MELBOURNE (Gamer.no): Musikken dundrer i ørene idet jeg stormer bort til den store ventilen på andre siden av rommet. Jeg vet akkurat hva som vil skje når jeg dreier på hjulet, men pulsen går likevel opp et hakk. Akkurat som da jeg var her for et øyeblikk siden.
Et tastetrykk senere fylles rommet av fiender. Klin gærne krokodillefolk som bare har ett mål i livet: Å skyte meg i fillebiter og så danse på liket mitt. Bokstavelig talt.
Det går knallhardt for seg. Jeg skyter én. Så to. Tredjemann venter bak en søyle. Nesten tom for kuler, så jeg hiver pistolen i trynet på en fjerde og tar pistolen hans. Nesten i mål. Bare rundt søylen, og så …
Helsike. Jeg glemte han som kommer bakfra. På'n igjen. Denne gangen skal jeg klare det.
Galskap på alle plan
Anger Foot var et av spillene jeg fikk teste under den nylig avholdte spillmessa PAX Australia. Det er også et av flere kommende prosjekter signert Devolver Digital, og med den utgiveren bak kan du banne på at det blir galskap på et eller annet vis.
Spillet er et førstepersons skytespill der du inntar rollen som en maskert actionhelt. Eller er han en kjeltring? Ikke riktig godt å si når kulene flyr og man meier ned absolutt alt som rører på seg.
Uansett hva som er greia så havner man i hvert fall i krangel med en gjeng med illsinte figurer. De har stjålet favorittparet med sko, og en sånn fornærmelse kan man jo ikke bare la ligge.
Dermed går turen opp og ned skyskrapere, ned i kloakken og overalt der det kan befinne seg skotyver. Alle skal dø, og i denne heseblesende opplevelsen er det nesten en enklere jobb enn å la noen være i live.
Løp, spark, skyt, spark og spark igjen
Ferden begynner med spillets titulære sinnafot som eneste våpen i arsenalet. Den rekker imidlertid lengre enn langt, og ett spark er nok til å knerte både fienden du sparker og alle som han måtte fly inn i på veien.
I dunkle, men allikevel fargerike omgivelser guffer man stadig fremover i jakten på eklinger. En lukket dør er aldri noe hinder, da et solid spark sender den veggimellom og tar samtidig hånd om alle som måtte befinne seg i retningen den seiler.
Etter hvert finner man også skytevåpen av ulike varianter, som blir utrolig hjelpsomme når kulene regner som verst. Det er likevel ikke noe som slår følelsen av et velplassert spark, og spillet gir deg også en liten bonus for hver gang du kommer deg gjennom et nivå med kun sparking.
Moro med prøving og feiling
Brettene er korte og tar ofte ikke mer enn et minutt eller to å komme seg gjennom. Det betyr imidlertid ikke at spillet er fort unnagjort, og for hvert brett venter nye utfordringer, flere fiender og mye prøving og feiling.
Akkurat prøvingen er noe av det beste med Anger Foot. Det finnes alltid ulike måter å takle nivåene på, som gjør utfordringen ekstra morsom.
Jo, jeg kan løpe forbi vinduene der folk kaster granater, rundt et hjørne og så sparke dem ned. Men jeg kan kan også stå stille og vente på granatene, og så bare sende dem tilbake til avsender med et veltimet spark.
Brettene har også ofte flere veier til mål. Tar du døren til venstre kan du kanskje overraske fiendene som lå i bakhold bak døren til høyre. Og bak døren rett frem er det … en stakkar som satt på do. Ja, ja. Han er død nå.
Alt du prøver er selvfølgelig ikke like effektivt. Du må derfor belage deg for å dø en del, men fordi brettene er såpass korte føles det aldri surt å måtte begynne på nytt igjen. I stedet er døden bare en ny mulighet til å finne stilfulle måter å eliminere motstanden på, eller bare til å lage mer kaos.
Musikken er alt
Mens fiender og våpen og dører er en stor del av opplevelsen, er det musikken som til enhver tid rager høyest i Anger Foot. Den knallharde bassen følger deg fra rom til rom, der pøbelgjengen av en eller annen grunn har satt opp svære høyttalere overalt. De liker jo å danse, tross alt.
Lydsporets konstante tilstedeværelse pisker deg fremover, og gir deg hele tiden følelsen av at du må opp og frem så fort som mulig. Det er riktignok mulig å ta en mer kalkulert tilnærming til utryddingen av gjengen, men for hvert sekund jeg stopper opp og venter på at en fiende skal komme rundt hjørnet er det som om musikken slår opp takten og dømmer meg for mine feigingtaktikker.
Stort sett går det derfor lynraskt, og jo bedre du blir kjent med hvert brett, jo raskere går det. Ned en korridor. Spark døren til venstre. 90 graders sving for å sende en haglesalve i trynet på han der. Snu kjapt og spark en ny dør. Fire fiender som kommer vekselvis fra hver side av rommet. Pang, krasj, spark. Seier!
Som med «bare spark» er også det å bruke så lite tid som mulig en artig pådriver i Anger Foot. Dette – så vel som hodeskudd, granatspark og annet – er stadig vekk med på å låse opp nye par med sko, som gir ulike fordeler i kampens hete.
Jeg likte spesielt skoene som fyller opp ammunisjonen min hver gang jeg knerter en fiende. Så slipper jeg å tenke så mye på hvor mange kuler jeg har igjen og når jeg må finne neste maskinpistol eller hagle.
Konklusjon
Det ble ikke veldig mye tid med Anger Foot på messegulvet, men de 20 minuttene jeg fikk var mer enn nok til at dette spillet går høyt på ønskelisten for neste år. Det er rett og slett utrolig moro å spille, og det var vanskelig å legge det fra meg da tiden var over.
Variasjonen i fiender og våpen, samt muligheten til å løse utfordringer på forskjellige måter, bidrar til å skape en opplevelse som aldri makter å bli kjedelig. Du må regne med å dø mye, men det er gøy å prøve seg frem med nye strategier eller bare buse frem på samme måte til du til slutt lykkes.
Visuelt sett treffer Anger Foot bra, der en slags Hotline Miami-stil møter helsprøtt figurdesign og mye moro. Musikken er også en vanvittig stor del av opplevelsen, og selv om det kanskje ikke er så mye variasjon i lydsporet er det umulig å ikke la seg rive med når bassen hele tiden dytter deg fra rom til rom på et særdeles uforsvarlig tempo.
Så gjenstår det selvfølgelig å se om utvikler Free Lives klarer å holde det hele gående gjennom et helt spill. Vil det fortsatt være gøy med konstant makspuls etter tre-fire timer eller hvor lenge Anger Foot varer? Basert på det jeg har sett, så er jeg i hvert fall ganske sikker på at svaret er ja.
Liker du fargerike actionopplevelser? Da kan vi anbefale Ghostwire: Tokyo. Foretrekker du skyting og gode rytmer er Metal: Hellsinger kanskje noe for deg.
