Levende italienske døde
Så lenge vi kan huske (og det begynner å bli noen tiår nå), har det vært viktig for spillutviklere å fremheve hvor avanserte universer de skaper – med tilsynelatende levende innbyggere som tusler rundt med hverdagslivet sitt på en måte som gir spilleren følelsen av å besøke et parallelt univers. Men det har aldri blitt gjort fullstendig vellykket og gjennomført – til og med episke rollespilltitler som Morrowind klarer ikke å fri seg fra en følelse av at spillverden er en kullisse, et skjørt og skrøpelig skall over millioner av linjer med kald kode.
Illusion Softworks prøver også til en viss grad å skape et slikt selvstendig univers, selv om de pålegger spilleren store begrensninger på friheten. Selve byen inneholder ikke mye å utforske, utenom de ferdigscriptede stedene og hendelsene som er knyttet til hvert enkelt oppdrag, men bilene holder pedantisk fast på trafikkreglene, folk flest er på vei ett eller annet sted, og en enorm politistyrke patruljerer årvåkent. Det er egentlig merkelig at mafiaen har fått så stor innflytelse i denne mellomstore amerikanske byen, siden det er purk på hvert gatehjørne. De er tjenesteivrige. Hvis du kjører på rødt lys eller bryter fartsgrensene vanker det bøter med en gang. Politiet er ikke å spøke med, selv om det kan være kjedelig lønner det seg stort sett å betale bøtene på stedet.
Dessverre er det lite intelligens å spore i Illusion Softworks landskaper. Folk skal jo ingen steder, de bare går. Bilene kolliderer uten at det vekker reaksjoner - menneskene blir overkjørt når de tråkker ut i gata, likevel later politiet som om de ikke ser noe. Dette livet er en enorm og todimensjonal kulisse. Og det er jo ikke noe gøy, verken for dem som bor der, eller for oss som ser på.
Du er stygg, herr gangster!
Selv om Mafia var en av de absolutt visuelt sterkeste titlene på PC i 2002, har det blitt forholdsvis utvannet, grått og sørgelig på Xbox. Teksturer mangler detaljer, lastetidene mellom bydelene er lange og grafikkmotoren sliter med ekstrem pop up-hikke. Dette skyldes nok ikke bare at originalversjonen er et par år gammel. Det kan virke som om PS2- og Xbox-versjonen av Mafia har fått samme grafiske behandling, vi vet at Microsofts vesle vidunderboks kan tegne bedre enn dette.
Mafia inneholder 85 % bilkjøring og trasking gjennom bygater, derfor er det ekstra synd og irriterende at nettopp bybildet er dårligst gjengitt. Det virker som om grafikkmotoren liker innendørscenene mye bedre, og det er ikke få ganger vi har bannet lavmælt over den latterlig lave fartsgrensa som gjør kjøreturene gjespende lange.
Men det som går tapt i den tekniske konverteringen hentes igjen på stilsikker art direction i klesdrakter, våpen, biler og visse bygninger. Detaljene er som hentet rett ut av Once Upon a Time in America, og er med på å glatte over det noe ruskete førsteinntrykket. God grafikk handler jo ikke bare om prosessorkraft og bildeoppdateringer per sekund. Den er like mye et spørsmål om inspirasjon, kunstneriske talenter og kreativitet. De digitale skuespillerne gestikulerer sydlandsk naturtro i kuttscenene, ansiktene er levende og uttrykksfulle. Utviklerne har også vært flinke til å legge oppdragene til dramatiske lokaler; En storslagen mafiabegravelse i en gotisk katedral ender i blodbad, en stillferdig likvideringsjobb blir plutselig til en kulesprutende orgie på en øde bondegård. Mafia har et så solid visuelt rammeverk at den dårlige tekniske konverteringen ikke kan legge en fullstendig demper på atmosfæren. Dessuten hjelper et godt lydspor med tradjazz og aksent på humøret.
Konklusjon
En engasjerende, handlingsmettet historie, morsomme og varierte oppdrag, smårusten grafikk og et par tekniske problemer: Mafia på Xbox er pizza Grandiosa. Det smaker greit, noen ganger godt, men savner det ekstra raffinerte og håndverksmessige du finner i den appetittvekkende italienske utgaven. Hvis du eier en ålreit PC bør du altså skaffe deg den saftige originalversjonen. Men for all del, Mafia glir da ned på konsoll også.
