Advarsel! Denne artikkelen inneholder flere avsløringer om historien og hendelser i utvalgte spill.
For meg dreier dataspill, film eller bøker i stor grad om spesielle øyeblikk. Enten det er sitater, situasjoner eller åpenbaringer, utgjør de magiske øyeblikk som inneholder noe jeg aldri kommer til å glemme. Alle er ikke like storslagne, men de utfyller hver sin plass i min hukommelse og utgjør store deler av mitt samlede minne. Her er noen av mine magiske øyeblikk innen dataspill.
Ikke stol på hodeskallen
Mitt favorittspill gjennom alle tider må være Planescape: Torment. Kanskje nettopp fordi det er fullt av magiske øyeblikk. Som en udødelig og navnløs person med hukommelsestap, midt i Dungeons & Dragons verdenens navle, Sigil, er det klart for en historie uten sidestykke i spillverdenen etter min mening. Noen av spillets beste øyeblikk må være: når du møter heksen Ravel for å finne ut hvem som har stjålet din dødelighet og du får høre at det er deg selv, når den gule kula du har drasset rundt på i evigheter viser seg å være de samlede minnene til dine tidligere personligheter og den gir deg to millioner erfaringspoeng, og når du finner et bordell opprettet kun for å slukke intellektuelle lyster.
Yndlingsøyeblikket gjelder likevel din mest trofaste følgesvenn, den svevende hodeskallen Morte. Han er en humoristisk kriger som følger deg i tykt og tynt. Han er spesielt hjelpsom når han leser hva som står på alle de tatoveringene du har fått risset inn på din egen rygg. Tatoveringene er der slik at du skal ha en umistelig kilde til viktig informasjon, for hver gang du dør våkner du bare opp igjen med enda et hukommelsestap. Det er svært langt ute i spillet, etter mange fantastiske eventyr med Morte ved din side, at du får rede på hva som står risset inn nederst på din egen rygg: Ikke stol på hodeskallen…
«Bring Sajuuk to bear!»
Jeg glemmer aldri denne setningen fra rom-strategispillet Homeworld 2. I hvert oppdrag ble min flåte av romskip møtt av totalt overlegne styrker. Deres skip var flere og større, og alt jeg hadde på min side var taktikk og håp. Jeg lykkes ved å samle all min slagkraft på et skip av gangen. Som taktikken i blitzkrieg – maks skyts på ett punkt. Jeg plukket fjærene av min overlegne fiende et romskip av gangen, mens han spredde sitt skyts jevnt over min kontinuerlig regenererende flåte.
Endelig var jeg fremme ved siste oppdrag og nå måtte jeg redde en planets befolkning fra total ødeleggelse. Enorme romstasjoner sendte bølge på bølge med raketter ned mot planetens overflate, og det var kun mitt største skip, Sajuuk, som kunne hanskes med slike stasjoner. Romskipet var massivt, men tregt som en danske i skiløypa. Det skled gjennom rommet i sneglefart og forsøkte febrilsk å ta igjen resten av min flåte som massakrerte fiendens forsvar rundt romstasjonene.
Så hører jeg kommandoen runge i høytalerne. «Bring Sajuuk to bear! Bring Sajuuk to bear!» Det virker som det kolossale skipet bruker en time på å vende seg mot sitt mål. Endelig får jeg gitt ordren. Med et begynner det å flomme lys ut av skipets sider mens kanonen lader. Så, en søyle av lys bryter ut av Sajuuk. Strålen er massiv og ustanselig. Den skjærer tvers gjennom fiendens romstasjon og alt eksploderer rundt meg.
Anarki på nett – mitt morsomste øyeblikk
Anarchy Online var det aller første massive onlinespillet jeg prøvde, og jeg var selvfølgelig verdens største noob. Ikke bare var sjangeren helt ny for meg, men spillet var også utrolig komplisert. Jeg prøvde meg frem så best jeg kunne på egenhånd der jeg var Keeper i the Shadowlands. Jeg skjønte nesten ingenting og snakket ikke med noen. Etter jeg hadde forvillet meg ut av nybegynnerområdet tenkte jeg det endelig var på tide å forsøke å «teame» med andre. Jeg ble invitert til en gruppe av en svært vennlig Adventurer, og vi forsøkte oss i en hule full av fiender. Etter hva jeg hadde lest om min klasse tenkte jeg at jeg var en såkalt tank. Jeg tok derfor på meg ansvaret for å hente noen monstre til oss.
Det hele gikk selvfølgelig fryktelig galt. Jeg fikk alt for mange fiender etter meg, folk døde som fluer og jeg falt gjennom en sprekk i hulegulvet. Da jeg landet hadde jeg ingen anelse om hvor jeg var, men fylt av flauhet trykket jeg på knappen for «leave» uten et ord til mine lagkamerater. Til min store forferdelse så jeg akkurat da at det var noe som beveget seg ved beina mine. En liten brun sak med kjempestore øyne. Jeg forsøkte febrilsk å angripe dyret, men da det snakket til meg, forstod jeg at det var en annen spiller i en liten bil, som også hadde falt ned. Heldigvis for min del begynte Adventureren som inviterte meg til gruppen å sende meg meldinger, og han satte seg ned med meg og forklarte meg alt jeg ikke skjønte. Slik startet min oppdagelsesferd av den massive onlineverdenen.
Anarki på nett – mitt beste øyeblikk
Hjertet hamrer i brystet. Det står «Go, Go, Go!» på skjermen. Jeg starter angrepet og begynner med trollform. Sekunder etter spruter det stein rundt meg som hagl og jeg aktiverer begge mine stuns. De lander og jeg sender i vei Slice & Dice og alle mine beste angrep. De treffer alle, og jeg ser min motstanders livspoeng bli halvert. Jeg tar så en sjanse og aktiverer mitt beste skjold. Min motstander bruker nå sine helbredelsesevner og hans beste angrep havner rett i skjoldet mitt. Jeg forsøker å puste rolig for å komme inn i et godt tempo.
Jeg bruker alle de evner og den nanoteknologi jeg har, og kommer inn i min vante rutine. Jevne angrep, fulgt av mongo, rage og skjold. Dette er det jeg er best på, å male min motstander i stykker jevnt å trutt. Det er slik jeg dreper store bosser i Shadowlands alene og det er slik jeg duelerer nå. Jeg er hele tiden på vakt for å holde min regenerering, mine skjold og min fart på topp. Jeg holder tempoet oppe – et nådeløst tempo han ikke klarer å følge.
Min motstanders livspoeng synker og mine stiger etter jeg har aktivert mine egne helbredelsesevner. Hugg for hugg sliter sverdet mitt ham ned. Og så endelig – han faller om. Hjertet hamrer fortsatt raskt mens jeg ser på alle de som står rundt meg. Jeg har vunnet finalen. Jeg har vunnet duellturneringen for Enforcers i klassen 215-219 i Anarchy Online.
Avslutning med ettersmak
Beyond Good and Evil er vakkert, har en utrolig god historie og musikk, og inneholder karakterer du bare må elske. Fra starten som vokter for barnehjemmet, til fotograf for undergrunnsbevegelsen og til slutt som redningskvinne for hele planeten, er det virkelig en artig og følelsesladd reise du legger ut på som hovedpersonen Jade.
Det er spesielt grisen Pey'j som hjelper Jade gjennom eventyret, og det er utrolig når hun endelig greier å befri ham og alle de andre som har blitt fanget av de onde romvesnene. Når deres yppersteprest som siste boss tilslutt blir overvunnet senker freden seg over verden. I avslutningsvideoen kan vi rolig se, med nydelig musikk i bakgrunnen, hvordan barnehjemmet og den vakre havna nå er helt trygge. I spillets siste sekund zoomer kameraet inn på Pey’j der han står i solnedgangen og det er da vi får se utveksten på hans romveseninfiserte hånd ...
En verden full av jorder
Civilization 2 var et helt utrolig strategispill. Den siste gangen jeg spilte det dekket jeg nesten hele verden med byer, formet landskapet rundt dem optimalt og laget kornproduserende jorder så langt øyet kunne se. Jeg hadde kun beholdt en av mine fienders byer – helt omringet av mine styrker oppe i et hjørne. Jeg hadde selvfølgelig kunnet utslettet byen hundrevis av år tidligere, men hadde jeg gjort det ville spillet ha endt og mine poeng blitt nedskrevet.
Jeg ville heller se hvor mange byer jeg kunne bygge og hvor mange folk jeg kunne fylle dem med. Dermed begynte min totale omforming av det enorme kartet og hele planeten. I det jeg ikke kunne bygge flere byer og de ikke kunne støtte flere folk, bygget jeg den siste delen av mitt store romskip og sendte det mot Alpha Centauri. De siste hundre årene hadde 90% av mine ressurser blitt brukt for å lage luksusvarer, så i det spillet sluttet, ved ferdigstillelsen av romskipet, fantes det knapt den person på planeten som ikke elsket meg – noe min sluttrangering på 400% viste.
Hva ligger i et navn?
Baldur's Gate var nok det første virkelig gode datarollespill jeg prøvde. Det inneholdt en utrolig rik verden som formelig tagg etter å bli utforsket. Jeg kunne de gamle Advanced Dungeons & Dragons 2nd Edition-reglene til fingerspissene, og endelig fikk jeg slukke litt av min rollespilltørst, med en knallgod historie som hadde mange muligheter og et dypt system å boltre meg i.
Det var hele tiden skurken Sarevok jeg var ute etter. Jeg begynte spillet i biblioteket Candlekeep, og fartet deretter rundt store deler av the Sword Coast. Etter mange eventyr og tonnevis med skatter hadde jeg funnet veien tilbake til Candlekeep, og denne gangen pludret jeg rundt og gjorde oppdrag jeg fikk av en som het Koveras.
Etter jeg var ferdig med dem og mens jeg var på vei tilbake til min oppdragsgiver gikk det endelig opp et lys for meg. Koveras var Sarevok baklengs! Jeg buffet meg opp alt jeg maktet og løp tilbake for endelig å ta kverken på min svorne fiende. Han glapp selvfølgelig ut gjennom mine fingre i det jeg skulle til å stramme grepet, men jeg fikk min hevn til slutt.
Slaktet av romvesner
Det er vanskelig å se det for seg nå, men noen av de første gangene jeg spilte dataspill var det å spille en helt annen opplevelse. Jeg visste svært sjelden hva jeg drev med både på PC-en og inne i spill. Uten internett til hjelp var det stort sett bare å prøve og feile helt til noe funket. Noen av de første gangene jeg spilte X-Com: Enemy Unknown var spesielt nervepirrende.
Det glimrende spillet inneholder mange spesielle øyeblikk, som den første gangen du klarer å bygge en UFO, eller når du endelig inntar fiendens hovedbase. Hva jeg likevel husker best er mitt første forsøk på å ta en vanlig romvesenbase. Jeg håpet belønningen skulle bli stor, for i slakten som fulgte mistet jeg alle mine kjære soldater bortsett fra to. Mitt mest magiske øyeblikk? I det jeg skulle til å drepe min siste fiende med kun to soldater tilbake, var det øyeblikket jeg fant ut hvordan jeg kunne save og loade spillet mens jeg var på oppdrag.
Hva er ditt mest minneverdige øyeblikk fra spillenes verdenen? Gi oss din egen historie i kommentarfeltet lenger ned.
