Det er lite som er så koselig som gode rollespill med vakker retro-grafikk. Samtidig skal det så mye mer til for å skape en opplevelse som fenger, som holder på oppmerksomheten og som gjør det morsomt å fortsette å spille. Sistnevnte har nok utviklerne glemt når Eastward, et ellers vakkert spill, skulle settes sammen.
Søt post-apokalypse
Eastward tar inspirasjon fra gamledagers eventyrspill, og inspirasjon er kanskje tydeligst fra spill som Earthbound. Eastward er nemlig en fortelling om personer som reiser ut i verden fra sitt lille hjemsted, og oppdager og finner nye sannheter mens de går. Det hele starter i det små, i dette tilfellet den underjordiske landsbyen Crockpot Isle, hvor en tyrann av en borgermester kaster ut dem han ikke liker, og hvor skole er for de få.
Eastward ligner i grunn på en søt versjon av The Last of Us på flere måter. Våre hovedpersoner består av en mann ved navn John (identisk utseende med Joel), som jobber i gruvene og banker monstre etter hvert som de dukker opp. Vi møter også jenta Sam, en uskyldig pike som har som høyeste ønsker å gå på skole og se verden utenfor – en verden hun tror er grønn og blå.
Hovedpoenget i Eastwards begynnelse, og noe som går som en rød tråd gjennom spillet, er at ikke alt er som man skulle tro. Gjengen i Crockpot Isle har nemlig aldri satt fot utenfor den mørke landsbyen, og fortellingene går om hvor forferdelig verden både ovenfor og utenfor er. Denne mystikken er nok det beste ved Eastward. Den drar våre helter frem og opp, og skaper en verden som er mørkere og gjemmer noen nokså ille hemmeligheter.
Dette står i kontrast til grafikkstilen, som er alt annet enn dyster. Det er naturligvis en smakssak om retro-grafikken står i stil til resten av spillet, og for å være ærlig tror jeg den gjør mer for å skade fortellingens tunge røde tråd. Søt og vakker er den likevel, og det er gøy å oppdage nye og større byer etter hvert som man reiser fra sted til sted.
Litt gøy er det også at man kan lage mat av ingredienser man plukker opp på ferden, og et minispill som minner om titler fra 80-tallet. Det hele gir fra seg en aldri så liten Stand By Me-følelse, og det er aldri dumt.
Bremser ganske raskt
Eastward sjarmerer fra første øyeblikk. Her finnes musikk man blir glad av og sjarmerende dialog – i det minste i begynnelsen. For der sistnevnte er noe som begynner fint, blir det rett og slett alt for mye tåpelig og tynn prat som aldri stopper. Man kan ikke hoppe over hele samtalesekvenser, og man kan heller ikke klikke seg forbi dem så raskt som man kan i andre spill. Scener som burde vært tatt mye mer på alvor blir relativt kjapt forlatt, og noen figurer snakker bare for mye.
Samtidig er ikke kampsystemet eller puslespillene noe som gir meg blod på tann. I det hele tatt kvitter man seg med fiender ved å løpe rundt og slå eller skyte, og holder man fiendene på en armlengdes avstand eller klarer å løpe unna før de treffer deg, er alt bra. Vi snakker altså sanntidskamper hvor fiender dukker opp i verdenen du allerede er en del av (vi endrer ikke kart som venter bak en svart lasteskjerm), men utover dette er det veldig lite som gjør slåssingen til noe morsomt tidsfordriv. I tillegg er det ikke alltid helt sikkert hvorfor en fiendene treffer deg, for stekepannens slagområde er ikke alltid like troverdig. Å løpe rundt med denne stekepannen er søtt i begynnelsen, men blir fort gammelt når alt man gjør er å klikke den samme knappen - med de samme kjedelige animasjonene og med en nærmest konstant følelse av at våpenet burde vært noen centimeter lenger - og selv om man får litt mer variasjon senere, blant annet med flammekastere eller Sams lette telekinesiske evner, er det aldri ordentlig gøy.
Hva puslespillene angår begynner de nokså enkelt, men krever mer av deg etter hvert som du går. Sånn sett blir de morsommere med tiden. Samtidig forblir de gjerne ganske like seg selv. Om vi skal sette sammen elektriske kabler som ligger hulter til bulter for å få strømmen til å gå til en viss dør, eller om vi må bruke Johns stekepanne til å kaste en bombe til en annen plass, er ikke utfordringene akkurat i verdensklasse. Litt morsommere blir det når man må bruke både John og Sam til å bane vei fremover, men heller ikke dette er noe jeg får dilla på.
Sammen utgjør disse poengene to enorme aspekter som skader Eastwards evne til å engasjere. Spillet er naturligvis en blanding av slåssing og dialog (med puslespill og gåing mellom), men når begge disse har seriøse mangler, gjør det liksom ikke så mye at grafikken er søt eller at visse øyeblikk er ekstra spennende. Verre blir det av at spillet klokker inn på rundt 30 timer, og selv om jeg elsker lange spill, blir det alt for langt når innholdet er så platt som det er.
Konklusjon
Eastward byr på en søt introduksjon og noen gode første timer, men faller kjapt sammen når spillets midtpunkt er nådd. Kampsystemet er enkelt og greit, men blir fort gammelt, og selv om dialogen av og til er sjarmerende og minner om enklere tider, er det mye kjedelig, mye fyll – rett og slett altfor mye. Det gjemmer seg en god, tung og dyster fortelling i Eastward, men den ligger under så mye stusslig at det rett og slett ikke er verdt å spille til sluttekstene ruller. Det er synd, for både grafikkstilen og fortellingens hovedmomenter taper når alt det andre ikke holder stand.
