Panelet mener det vil gå lang tid før bevegelsesteknologien blir enkel og kostnadseffektiv nok til at det vil lønne seg for spill som selger under 20 millioner kopier. Dave Fennoy tror uansett ikke at bevegelsessporing vil endre hans følelse av eierskap over spillene han bidrar til.
– Personlig føler jeg ikke noe eierskap til spillene. Jeg er en del av spillet, så det har vel kanskje mer eierskap over meg. Når jeg får spille en så ikonisk figur som Lee Everett i The Walking Dead kjenner jeg nok en viss stolthet over hva jeg har utrettet. Da er jeg en del av et større prosjekt som berører så mange spillere over hele verden. Jeg føler at jeg har bidratt til noe, forklarer Fennoy.
Med en gang vi kommer inn på innspillingen av The Walking Dead klarer ikke Nicki Rapp å holde tilbake sin entusiasme.
– Jeg føler virkelig at figuren min er en del av livet mitt. På The Walking Dead hadde vi en så fantastisk rollebesetning. Det er den beste sammensetningen av skuespillere noen sinne.
Prum skyter så inn en aldri så liten avsløring.
– Dette er det første spillet jeg har vært med på hvor alle skuespillerne møttes til en middag. Jeg har jobbet på 112 spill, og dette er det første prosjektet hvor man har blitt enige om at man faktisk burde møtes. Vi gjorde det, og konkluderte med at det var en strålende idé. Hvorfor gjør vi ikke dette oftere? spør Prum.
– Aldri jobbet på et så sammensveiset team før
Dave Fennoy forteller at det å være stemmeskuespiller kan være en ganske ensom affære. Spillstudioer skryter ofte over hvor godt arbeidsmiljø de har, og hvordan alle som jobber der er bestevenner, men slik er det ikke for skuespillerne.
– Når man jobber på spill ser man sjelden de andre skuespillerne. Jeg møtte ikke kvinnen som spiller Clementine før i den tredje episoden av spillet, og han som spiller Kenny traff jeg først på slutten. Spillet føltes likevel som et spesielt prosjekt, og derfor ønsket vi alle å treffe hverandre. Vi har ikke jobbet på et team som har vært så sammensveiset før.
På spørsmål om dette samholdet gjør at de jobber bedre sammen er alle rundt bordet enige. Hvorfor man ikke da gjør dette på andre spill har de litt vanskeligere for å forklare. Fennoy mener igjen at dette spillet var noe helt spesielt.
– Selv om jeg har en stor rolle i et spill, er det ofte todimensjonale figurer full av replikker som «Hei», «Ha det», «Jeg skal drepe deg», «Ikke drep meg», og «Argh, du drepte meg». Da går man inn i studio, leser inn linjene sine, og ser seg aldri tilbake. The Walking Dead derimot var bare dialog. Det var gode figurer som knyttet seg til hverandre. Det var ekte skuespill, og jeg tror alle skuespillerne følte at de var med på noe veldig spesielt.
«Når vi lager flere episoder gjør vi på mange måter det samme om igjen. Da blir vi etter hvert bedre og bedre på akkurat det vi gjør, og det skiller nok dette spillet fra andre spill.»
Eric Parsons.
Det virker litt uhåndgripelig hva gjengen mener var så spesielt med akkurat dette spillet. Kanskje var det episodeformen som gjorde at de fikk denne tilknytningen til spillet og hverandre? Eric Parsons som var regissør og produsent forsøker å forklare.
– Når vi lager flere episoder gjør vi på mange måter det samme om igjen. Da blir vi etter hvert bedre og bedre på akkurat det vi gjør, og det skiller nok dette spillet fra andre spill. Vi hadde også muligheten til å ta lærdom fra de første episodene, og ta til oss tilbakemeldinger fra fansen. Eksempelvis kuttet vi etter hvert ut de fleste gåteløsingssegmentene som det var en del av i de første episodene. Vi trodde at det var noe vi måtte ha for at det skulle føles mer som et spill, men disse tilbakemeldingene ga oss motet til å fjerne det. Dette fungerte tydeligvis for kritikerne mente at hver episode som kom ut var bedre enn den forrige.
Dave Fennoy mener han gjenkjente noe av magien med en gang han fikk lese manuskriptet.
– Dette var seriøse personligheter. Det var ingen ting tøysete eller tegneserieaktig ved dem. Handlingene i spillet kunne ha skjedd dersom dette scenariet oppstod. Figurene er helt vanlige mennesker som blir satt i en ekstraordinær situasjon. De prøver bare å overleve, og de må gjøre det sammen med en gruppe mennesker som de vanligvis aldri ville tilbrakt tid sammen med.
Episodemodellen skapte større kjærlighet for spillet
Parsons mener den episodiske modellen bidro til å kunne ha den karakterutviklingen som man opplevde i spillet. Han sier at de mange episodene gjorde at menneskene som arbeidet på spillet fikk en nærere tilknytning, og dermed mer kjærlighet for spillet.
– Vi opplevde også at det mellom hver episode oppstod masse diskusjon blant fansen. De fikk tid til å la historien synke inn, og stille spørsmål om hva som skjer videre. Det ga spillet en mye lengre spenningskurve, men det lot også spenningen virkelig bygge seg opp. Dette er nok noe av det unike vi kan oppnå med episodiske spill.
På spørsmål om de kommer til å jobbe sammen igjen er alle enige om at det ønsker de. Nicki Rapp sier hun sitter klar med telefonen og venter på tilbudet.
– Hvis de vil ha meg med videre så er det ingen tvil om at jeg blir med. Om det blir på The Walking Dead, eller på et annet spill er egentlig ikke så viktig. Disse menneskene har blitt mine beste venner, det er stemmeskuespillerfamilien min. Telltale er et trygt og komfortabelt sted, hvor man kan føle seg sårbar og dermed gjøre en god jobb.
Hvor vidt Dave, Nicki, Jory og Eric blir å arbeide med The Walking Dead igjen gjenstår å se. Sesong to ble bekreftet tidligere i år, og skal dukke opp til høsten. Det blir spennende å se om denne «stemmeskuespillerfamilien» kan skape mer magi neste gang zombiene slår til.
Les også: The Walking Dead fortsetter med 400 Days
Les også: Intervju med nordmennene bak Among The Sleep
