Et spill hvis fremtoning er ikonisk – så ikonisk at man ikke engang trenger å spille det for å gjenkjenne at det er snakk om nettopp akkurat dét spillet. Jeg husker det så inderlig vel: Å først se det forlokkende omslaget i butikken da spillet først ble sluppet i butikkene. Det som utspilte seg da spillet var i hus var et mildt sagt uforglemmelig eventyr. Spillet var Shadow of the Colossus til PlayStation 2, året var 2005, og jeg hadde aldri, og har ei siden, opplevd noe lignende.
For de som ikke kjenner Shadow of the Colossus er premisset temmelig enkelt. Du spiller som eventyreren Wander. Ei jente ved navn Mono har nylig gått bort, da hun tydeligvis har båret på en fæl forbannelse. I stedet for å godta tapet har Wander tatt med seg Mono med på sin trofaste hest, Agro, til et mystisk, avlukket land hvor det visstnok finnes en måte å bringe de døde tilbake på. Etter en lang sekvens som viser Wander og Agros ferd til dette landet får vi temmelig raskt bekreftet Wanders mistanke. Wander legger Mono på alteret, og en stemme møter oss. Mono kan bringes tilbake blant de levende, men det skal koste dyrt.
De som kalles Dormin
«Vær hilset. Vi er de som kalles Dormin». Det er det mystiske vesenet (eller vesenene) som hersker her, og det er nettopp Dormin som har evnen til å bringe Mono tilbake til live. Han ser Wanders spesielle sverd, som ser ut til å være i stand til å skremme vekk skyggeskapningene som holder til i Dormins tempel. Dette er et tegn på at Wanders sverd gir ham evnen til å prestere temmelig utrolige ting, og det trenger vi, da Dormins krav for å bringe Mono tilbake er like urimelig som det er uoverkommelig.
Drep de seksten kolossene som befolker landet. For hver koloss som faller, faller det en statue i Dormins tempel, helt til ingen står tilbake, og Mono kan da våkne fra de døde. Kolosser er som navnet tilsier gigantiske beist som vandrer rundt omkring i landet. Disse er alt annet enn enkle jaktbytter.
Alt dette etableres før man i det hele tatt begynner å spille, og det er i det hele tatt alt jeg våger å gjenfortelle av historien. Herfra og inn fortelles historien om Wander, Agro, Mono og Dormin på den mest stillferdige og elegante måten som tenkes kan – nemlig nesten helt uten ord. Gjennom en stor, forlatt verden er det opp til spilleren selv å tenke seg til hva som har skjedd her. Historien om de fire, som ikke blir tydelig før helt på slutten, er høyst relaterbar og veldig rørende.
Apropos relasjoner, så er det relasjonen mellom Wander og hesten hans Agro som kommer sterkest frem i løpet av spillets gang. Agro er en uvurderlig kompanjong for Wander på reisen, da det er Agro som frakter Wander fra tempelet til kolossene, samtidig som han ofte er viktig i selve kampene. Det er rørende å se hvor trofast og modig Agro er. Det er tydelig at disse to allerede har vært gjennom mye sammen, og det kommer glimrende frem gjennom selve spillingen – uten at det blir sagt et eneste ord.
Fra stillhet til litt for høy puls
Shadow of the Colossus består hovedsakelig av følgende: Seksten sjefskamper og reisingen mellom disse. Man begynner i tempelet, får høre fra Dormin hvor den neste kolossen befinner seg, rir på Agro til kolossen, og nedkjemper den før man igjen bringes tilbake til Dormins tempel. Gjenta dette femten ganger til.
Det høres kanskje ikke ut som mye, men med tanke på hvor intense, spektakulære og ikke minst varierte kampene er, er dette helt i orden. Beistene er som sagt gigantiske, og består tilsynelatende både av organisk materiale som jord, stein, og pels, samt tydelige konstruksjoner, som rustning og våpen. Noen er intelligente og er klare til å forsvare seg og sitt territorium fra inntrengere, mens andre er så store at de ikke engang merker deg mens du begynner å klatre på dem.
Kolossene er unike, med sine egne utforminger og måte å kjempe på. Kampene er delt i to faser: Først må man finne ut hvordan man skal komme seg opp på beistene. På noen kan man bare begynne å klatre, mens andre må lures til å komme innen Wanders rekkevidde. Straks man befinner seg på kolossen, begynner selve kampen, hvor Wander må klamre seg fast mens kolossene desperat forsøker å riste han av seg. På kolossene er det symboler som fungerer som deres svake punkt. Disse skal stikkes med Wanders sverd helt til de går i bakken,
Wander har en begrenset mengde utholdenhet før han mister taket, faller av og må begynne hele prosessen på nytt. Man må slippe taket og hvile oppe på kjempene når man kan, slik at man da har utholdenhet til å klamre seg fast når kolossene prøver å riste helten vår av seg.
Utseende på kolossene, samt utfordringen og mengden tenkearbeid som må til for å finne ut hva man skal gjøre, blir stadig høyere for hver kamp. De to, tre første kjempene er temmelig grei skuring, men så må man virkelig begynne å pønske ut hva som er best fremgangsmåte for å bekjempe beistene.
Tid for ettertanke
Det er forøvrig ingen sideoppdrag å finne eller gjenstander å samle her, og det er utrolig befriende. Spillet handler om deg, hesten din, kolossene, og en stor, forlatt verden. Alt annet ville ha vært en distraksjon. Man kan riktignok skyte firfisler med pil og bue for å få noe mer utholdenhet i kamp, men dette er absolutt ikke nødvendig. Faktisk blir kampene langt mer utfordrende og interessante hvis man har mindre tid til å holde seg fast, og derfor i større grad må slippe taket oppe på kolossene for å hvile Wander i noen sekunder mens man kan.
Shadow of the Colossus har i det hele tatt en veldig spesiell dramatisk oppbygging, hvor det er spilleren selv som gjennom fantasien blir bedt om å formulere mellomstadiene mellom de store spenningskurvene. Regissøren i det opprinnelige spillet, Fumito Ueda, forsto at fantasien kan fylle inn tomrom på en måte som spillskaperen selv ikke kan. Ved å gi oss akkurat nok av små hint, former det seg temmelig fantastiske ideer oppe i hodet om hva som har skjedd her tidligere. Kanskje hele landet var befolket av utrolige kjempeskapninger? Bodde det folk her som tilba kolossene som guder? Hvor har det i så fall blitt av resten?
Selv om verdenen i Shadow of the Colossus og dens gigantiske innbyggere muligens er bygd opp med mindre symboltung og tematisk baktanke enn man kanskje skulle tro – i det minste hvis vi skal tro uttalelsene til Ueda selv – er det ingen tvil om at verdenen vi befinner oss i vekker beundring, forundring og ettertanke, og muligens er det enda viktigere enn å få bekreftet at den ene tingen er en metafor for dét, den andre tingen er en analogi for dét, ad nauseum.
Det er likevel en deilig øvelse å faktisk fundere på hva som foregår her, og tid til fundering får man. Noen kolosser er like ved tempelet, mens andre må man reise et godt stykke for å finne, samtidig som man må lete litt for å faktisk finne dem. Reisen er i dette tilfelle minst like givende som målet.
Slående vakker nyutgave
Dette er altså en fullstendig restaurering av originalspillet som kom til PlayStation 2. Det betyr at utvikler Bluepoint Games har bygget opp spillet fra bunnen av med høytoppløselige utgaver av bestanddelene fra det originale spillet. Dette er derfor ikke per definisjon en såkalt HD-oppussing av originalen, men en restaurering av originalen i ordets rette forstand. Spillet heter da for ordens skyld kun Shadow of the Colossus, uten HD-merkelappen påklistret på slutten. Dette kunne jo naturligvis slått ut feil dersom utviklerne ikke hadde vært nøyaktig nok i sin gjenskaping av spillet, slik at resultatet da kunne blitt noe som ikke føles tilstrekkelig ut som det opprinnelige spillet.
Resultatet er imidlertid så fantastisk som det kunne blitt. Shadow of the Colossus har gjennom denne utgaven blitt slående vakkert. Miljøene og figurmodellene er krystallklare. Borte er de langstrakte teksturene og tåkete bakgrunnene fra originalutgaven, og tilbake står kolossenes land som er enormt, fargerikt og tankevekkende skue som er så verdig Fumito Uedas visjon for originalen som det lar seg gjøre. Man blir rett og slett målløs.
Det er tydelig at Bluepoint Games elsker Shadow of the Colossus, og at de har den høyeste respekt for spillets posisjon i spillhistorien og for hvor mye det faktisk betyr for de som ble fullstendig trollbundet for omtrent tolv år siden. At studioer som ikke hadde noe med kildematerialet å gjøre får prøve seg på å lage nyutgaver av klassikere, har tidligere slått uheldig ut, men her har amerikanske Bluepoint gjort en helt fantastisk jobb med å bringe Uedas verden til live på PlayStation 4.
Ikke mer oppdatert enn nødvendig
Selv om jeg regner Shadow of the Colossus og Fumito Uedas andre spill, ICO og The Last Guardian, som mesterverk, er det en kjensgjerning at ingen av de er feilfrie rent spillmekanisk. Noe kronglete knappe- og kontrolloppsett, samt uregjerlig kameraføring har vært gjengangere. Der konsollspill etter hvert har opparbeidet seg et visst universelt oppsett for knappene på kontrollen, har Uedas spill av en eller annen grunn plassert knappene for å utføre handlinger på merkelig upassende steder, slik at man ved hver nye gjennomspilling måtte lære seg et nytt knappeoppsett fra hva man ellers spiller med sin DualShock.
Denne utgaven er foruten det visuelle en mekanisk oppgradering av Playstation 2-utgaven. Man kan til enhver tid velge mellom det klassiske knappeoppsettet og en moderne variant laget spesifikt for denne utgivelsen. Sistnevnte er naturlig nok å foretrekke, da det som navnet tilsier oppdaterer kontrolloppsettet til en mer moderne standard.
Den største forskjellen slik jeg opplevde det, er at Wander nå kan rulle øyeblikkelig med sirkelknappen, hvor man før måtte holde inn skulderknappen og deretter trykke fremover. Det meste annet er hendige småjusteringer. Derfor er ikke dette en like stor mekanisk modernisering som det kanskje ble spekulert i på forhånd, men jeg opplever dette som helt greit.
I tillegg er bildefrekvensen fin og stabil gjennom hele spillet, slik at enkelte øyeblikk, som noen av kolosskampene, ikke lenger blir ubehagelige grunnet plutselige stup i bildefreksenven. Det samme kan sies om kameraføringen, som er blitt langt mer stabil. Det er ikke lenger snakk om å miste Wander ut av syne fordi kameraet plutselig bestemte seg for å fokusere på kolossens arm, mens du selv befinner deg på beistets rygg eller mage.
Noen vil nok ha større problemer med den tekniske utførelsen enn meg, og det er også helt forståelig. Det er ikke en god opplevelse å føle at man kanskje kjemper litt med kameraet mens man i starten prøver å gjøre seg kjent med kontrollene, og ikke minst med denne verdenen man skal ut og utforske. Jeg vil imidlertid påstå at – selv om det ikke er ideelt etter moderne standarder – vil både Colossus-veteraner og nye spillere vende seg på kameraføringen og kontrollene om ikke lenge. Som det tydelig kommer frem avkarakteren jeg har valgt å sette, har ikke dette slått ut nevneverdig negativt for mitt eget vedkommende.
Det eneste andre jeg opplevde som noe uheldig på den tekniske siden, var da jeg ramlet gjennom klippen på tur opp mot den første kolossen. Der falt jeg, gjennom spillets glitch-avgrunn, før jeg etter noen sekunder fikk registrert mitt første og eneste dødsfall i løpet av den første gjennomspillingen. Urettferdig med tanke på at jeg ønsket å kunne vise til en feilfri gjennomspilling, men heldig med tanke på at dette var den eneste åpenbare tekniske feilen jeg kom over, og for alt jeg vet er det godt mulig den blir rettet opp før lansering.
Konklusjon
Dette er likevel den enkleste vurderingen jeg noen gang har gjort her på Gamer.no. Nyutgave eller ikke; Shadow of the Colossus er et ubestridt mesterverk, og fremdeles både pioneren og mesteren av stille historiefortelling, stemingsoppbygging, og gigantiske, heseblesende sjefskamper. I tillegg er det ingen andre spill som makter å vekke de samme følelsene. Derfor er det ikke noen tvil.
Dette er en tidløst mesterverk som her har fått akkurat den respekten og kjærligheten det fortjener. Tenkt at et av mine absolutte favorittspill kunne bli enda litt bedre. Mystisk, ulidelig vakkert og helt unikt – Shadow of the Colossus er et av de sjeldne spillene som griper tak i deg og bringer frem gåsehud og våte øyekroker hver eneste gang man setter seg ned med det. Glem alt, glem alle omstendigheter, og opplev Shadow of the Colossus. Opplev det igjen ,eller for alle første gang. Hvis dette er din første reise inn i kolossenes hjemland, misunner jeg deg noe inderlig.
Shadow of the Colossus er ute til PlayStation 4 den 7. februar. Til anmeldelsen er spillet testet med en vanlig PlayStation 4-konsoll. Spillet skal yte enda bedre med en PlayStation 4 Pro, blant annet med bedre bildefrekvens.
