer av tagge- og grafittikulturen kanskje finner sider med dette spillet som ikke jeg gjør, men da blir det litt vel internt – i alle fall her til lands. Selv om jeg ser på meg selv som en opplyst mann, har jeg like god peiling på amerikanske grafittilegender som aserbadjanske curlingspillere, og kan på så måte ikke si så veldig mye om hvorvidt dette spillet er en god gjengivelse av kulturen.
Til tross for at PC-versjonen visuelt fungerer litt bedre enn konsollversjonene, er dette et svakt spill – uansett hvordan du vrir og vender på det. Jeg sverger ved min redaktørs hode på at jeg aldri i livet kommer til å spille Getting Up igjen. Det er ikke på grunn av at det mangler en flerspillerdel, men det faktum det gir meg like mye som en runde Ludo med meg selv.
