Spillutvikler Sam Barlow slo for alvor gjennom i 2015, med spillet Her Story. Den interaktive thrilleren lot spillere leke detektiv i søken etter å oppklare et mystisk dødsfall, i en fantastisk opplevelse som til de grader pirret nysgjerrigheten.
Fire år senere fulgte Barlow opp med det herlige Telling Lies. Igjen var målet å nøste opp en spennende fortelling ut ifra korte videoklipp, der spilleren graver og graver på leting etter svar.
Nå er utvikleren tilbake i et forsøk på å gjenta bedriften, med nok et spill i den interaktive dramasjangeren. Immortality byr også på god spenning, men dessverre holdes opplevelsen igjen av svært ustrukturerte spillmekanikker.
Hva skjedde med Marissa Marcel?
Immortality introduserer oss for Marissa Marcel, en ung skuespiller med tre filmer på CV-en. Disse filmene ble riktignok aldri gitt ut, og målet med spillet er å finne ut hva som gikk galt og hvor det har blitt av Marissa nå.
For å oppklare mysteriet har man fått tilgang på et verktøy som lar deg bla gjennom haugevis med klipp relatert til filmene. Her er det alt fra fullverdige scener og øving bak kulissene, til intervjuer og private videoer fra skuespillerne.
Som i Barlows tidligere spill gir Immortality oss svært lite å gå på. Man slenges ut i den dype enden av bassenget og overlesses med informasjon som til å begynne med virker helt uforståelig. Sakte, men sikkert dukker svarene imidlertid opp, og plutselig begynner historien å henge mer på greip.
Problemet er bare at i Immortality er jakten på svar en rotete smørje der man aldri helt har kontroll over hvordan man tar seg frem.
Tilfeldighetene rår
Både Her Story og Telling Lies bygde på det samme prinsippet. Man utstyres en søkemotor og finner frem videoklipp ved å søke på ulike nøkkelord. Trikset er å finne de riktige ordene, og hver gang man får et gjennombrudd er det lett å føle seg som en vaskekte Sherlock Holmes.
I Immortality leter du deg frem ved å trykke på ting du ser i klippene. Det kan for eksempel være en person, en lampe, en stol eller kanskje en nøkkel. Trykk på nøkkelen og så får du se en annen scene som har en nøkkel i seg.
På denne måten får du gradvis se mer av de tre filmene: Ambrosio, Minsky og Two of Everything. Barlow har også fikset et av de største ankepunktene med Telling Lies, nemlig styringen. Her går det enkelt å spole frem og tilbake, og man kan hoppe til begynnelsen eller slutten av hvert klipp med ett tastetrykk.
Mens funksjonaliteten i Immortality er solid, er klippletingen en frustrerende affære. Når du trykker på en gjenstand virker det nemlig helt tilfeldig hvilket klipp du sendes videre til, og ofte blir det til at man stanger hodet mot veggen når spillet nekter å gjøre det du vil.
Ta for eksempel en scene fra Ambrosio, der hovedpersonene planlegger å forgifte en ung jente. De slenger gift i et glass med melk, men når jeg prøvde å trykke på glasset i håp om å gå videre til scenen der jenta drikker, fikk jeg i stedet se et vannglass fra en gjennomgang av en av scenene i Two of Everything.
Går du så tilbake til melkeglasset og trykker igjen får du kanskje se et champagneglass fra en etterfest. Annet enn at begge er glass klarte jeg sjelden å finne noen kobling mellom scenene som faktisk var nyttig for meg. Samtidig forsvant jeg så ofte ut i nye ting, at jeg stadig vekk glemte hva jeg faktisk lette etter.
Spennende om filmproduksjon
Tilfeldighetene og den evige hoppingen frem og tilbake gjør opplevelsen så stykkevis og delt at det er vanskelig å holde interessen gående for de tre filmene. Det hjelper selvfølgelig lite at jeg neppe ville valgt å se noen av dem dersom de faktisk hadde eksistert.
Misforstå meg rett. Historiene er greit underholdende hver for seg, og skuespillerprestasjonene er flotte – selv om parykkene er helt hinsides grusomme. Her er det et skikkelig gjennomført preg av amatørfilm, og man får et artig innblikk i prosessen med å lage filmer.
Hvordan oppfører skuespillerne seg etter regissøren roper «kutt»? Hvordan er det å ha en skikkelig diva på settet? Hvor ubehagelig er det for alle når den slibrige filmsjefen kommer for å filme nakenscener?
Immortality graver aldri dypt i ting som #MeToo, men gir et troverdig og lekent glimt av hvordan det har vært å lage film i ulike tidsperioder. Det er fascinerende, og et av de bedre aspektene ved spillet.
En annen historie
Før eller siden kommer så oppdagelsen om at ting ikke er som de fremstår, og her skal jeg tråkke svært varsomt for å ikke ødelegge historien for noen.
Øyeblikket kan komme ti minutter ut i opplevelsen eller kanskje etter noen timer. Først skjønner du ikke hva i alle dager det er som foregår, men akkurat som da du først startet spillet blir ting etter hvert mer klart.
Slik finner du en helt annen side ved Immortality, som har både alt og ingen ting med Marissa Marcel å gjøre. Det er en sær og til tider ubehagelig side, som griper interessen – i hvert fall en liten stund.
Dette åpner nemlig døren for mer detektivarbeid, men i stedet for å være Sherlock Holmes ble jeg mer han fyren som sitter innerst og borterst på politistasjonen og bruker time etter time på oppgaver som tilsynelatende ikke fører noen vei.
Repetisjon og frustrasjon var gjennomgående temaer i min tid med Immortality, spesielt etter det blir klart at du bør se nærmere på klipp du har sett gjennom før. Gang på gang trodde jeg at jeg hadde funnet noe nytt, for så å oppdage at det bare var en greie jeg hadde sett før.
Det er vanskelig å forklare hva jeg mener uten å røpe for mye. Det er som om spillet gir deg en haug med gaver og nesten alle inneholder akkurat det samme. Etter fem eller seks ganger der du pakket opp og trodde du skulle få noe nytt, forsvinner liksom noe av glansen.
Ved siden av et enkelt favorittsystem, som lar deg huke av bestemte videoer, er det heller ingen måte å holde styr på hva du har gjort og hva som gjenstår. Dermed blir det til at man bare trykker og trykker og ser video etter video uten noe mål og mening, i håp om at neste puslespillbrikke kanskje vil falle på plass av seg selv.
Er jeg ferdig?
Da jeg endelig ble ferdig, følte jeg på ingen måte at det var min fortjeneste. I stedet hadde spillet lest en bok høyt for meg – for all del, en fin bok – og i all hovedsak hadde jeg bare bladd om sidene når jeg fikk beskjed om det.
Det hjalp ikke at spillet mitt krasjet idet rulleteksten skulle ha kommet opp på skjermen. Da jeg fyrte det opp igjen var det ingen ting som skulle tilsi at jeg var i mål, og jeg fortsatte i timesvis å lete blindt etter … et eller annet. Hva som helst.
Til slutt tok jeg kontakt med utviklerne, som kunne opplyse om at jeg var ferdig. Skikkelig antiklimaks, men sånn kan det gå. Det skal sies at jeg etter hvert fant svar på en rekke spørsmål jeg satt igjen med da rulleteksten (skulle ha) dukket opp, så tiden var ikke helt bortkastet.
Jeg skulle bare ønske at det var verdt alt strevet, noe det var i både Her Story og Telling Lies. Men sånn er det ikke i Immortality, der opplevelsen veksler mellom «noenlunde interessant» og «hæ, skjønner ikke noe», men aldri stort mer enn det.
Det er synd, spesielt når man ser alt arbeidet som har gått inn i å lage tre helaftens spillefilmer og en hel masse som følger med rundt. Realiteten er dog den at dette verken er en godt fortalt historie eller et spill det er veldig gøy å spille.
Konklusjon
Det var et stykke ut i Immortality der jeg brått ble svært engstelig for å skulle anmelde dette spillet. Historien hang ikke på greip, tematikken virket å sveve høyt over hodet mitt og jeg begynte å lure på om jeg rett og slett var for dum til å forstå hva Sam Barlow prøvde å fortelle meg.
Etter over 17 timer med graving – som jeg tror er langt mer enn spillere flest vil bruke på Immortality – føler jeg meg imidlertid helt trygg når jeg sier at dette var kjipe greier.
Marissa Marcels verker er helt kurante, og historiene både i og rundt filmene er tidvis spennende å utforske. Dessverre er selve utforskingen bygget på tilfeldigheter, der ethvert gjennombrudd i detektivarbeidet føles som flaks fremfor at jeg faktisk gjorde noe riktig.
Det er absolutt lyspunkter her og der – spesielt knyttet til den delen av spillet jeg ikke har lyst til å røpe – som driver meg til å grave litt til og litt til. Alt i alt blir opplevelsen riktignok for rotete, men en frustrerende mangel på kontroll og god flyt. Historien klarer ikke å veie opp for spillets svakheter, og når rulleteksten dukker opp til slutt er det vanskelig å kjenne på noe annet enn lettelse over å være ferdig.
Liker du interaktive fortellinger? Da kan vi anbefale Her Story. Er du ute etter noe nyere er As Dusk Falls kanskje noe for deg.
