For omlag to år siden arrangerte Microsoft sin første Dream-Build-Play-konkurranse. Her fikk over 4000 uavhengige utviklere sjansen til å mekke sine egne spill ved hjelp av utviklerverktøyet XNA Game Studio, for så å presentere fruktene av eget arbeid for en profesjonell jury. Vinneren ble riktignok belønnet med en ikke helt ubetydelig pengepremie, men for mange var den virkelige gulrota ved arrangementet at vinnerspillet i fremtiden ville få sin hedersplass på Xbox Live Arcade, og i så måte bli tilgjengeliggjort for millioner av spillentusiaster.
Etter mange travle måneder med testing og feilsøking har drømmen endelig gått i oppfyllelse for amerikaneren James Silva, som er selve drivkraften bak juryens favorittspill, et sideskrollende actionspill ved navn The Dishwasher: Dead Samurai. Spillet utmerker seg på flere måter: det er intenst, forvridd og blant de desidert voldeligste på Xbox Live Arcade. Men er det nå egentlig en actionfest som du bør få med deg, eller er Silva bare en heldig, oppmerksomhetssyk spillmaker som har gapt over for mye på én gang?
Fra familiekrise til robot- og zombieslakt
Jeg kan med én gang bekrefte at The Dishwasher: Dead Samurai fortjener plassen på Microsofts onlinetjeneste, og at skaper Silva slettes ikke er en heldig tosk. Det er heller ikke hovedpersonen i spillet hans, for denne karen lever virkelig tøft. Mørke, nesten utvaskede tegneserieruter setter stemningen i begynnelse av spillet, og forteller om den navnløse spillheltens håpløst deprimerende tilværelse.
Foreldrene han var så glad i, har han mistet i en uforklarlig bilulykke, og nå er bare han og søsteren igjen. Mor og fars bortgang har gått hardt inn på jenta, som blir fjernere og fjernere for hver dag som går. Til slutt lever de to søsknene som følelsesløse zombier; de snakker ikke sammen, ser ikke på hverandre, og til slutt flytter hun hjemmefra. Til brorens store forargelse har hun bestemt seg for å stikke av, og heller leve sammen med kyborger, roboter og andre metallskapninger som hun mener kan gi henne livslysten tilbake.
Selve spillet starter kort tid etter at de nye vennene til søsteren har revet hjertet ut av brystkassa på broren, og det uten forvarsel. Hjerteløs som han nå er, vil den fly forbanna broren ut på hevntokt og få søsteren tilbake, og du er den som skal hjelpe ham. Om du nå triller med øynene, må du vite du ikke er alene om det. Handlingen i The Dishwasher: Dead Samurai er mørk, bisarr, og dreier seg om en levende død vaskehjelp, som plutselig blir samurai. Den gir altså fint lite mening. Men gæren som den er, passer den utmerket inn i denne karusellturen av et sideskrollende actionspill.
«Møt sverdet og dø, elendige metallpakk!»
The Dishwasher: Dead Samurai er en typisk arcade-opplevelse, hvor du spiller den ensomme helten som blir satt opp mot tusenvis av dumme, fryktløse fiender. Det å hanskes med hver enkelt av dem er lett som en lek, men da de har for vane å slå seg sammen og angripe i flokk, er nedslaktingen av dem langt fra problemfri. Den er snarere i overkant hektisk, for du er alltid – og da mener jeg alltid – omringet av seiglivede roboter og siklende zombier.
De er bevæpnet til tennene med skytevåpen og andre høyteknologiske uhyggeligheter, mens du hovedsakelig må ta til takke med underlegne våpen som sverd og kjøttøks. Da er det enda godt hovedpersonen ble samurai da han døde, og har teknikken inne.
Teknikk står sentralt når du knaller sammen med de bestialske fiendene. Hvis du ikke mestrer angrepskombinasjonene hvert våpen lar deg utføre, vil du bli rundjult og maltraktert av leende fiender som fantaserer om å likvidere deg enda en gang til, og ha det enda morsommere med søsteren din. Slikt vil du selvsagt nødig ha noe av, og sånn sett er det aldeles fortreffelig at de forskjellige kombinasjonene er såpass enkle å pugge.
Tre knappetrykk på «X», etterfulgt av «ned» pluss «X» sender lett et digert beist flygende opp i lufta og gir deg sjansen til å knuse hodeskallen til den uheldige med et lett trykk på «Y». Umulig å få dreisen på er det altså ikke.
Noen fiender er imidlertid ekstra harde å få has på, og lar seg ikke knekke før du tar i bruk de skumleste og mest brutale av en vandød samurais mange ferdigheter. For å bruke dem, må du først lamme offeret ditt ved hjelp av en vanlig angrepskombinasjon, deretter skal det ikke mer enn et enkelt knappetrykk til før du river kroppsdeler av som om de var gavepapir og bokstavelig talt spiser deg gjennom råtnende zombieskrotter.
Som jeg håper å ha gjort forståelig, er The Dishwasher: Dead Samurai milevis fra å kunne betegnes som et familiespill. Blodet flyter til enhver tid i strie strømmer, og det må det nødvendigvis gjøre, hvis du skal ha noen som helst sjanse til å nå slutten av spillet. Bak sløret av gladvold ligger det dog et godt actionspill med et forsvarlig system for angrepskombinasjoner. Det er ikke nok til å gjøre hevntokten til en klassiker, men ingen kan si at den ikke fungerer.
Fullstendig kaos
Det største problemet i The Dishwasher: Dead Samurai er at det er så kaosbefengt. Spillet er preget av rot og uklarhet, og i noen tilfeller er det så mye av det at det er umulig å overse. At livet til hovedpersonen er gått på tverke er null problem – livssituasjonen hans er heller et godt, stemningssettende virkemiddel. Her er kaos deilig. Men når det gjelder tegneseriestripene som mater oss med handling, områdene i spillet, og måten spillet straffer «feilgrep» på, skulle jeg gjerne sett litt mer orden.
Jeg kan for så vidt leve med visuelt grumsete tegneseriestriper – det er nå engang ikke så mange av dem – men må stille meg litt mer kritisk til selve brettene, og det som foregår på dem. Områdene er mørke, blasse og utrolig kjedelige, og du får se de samme gudsforlatte lagerrommene utallige ganger før hevntokten er over.
Småkjedelig grafikk og skuffende brettvariasjon blir likevel blåbær sammenlignet med et vesentlig problem du kommer til å støte på dusinvis av ganger på hvert brett. Det går ut på at mange av angrepskombinasjonene – spesielt de som foregår i lufta – alltid blir avbrutt av fiender som står bak deg, selv om du er en kløpper på timing og kan angrepene utenat.
Problemet gjelder bare noen av angrepene dine, og kan lett unngås ved å benytte seg av andre angrep, eller ved å løpe til et av områdets hjørner, slik at du står vendt mot alle fiendene i rommet. En slik flukt tar uheldigvis en del tid, og det ender med at en føler seg tvunget til alltid å bruke de samme, trygge angrepskombinasjonene.
En annen løsning som har vist seg å fungere sånn noenlunde, er slå seg sammen med en annen samurai – noe som lar seg gjøre i samarbeidsmodusen. Sammen kan du og en annen minst like bitter sverdmester bedrive en helt voldsom nedslaktning av sjanseløse motstandere, uten å måtte tenke alt for mye på hvilke angrep som «trygge» og hvilke som ikke er det.
Men litt for mye rot blir det likevel, for når to ampre krigere samtidig går bananas på en nærmest uendelig horde av roboter og zombier, fylles skjermen av blod, guffe og andre effekter, og det blir rett og slett vanskelig å se hva som foregår bak alt griset. Til tider blir de store eksplosjonene og den overdrevne blodspruten for voldsom, men gøy er det allikevel, hvis en ikke på liv og død må gjøre de lengste angrepene og få den høyeste poengsummen.
Konklusjon
«Herregud, så ekstremt» var noe av det første som slo meg etter å ha våget meg halvveis gjennom det første brettet i The Dishwasher: Dead Samurai. Allerede på det tidspunktet var jeg en død, men samtidig ytterst livlig massemorder, og var godt fornøyd med det. Men nå som jeg har lagt tusenvis av drap bak meg, sitter jeg igjen med et litt mer avslappet inntrykk av spillet. Det er definitivt en veldig underholdende sideskroller som de aller fleste vil elske og gapskratte av i begynnelsen. Men så snart en venner seg til det overdrevne voldsnivået og lærer hvilke angrepskombinasjoner som er mest effektive, er det ikke til å unngå at litt av piffen blir borte.
En stor del av grunnen til at spenningen i spillet synker, er at det kun er gladvolden som oppfordrer deg til å fortsette. The Dishwasher: Dead Samurai byr ikke på hemmelige områder eller spesielle gjenstander du må strebe etter, og er i grunn litt for forutsigbart til å kunne sammenlignes med klassikerne i sjangeren. Likevel er det klart verdt en nedlastning, spesielt hvis du er i humør for en sterk dose overdreven ultravold.
The Dishwasher: Dead Samurai kan kjøpes gjennom Xbox Live Marketplace for 800 Microsoft-poeng.
