Gateways
Gateways er et spennende hjernetrim/plattformspill i 2D. Du spiller en vitenskapsmann (av typen «gal») som våkner opp og oppdager at oppfinnelsene dine har gått amok. Nå må du navigere deg gjennom store og omfattende miljøer fulle av hindringer, og i ekte «Metroidvania»-stil får du gradvis tilgang på nye egenskaper og hjelpemidler, som gir deg tilgang på nye områder, som igjen utfordrer deg på nye måter.
Det sentrale elementet i Gateways er lånt fra Portal. Gateways tar imidlertid konseptet langt, langt videre. Som i Portal får du nemlig tilgang på en slags pistol som kan skyte ut teleporteringsportaler på vegger, gulv og tak. Du går inn i den ene, og kommer ut av den andre. Så langt, så Portal. Men Gateways portaler er litt mer avanserte enn som så. En type portaler lar deg for eksempel forandre størrelsen din. Hopper du inn i den lille, kommer du større ut av den andre, og omvendt.
En annen type portal lar deg manipulere tiden, og det er her ting virkelig blir komplisert. I utgangspunktet er det slik at du skyter ut en portal, og så – innen en viss tid senere – skyter du ut en annen. Når du så hopper inn i portal nummer to, kommer du ut av portal nummer en i det du først skjøt den ut. Greit nok (virkelig?), men så tenk deg at du gjentar prosessen, og at det kan finnes tre eller flere versjoner av deg på brettet samtidig – som alle må samarbeide for å oppnå visse mål. Og du må for all del ikke komme i kontakt med noen av dine tidligere «jeg»-er.
Og dette er ikke alt. Gateways kompliserer sakene enda mer, med en portalskyter som roterer selve miljøene. Og selvsagt har vi laserstråler, speil og det ene med det andre. Det høres skikkelig kult ut, og det ser tøft ut når man ser spillere som virkelig mestrer det på Youtube. Men i praksis blir det rett og slett for komplisert. Der de beste hjernetrimmerne er strømlinjeformede og elegante, forsøker Gateways å presse alt for mange avanserte elementer inn samtidig. Jeg klarer ikke å holde tritt.
Det hjelper ikke på motivasjonen at spillet har mildt sagt kjedelige miljøer, og at det ikke er noe gøy å utforske dem når den beste måten å gjøre det på kun handler om å følge en pil på et kart. Hadde Gateways presentasjon eller handling vært mer interessant, så hadde jeg kanskje blitt hektet i større grad, og dermed mer motivert til å bite tennene sammen.
Konseptet er altså spennende, og spillet er dessuten artig i starten. Det finnes utvilsomt mange med langt større hjerne enn meg, som får mer underholdning ut av spillet. Men for min del er det et godt eksempel på at «mer» ikke alltid er «bedre».
Gateways kan kjøpes på en rekke distribusjonskanaler, og kjøper du det fra skaperne selv får du både DRM-fri versjon og Steam-kode. Spillet er også å finne på Xbox Live Indie Games-kanalen (som dessverre ikke er tilgjengelig her til lands).
Colour Bind
I likhet med Gateways er Colour Bind utfordrende som fy. Jeg har så godt som gitt opp å noensinne fullføre det, og det er faktisk litt irriterende; av spillets 50 nivåer har jeg fullført 47. Seieren er så nær, men likevel så langt unna.
Konseptet i Colour Bind er nokså enkelt: Tyngdekraften kan forandres, og hvordan den fungerer avhenger av farge. Røde ting vil for eksempel kunne falle nedover, omtrent som på jorden. Grønne vil kanskje falle mot venstre, mens blå vil falle skrått opp mot høyre. Tyngdekraftens styrke kan også variere, en ting kan være lett, tung eller til og med vektløs, avhengig av fargen. Og, forresten, disse tingene behøver slett ikke å være konstante. Noen ganger endres ting av seg selv, enten gradvis eller brått. Andre ganger kan du selv endre dem.
Du styrer et lite kjøretøy, og målet er å komme deg helskinnet gjennom en serie abstrakte, sideskrollende omgivelser. Du kan rulle forover eller bakover, og du kan også forstørre hjulene dine. På den måten kan du få kjøretøyet til å hoppe, og timer du det riktig kan du hoppe enda høyere om du klarer å hoppe på nytt akkurat idet du lander. Men kjøretøyet ditt har selvsagt også en farge, og den kan endres underveis. Dermed må du forholde deg til akkurat de samme tyngdekraftreglene som alt annet i spillverdenen, og hva som er «opp» og «ned» avhenger av fargen din og hvordan tyngdekraften er satt for denne fargen.
Colour Bind som nevnt temmelig utfordrende, med tidvis djevelske nivåer. I tillegg til den mentale trimmen stiller det dessuten store krav til timing og fingerferdighet – det nytter ikke bare å vite hvordan du skal løse et nivå, men du må også være i stand til å gjøre det. Ikke alltid like lett, når tyngdekraften flipper rundt og kontrollene blir bakvendt på et blunk. Nevnte jeg at du ofte har begrenset tid på deg også?
Til gjengjeld er de individuelle brettene korte, og du er aldri mer enn et knappetrykk unna å starte på nytt. Dermed blir det mye prøving og feiling, men det er sjeldent du dør uten å i det minste ha en viss idé om hva som gikk galt og hva du bør prøve neste gang. Dermed går det raskt automatikk i å trykke «reset»-knappen når du feiler. Døden var en glipp, neste gang skal det gå! Det å spille Colour Bind føles noen ganger litt som å spille TrackMania, en følelse som forsterkes av spillet automatisk legger tidene dine på nettbaserte topplister. Dermed vekkes konkurranseinstinktet også.
Colour Bind kan til tider være svært frustrerende, men det er aldri direkte urettferdig. Hvert nivå bringer med seg en ny unik utfordring, men du blir aldri overveldet. Spillet har nettopp den elegansen Gateways mangler – egenskapene dine er de samme fra start til mål, men du må stadig komme opp med nye måter å bruke dem på. Hvis du ikke lar deg skremme av den abstrakte og enkle presentasjonen truer det med å sluke mange timer av livet ditt.
Colour Bind kan kjøpes på Steam. Mer info kan du finne på det offisielle nettstedet.
Puzzle Bots
Etter to spill som best kan beskrives som «dritvanskelige», går vi over til noe langt enklere. Puzzle Bots ble gitt ut av eventyrspesialistene Wadjet Eye. Som alle spillene deres er det et pek-og-klikk-spill, men der slutter også likhetene. Dette er nemlig ikke et tradisjonelt eventyrspill, men langt mer fokusert på ren hjernetrim.
Puzzle Bots foregår i Dr. Hugo’s Factory for Making Robots, en fabrikk der en gruppe nerdete oppfinnere utvikler små roboter med kunstig intelligens. Egentlig er de ment for husarbeid og denslags kjedelige oppgaver, men de finner raskt ut hvordan de skal rømme fra menneskene som har skapt dem. Dermed begynner de å utforske verden rundt seg.
Hver robot har sine egne unike egenskaper. Hero kan plukke opp og bruke ting, Ultrabot kan dytte store ting, Kelvin kan tenne fyr på eller varme opp ting, Ibi kan svømme og manipulere ting under vann, mens Bomchelle kan sprenge ting ved hjelp av bomber. Robotene introduseres gradvis, og du kan når som helst bytte mellom robotene du har tilgang på. Situasjonene løses ved å få dem til å bruke de unike egenskapene sine i samarbeid.
Hvert miljø er avgrenset, og byr på en større utfordring som løses bit for bit. Gåtene er stort sett logiske og artige å løse. Få av dem er direkte minneverdige, men de fleste inkluderer ett eller flere tilfredsstillende øyeblikk der du plutselig innser hva du må gjøre og kan begynne å jobbe målrettet mot løsningen. Noen av nøttene vil kanskje sette deg fast en liten stund, men spillet har også en innebygd hintfunksjon som kan hjelpe deg om du blir utålmodig.
Selv om det er de små robotene som er hovedpersonene i spillet, handler historien vel så mye om de menneskene som bygde dem og forholdene dem imellom. En søt kjærlighetshistorie kombineres med et noe usannsynlig mysterium, og selv om handlingen egentlig er ganske tullete har byr den på massevis av sjarm. Spillet er fullstappet av artige personligheter, enten de er menneskelige eller kunstige, og du skal være en svært humørfattig person om du mistrives i deres selskap de få kveldene det tar å fullføre eventyret.
Puzzle Bots er rett og slett et veldig trivelig spill. Ikke forvent et episk eventyr eller verdens mest spennende gåter, for det får du ikke. Du får imidlertid en hyggelig opplevelse med massevis av sjarm, og det er i seg selv noe vi ikke kan si om alt for mange spill. Dessuten passer spillet både for barn og voksne, og som pek-og-klikk-eventyr flest har det den fordelen at flere kan samarbeide om løsningene og dermed være tungt involvert i spillingen, selv om bare én person styrer med musa. Dermed passer det godt for foreldre og barn.
Puzzle Bots kan kjøpes direkte fra Wadjet Eye Games, eller på portaler som Steam.
Vil du ha enda flere forslag til gode spill for å bryne de små grå? Sjekk vår handleguide. Der har vi sortert alle anmeldelser av puzzlespill på Gamer.no etter karakter.
