Spillets gang
Når du har satt deg inn i hvordan personen og bilene styres, er det ikke noe stort problem å vandre rundt i byen og gjøre de oppdragene du er blitt satt til. I motsetning til GTA3 følger du her en mer bestemt linje gjennom spillet. Du har ikke så stor mulighet til å gå rundt i byen og tjene penger, men du har en liten ekstra funksjon som kalles "free ride" som gir deg den muligheten. Dette er en grei løsning, og runder du spillet får du frem "free ride extreme" som gir deg bedre biler og mer moro. Spillet har også ganske store forskjeller i vanskelighetsgraden på oppdragene. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg måtte spille om og om igjen der hvor du har som mål å vinne et løp med en racerbil fra 1930-årene. I hvert enkelt oppdrag er det alltid en liten ting du kan gjøre som minsker vanskelighetsgraden.
Mulighetene er mange, og jeg har nok ikke prøvd ut alle sammen. Kameravinklene er stort sett greie. Det er alltid vanskelig å lage slike til tredjeperson-spill. I en eller annen situasjon kommer du alltid ut for at kameraet er helt feilplassert, og Mafia er intet unntak. Men i det fulle og hele kan jeg si at jeg er fornøyd med måten de har gjort dette på. Atmosfæren i Mafia er enorm. Jeg satt utrolig mange timer foran skjermen og følte at jeg virkelig var tilbake i 1930-årene. Byen, bilene, menneskene og ikke minst bygningene er som tatt ut fra en god gammeldags svart/hvit film. Stemningen er rett og slett ubeskrivelig. Den må oppleves. Den kunstige intelligensen til de andre personene i spillet er gjennomsnittlig bra. De skyter på deg og treffer. Gjengen til Don Salieri treffer derimot ikke så godt. Om dette er gjort med hensikt vet jeg ikke, men det er mer opp til deg enn kameratene dine om oppdraget skal bli fullført. Som i alle spill finner du svakheter med den kunstige intelligensen også her, men de er ikke så fremtredende som i mange andre spill. Utvalget av våpen i Mafia er greit nok. Ikke masseødeleggelsesvåpen, men gode gammeldagse pistoler og maskingevær er representert. Alt fra colt 1911 til Thompson 1928, også kjent som Tommy Gun.
Flott grafikk og god musikk i fin harmoni
Mafia presenteres med en glimrende grafikk. Motoren er tung å drive, men definitivt et pluss. Mitt gamle GeForce3-kort taklet ikke spillet helt bra, så neste post på handlelisten må være et nytt kort. Men de som har GeForce4 og oppover, kan nok forvente seg et spill som flyter perfekt. Selv om minstekravet til kort er på 16 MB, vil jeg nok ikke anbefale å ha mindre enn GeForce3. Spillet fortjener å bli vist fram på best mulig måte. Scenene som er i mellom oppdragene, har også flott grafikk. Mang en gang har jeg satt meg ned bare for å se på disse. Følelsen av at du sitter og ser på en liten filmsnutt er definitivt til stede. Med så mye ros kommer selvfølgelig litt ris også. Noen ganger kan det se ut til at en stakkar har mistet kontakten med hånden sin. Litt irriterende egentlig siden dette spillet ellers har så fin grafikk. Bygninger og andre store flater kan noen ganger virke klumpete på nært hold. Ikke at dette ødelegger for spillefølelsen, men det kunne vært gjort bedre.
Bestefar hadde nok elsket denne musikken. Og til tider gjør også jeg det. Ikke fordi jeg liker 30-tallets sjanger noe spesielt, men fordi det minner meg om Mafia. Alle lydene og sangene som blir spilt er med på å skape den enorme atmosfæren som jeg skrev om tidligere. Det er skikkelig deilig å høre en Lassiter V16 Roadster brumme bortover veien. Mulig er det lydkortet mitt som ikke helt likte Trautenberg Model J, men lyden fra denne bilen fikk det til å vrenge i høretelefonene mine. Samtalen mellom Tommy og Don Salieri ble virkelig skurrete, og jeg hadde store problemer med å høre hva som ble sagt. Trolig er det forsterkeren på lydkortet som fremkaller dette.
