Fantastisk stemning
Steve, altså mannen på den andre siden av røret, tilbyr en løsning. Han kan samle en gjeng med kompromissløse tøffinger, gitt at Vito og Joe er villige til å gjøre opp for seg ved å gi rånerlømlene en lærepenge. I et ønske om å stige stadig høyere opp på rangstigen aksepterer våre venner oppdraget umiddelbart, og et møte utenfor «The Wild Ones»' møtested arrangeres.
Her får vi vår foreløpig første befatning med spillets mange våpen, når det viser seg at første steg på veien mot tilstrekkelig hevn er å lempe en «Tommy Gun» ut av bagasjerommet og pepre stamsjappa til den andre gjengen. Deretter krones hele verket med en velplassert molotov cocktail, før det rufsete mafiaensemblet utveksler knallharde fraser i god filmstil og farter videre.
La meg igjen få poengtere hvordan hele dette spillet oser av stemning man finner i klassikere som Donnie Brasco, Gudfaren-trilogien og Goodfellas. Dialogene er lynskarpe, omgivelsene er nydelige og du er aldri langt unna disse dempede jazztonene som rykker i foten. Man må gjerne snakke om at spill som Uncharted 2 og Heavy Rain minner om interaktive filmer, men for meg er dette en vel så fullkommen opplevelse, til tross for sandkasseformatet.
Tilbake i den digitale verden har man nå ankommet et digert varehus som «The Wild Ones» har okkupert og benytter til å bedrive illegale aktiviteter, og det er her vi skal få vårt første skikkelige møte med det fyldige arsenalet.
Pang! Du er død!
Som ventet er man ikke særlig velkommen ved ankomst, men følgesvennene dine vet heldigvis råd og slår noen andre karer i skinnjakker i trynet. Dette liker ikke resten av gjengen, og en av kumpanene dine tvinges til å skyte en av fiendens menn. Da eskalerer det hele, og det viser seg at brorparten av skinnjakkelømlene er i besittelse av skytevåpen. Kanskje ikke så kult om det var i virkeligheten, men du verden hvor det sitrer i fingrene når man trasker rundt i pikselverden.
Etter å ha rotet gjennom lommene til Vito viser det seg at den forholdsvis magre bekledningen hans også inneholder tre pistoler, i tillegg til denne tidligere nevnte maskinpistolen. Disse er henholdsvis en kort og kjapp revolver, en lang og treg revolver og en semiautomatisk pistol med stort magasin. Det er en viss overlapping mellom de ulike håndvåpnene, men de er fortsatt distinkte nok til at du kjapt finner deg en favoritt. I mitt tilfelle bød den lange, sterkeste revolveren på mye moro, og det er noe halvpirrende, Dirty Harry-aktig med å farte rundt med en håndkanon.
Kampene i Mafia II er veldig intense, mye fordi våpnene har blitt lagt på et realistisk plan. Det skal ikke mer enn et par kuler til før du dør, og det går heldigvis begge veier. Dette poengterer viktigheten av dekningsystemet, som er fleksibelt og godt. Dette er likevel ikke et taktisk tredjepersonsskytespill hvor du ruller rundt i full kamputrustning og utfører avanserte stridsteknikker, så om du har lyst til å traske fremover standfast og plante bly i pannebrasker så er det ofte mulig.
Etter å ha nedkjempet en horde av disse eklingene, begynte det å skralte litt på helsen min. Ikke helt tilfeldig fant jeg et par ferdigstekte hamburgere på et søtt lite bord i midten av moroa, og vips så var jeg på bedringens vei. Det betyr likevel ikke at man må tråle de ulike områdene for skrapmat, for i tillegg til den overordnede helseindikatoren har man også en slump å gå på som regenereres når man holder seg ute av skuddlinjen. Derfor var M1 Garand-rifla som lå ved matbordet en noe mer fornøyelig oppdagelse.
Drap og voksenblader
Enda mer karnøfling, lemlesting, likvidasjon og tilintetgjøring skulle følge, med få pauser. Det var likevel uproblematisk, for kampsystemet i dette spillet er fylt til randen med sprut og vigør. Våpenfølelsen er svært god, og rekylen føles akkurat irriterende nok til å være troverdig. Det er ikke enkelt å treffe mellom øynene på ti karer på rekke og rad, og slik burde det være i et spill som legger lista så nært virkeligheten som mulig uten at det går på bekostning av spillegleden.
På vei mot oppdragets konklusjon kom jeg også over en snedig liten godbit i veikanten. Utgiver 2K Games inngikk jo som kjent et samarbeid med herrebladet Playboy nylig, og resultatet er at ekte Playboy-blader fra gamle dager kan finnes rundt omkring i spillet. I mitt tilfelle var det en enkeltside som viste en toppløs sak på knær. Jeg synes selvsagt slike ting er forkastelige, men de mer frilynte der ute finner sikkert stor glede i denne autentisitetsbyggingen. Og skammen din kvantifiseres selvsagt med en linje i pausemenyen som viser hvor mange minutter du har brukt på å titte i disse syndige bladene.
Vel tilbake i selve spillet begynte oppdraget å ebbe ut, og etter å ha pløyd ned hele den pubertale rånergjengen var hevnen mer sukkersøt enn noensinne. Pengene Joe og Vito hadde tapt på lastebilen som ble ødelagt var likevel ikke gjenvunnet, men resolutte mafiakarer vet som kjent alltid råd. Dermed fikk hele økten en idyllisk konklusjon der de to karene tar kontroll over hver sin bil tilhørende de nå avdøde brylkremlømlene og kjører inn i solnedgangen på vei mot den lokale bilslakteren.
Konklusjon
Dette var min tredje og sannsynligvis siste titt på Mafia II før det utgis i høst, og det er vanskelig å være noe annet enn blindt positiv på dette punktet. Allerede ved min første tur til Tsjekkia ble det åpenbart at dette er et veldig spesielt spill, og jeg har problemer med å se for meg at dette kan bli noe annet enn et av de største spillene på lange tider.
Historiefortellingen vi har blitt fremvist har vært upåklagelig, dialogene er vittige og barske, kampsystemet er solid og givende og det er i det hele tatt en eneste stor sømløs moropakke som er på vei. Stemningen i dette spillet bygges opp i alle ledd, og jeg gleder meg som et barn til å få oppleve klimakset av det hele. Mafia II har alle mulige forutsetninger for å bli en moderne klassiker.
Mafia 2 kommer i salg for Xbox 360, PlayStation 3 og PC i løpet av årets tredje kvartal.
