Assassin’s Creed som en spillserie har rukket å favne 11 år, 20 spill, egne tegneseriebøker og til og med en spillefilm.
Den har rundet godt over 100 millioner solgte spill, er Ubisofts bestselgende spillserie noensinne, og det er ikke mange spillinteresserte verden over som ikke kjenner til navnet.
Om en drøy måned kommer det 21. spillet i serien: Assassin’s Creed: Oddyssey. Dette spillet tar oss med tilbake til oldtidens Hellas, midt i Peloponneskrigen mellom spartanerne og athenerne. Det er en periode preget av krigføring, uro og konflikter i et vakkert område av verden, og utviklerne i Ubisoft har tydelig funnet et spennende bakteppe for det neste spillet i serien.
Du bestemmer
Et av de første valgene du tar i spillet – som også er første gang du får lov til å velge nettopp dette i Assassin’s Creeds historie – er om du skal spille som Alexios eller hans søster Kassandra. De følger den samme historien, så i så måte har ikke valget noen direkte innflytelse på spillopplevelsen din. Men de er to forskjellige personer, med ulik personlighet og tilnærming til mennesker og situasjoner som oppstår, og det kan farge hva som skjer på skjermen.
I demoen vi fikk teste valgte jeg å spille som Kassandra. Det gikk ikke mange minuttene før hennes personlighet var godt befestet i spillet. Dette er en råtøff dame som overhodet ikke lar seg pelle på nesa. Hun ser ut som en dame som kan gi fra seg juling, men samtidig har hun en eleganse og stolthet i fremtoning og væremåte som er meget fascinerende. Godt stemmeskuespill bærer dette på en veldig god måte i de drøye åtte timene jeg hadde med spillet.
Dette er imidlertid langt ifra den eneste nyvinningen årets spill har å by på. Denne gangen har spillet dialogvalg du som spiller må gjøre. I noen tilfeller kan du spørre en figur om ekstra informasjon, enten det er til et oppdrag du har, eller generell informasjon. Andre ganger knytter dette seg til reele valg som former historien, og som kan ha konsekvenser. Disse konsekvensene kan skje umiddelbart, eller de kan skje på et senere tidspunkt i spillet. Du får ingen beskjed om når et av disse valgene tas, og noen av dem er ikke like åpenbare som andre. Det virker som om de kan ha både liten effekt på historien, samt være valg som ser ut til å styre spillet mer eller mindre i en av to retninger.
Dette er en spennende nyvinning, og det jeg har sett så langt av dialogvalg og handling og konsekvens er meget spennende. Det at spillet ikke aktivt viser deg når du velger noe som får en konsekvens gjør det hele mye mer interessant. Dialogen er velskrevet, og det finnes en hel rekke sideoppdrag å leke seg med, i tillegg til hovedhistorien.
Mye nytt å leke med
Utviklerne har heller ikke vært redd for å mate på med spennende og interessante spillmekanikker. En av de jeg likte spesielt godt er at du blir jaktet på av «Mercenaries» etter hvert som du blir mer og mer beryktet. Dette er navngitte fiender med ulike slåssestiler, og som har styrker og svakheter i kamp. Det kan minne litt om «Nemesis»-systemet i Middle Earth-spillene, om enn i et litt forenklet format. Disse jegerne kom på de mest ubeleilige tiden innimellom, og jeg hadde noen meget intense og morsomme kamper mot disse, et par ganger også to stykker på en gang.
En annen mekanikk jeg likte godt var oppbygningen og det påfølgende slaget i et område jeg befant meg i. Her skulle jeg gjøre ulike oppdrag for å svekke styrken til athenerne før det hele kulminerte i et kaotisk og intenst slag. Oppdragene var vanskelige, den nevnte kampen var kaotisk og morsom, og hele oppdragssekvensen gjorde at jeg både følte meg viktig, og som en del av den større krigen som skjer rundt meg. Noen av oppdragene i forkant innebar sniking og lusking i buskene, mens andre krevde mer direkte handling.
Snikingen kjennes bedre ut enn på lenge i dette spillet. Du får en tydelig indikasjon på når du er skjult for fienden, og man glir mer sømløst fra et gjemmested til et annet. Når du nå en gang oppdages, noe som med all sikkerhet skjer, så føles også kampene mer dynamiske og gode i Odyssey. Du har mange aktive angrep du kan aktivere, der ”Spartan-kick” utvilsomt ble en tidlig favoritt. Utover dette har du aktive og passive egenskaper som låses opp i tre ulike talenttrær. Disse gjør at du kan få figuren din til å bli bedre til ulike ting i spillet. Jeg følte hele tiden at jeg hadde god kontroll på figuren min, og både slagkombinasjoner, parering og unnahopp føltes gode. Det er en god flyt i kampene, og selv om kampsystemet er godt tilpasset kamper mot flere fiender, finnes det en smertegrense. Hvis du får altfor mange fiender mot deg er eneste løsning å stikke unna, gjemme deg og prøve på nytt.
Våpentypene har også mye å si på hvordan en kamp utarter seg. Jeg falt etter hvert til ro med to dolker som mitt favorittvåpen. Disse utløser en rekke kjappe angrep mot fienden, og det raske tempoet var meget tilfredsstillende mot store, trege fiender. Etter hvert låste jeg også opp et angrep som fjernet skjoldet fra fiender som hadde det, noe som var uhyre effektivt. Friheten til å tilpasse etter spillestil, type oppdrag og våpen tilgjengelig likte jeg veldig godt, og jeg er veldig spent på å se hvordan dette utvikler seg senere i spillet. Jeg hadde det veldig gøy med å finne min ”build” så tidlig i spillet, og jeg ser for meg at dette er noe jeg kommer til å leke mye med når jeg befinner meg på et høyere nivå også.
Tidsepoken spillet er satt til sammen med området man beveger seg i er en herlig miks jeg tror jeg kommer til å ha det veldig gøy med. Det er mange sider til en krig, og utviklerne har veldig mye morsomt historisk materiell å leke med. I tillegg til dette finnes det myter og sagn fra tiden som kan krydre spillopplevelsen med litt overnaturlige fiender, uten at jeg fikk oppleve noe av dette i løpet av de første timene med spillet.
Konklusjon
Ubisoft sier at dette er det første Assassin’s Creed-spillet som er et fullverdig rollespill. Det kan de ha rett i, og den økte fokus på hovedfiguren, historien deres og de mange valgene man får i spillet viker spennende.
Antikkens Hellas danner også et interessant bakteppe for spillet, med krigen mellom spartanerne og athenerne som en god drivkraft for historien. Det gir de også muligheten til å lage noen helt nydelige områder å utforske, med båtføring og øyhopping mellom ulike områder i et stort landområde. Områdene er akkurat så vakre som jeg hadde tenkt at de var, og miksen mellom utforsking på vann og land er morsom.
De første timene av spillet gir inntrykk av et Assassin’s Creed som har mye mer å by på enn på lenge. Interessante figurer, en masse nye mekanikker og en bedre balanse mellom fokus på historie og kamp gjør at interessen min definitivt er vekket før spillet kommer 5. oktober.
