Spillet Madagascar er basert på den kinoaktuelle filmen ved samme navn. I filmen - og spillet - møter vi på løven Alex, sjiraffen Melman, flodhesten Gloria og sebraen Marty. De fire vennene fra dyreparken i New York finner en dag ut at de skal rømme, og drar ut i den store vide verden sammen med en merkelig gjeng paranoide pingviner. Etter en hard ferd gjennom New Yorks gater og over Atlanterhavet på lasteskip ender de fire vennene opp på den tropiske øya Madagaskar. Her møter de på en flokk fest-lemurer, og det viser seg etter hvert at de fire vennene kanskje ikke er så gode venner som de trodde.
Madagascar er et sidescrollende plattformspill. Det vil si at figurene primært løper fra venstre til høyre og må hoppe fra greiner og fjellmassiver til andre greiner og steiner for å komme seg til målet i brettet. Slik foregår de aller fleste brettene, men noen steder stilles det også krav til at spilleren skal finne ting som ligger spredt rundt på banen før man er ferdig. Det er riktignok to ting som skiller Madagascar fra de fleste andre plattformspill; muligheten for å bytte figur og behovet for sniking.
Schizofrenien råder
Til enhver tid er det mulig å bytte mellom de fire hovedpersonene ved å trykke på skulderknappene på spillemaskinen. De forskjellige figurene har forskjellige særegne triks og egenskaper, og for å bli god i spillet, må man lære seg å utnytte disse særtrekkene. Det er for eksempel bare flodhesten Gloria som kan svømme og kun sebraen Marty som kan krype. Til å begynne med har man ikke tilgang til så mange triks, men etter hvert låses det opp flere og flere. Mange av brettene har også områder som ikke kan nåes før man får låst opp triks senere i spillet. Dermed må man gå tilbake og spille brettene om igjen om man vil sikre seg å få med seg alt som er av innhold i spillet.
Flere av brettene legger også opp til at spilleren må snike seg forbi vakter i god, gammeldags "Thief"-stil. Vaktene patruljerer i faste mønster, mens spilleren må gjemme seg i kasser og lignende mens lyskjeglene fra lommelyktene passerer. Disse brettene fører til høy puls, og gjør at det ikke er mulig å løpe igjennom hele Madagascar. Uten snike-elementene hadde Madagascar fort blitt et litt strevsomt og ensformig plattformspill, men snikingen tilfører et velkomment nytt element som også passer veldig godt sammen med historien.
To konsoller – ett spill
Madagascar for både Game Boy Advance og Nintendo DS er utviklet av Vicarious Visions, og det er tydelig at det er det samme utviklingsteamet som har stått for begge spillene. De to forskjellige versjonene er i grunnen ikke forskjellige i det hele tatt, noe som er dårlige nyheter for de av oss som har investert i Nintendos nye håndholdte prosjekt. Madagascar er ikke akkurat spillet du finner frem for å briefe til vennene dine med hva DS-en kan gjøre. Men, det er heldigvis noen forskjeller på spillet til de forskjellige plattformene.
I hovedsak er brettene de samme, og både grafikken og lyden er nesten identisk. Den mest merkbare forskjellen på de to spillene er noen småspill som er inkludert på DS-versjonen. Det er kun en håndfull slike småspill, og det er ikke alle av dem som bruker den trykkfølsomme skjermen en gang. Oppgavene i disse småspillene varierer fra å spille trommer sammen med lemurene til å hjelpe pingvinene med å samle sammen fisk på et vaklevorent isflak. I seg selv er disse spillene ganske morsomme, men de er for få til å redde spillet fra å bli noe mer enn en dyrere kopi av GBA-spillet.
Bortsett fra disse småspillene kan den trykkfølsomme skjermen brukes til å skifte figurer inne i spillet. På den nederste skjermen finner man boksene som dyrene bor i, og ved å trykke på boksen til for eksempel sjiraffen Melman skifter man figur til han. Dessverre er det mye enklere og kjappere å skifte figurer ved å bruke skulderknappene, så den nederste skjermen er strengt tatt overflødig i spillet, om man ser bort fra de tidligere nevnte småspillene.
Lite motstand for DS-prosessoren
Grafikken i Madagascar er helt fin sammenlignet med lignende spill på GBA, men DS-ens prosessorkraft blir ikke satt på prøve i det hele tatt i dette spillet. Grafikken er primært todimensjonal og ser billig ut. Lyden blir også veldig masete etter en stund, både det kjedelige musikksporet og de enkle lydeffektene har altfor kort "Best før"-dato.
Madagascar er heller ikke i nærheten av å være verdens lengste spillopplevelse. Har man spilt igjennom spillet en gang, er sjansen liten for at man henrykt plukker opp igjen konsollen for å prøve å komme igjennom spillet enda en gang. Banene er for så vidt av ok lengde, og en normal gamer vil bruke litt tid på å runde Madagascar. Problemet her er at spillet byr på for lite variert innhold til at det kan utmerke seg på noen som helst måte.
Konklusjon
Madagascar er et helt brukbart spill, men utmerker seg ikke på så mange felt. Konseptet med å kunne skifte figur midt i spillet er kult, og snike-elementene varier et spill som ellers blir litt monotont. Det aller mest skuffende er i grunnen den billige porteringen over til Nintendo DS-plattformen. Et ok spill fremstår mer som melkeku for en filmfranchise når det etter hvert går opp for spilleren at dette tross alt er et GBA-spill som har blitt kjapt konvertert til Nintendo DS. I bunn og grunn er Madagascar et ganske enkelt spill som gir litt valuta for pengene på Game Boy Advance, men som ikke har det som trengs for å bli et akseptabelt Nintendo DS-spill.
