Disse sekvensene er det mest spennende med hele spillet. Selv om Lux-Pain lykkes i å trylle frem en litt vaklevoren småbysjarm og raskt innlemmer deg i et nærmiljø hvor alle kjenner alle, er nemlig spillet nådeløst ensporet og lineært, og det er vanskelig å føle at man har noen egentlig evne til å påvirke handlingsforløpet.
”Interaktivt Drama”
Lux-Pain byr nemlig ikke på gåteløsning eller målbevisst fortellerteknikk. Istedet for å være gåtefullt virker det uoverkommelig, i motsetning til stallkamerater som Hotel Dusk eller Phoenix Wright. De individuelle intrigene i Lux-Pain er for vage og tynget ned av den dårlige oversettelsen til å kunne bli forstått; istedet blir mye av fortellingen støy det er vanskelig å finne sammenheng i.
Istedet henfaller spillet til en rutine hvor du bretter til side de tøffe trynene og de godslige smilene og avslører angst, fremmedgjøring og desperasjon uten at noen problemer noensinne løses eller noen ende er i sikte. Situasjoner oppstår og smelter vekk på en-to-tre, uten å ha noen synlig innvirkning på Atsukis oppdrag. Den superhemmelige etterretningsorganisasjonen Atsuki liksom skal ha i ryggen gjør stort sett ikke noe annet enn å sette to streker under allerede åpenbare svar, mens det ytterligere persongalleriet later til å være fullstendig blinde for sine egne problemer.
Etter bare noen få timer er det vanskelig å føle at du spiller noen rolle i fortellingen, og det er enda vanskeligere å skjønne hvor historien er på vei hen, om valgene dine spiller noen rolle eller om det er meningen at du skal være forvirret eller ikke. Lux-Pain er definitivt mystisk, men kanskje ikke på de rette stedene eller av de rette årsakene.
Konklusjon
Hvis Atsuki hadde fått sjansen til å virkelig røske opp i Kisaragi og vært hovedperson i en mer målrettet fortelling uten så mange løse tråder, hadde Lux-Pain kunnet stå på egne ben. Dessverre er Lux-Pain et bedre sjekkespill enn mordmysterium, og selv om det er antydninger til interessante temaer kan ikke de middelmådige spillelementene og den haltende fortellingen knyttes sammen til noe troverdig produkt.
Det blir aldri helt åpenbart om spillet er en lang kjede av lineære samtaler punktuert av etterhvert ensformig ormejakt eller ikke, men mistanken sitter og surrer i bakhodet. Er jeg egentlig hovedperson her? Er jeg engang spiller? Deltar jeg egentlig i denne fortellingen, eller er Atsuki og jeg tafatte tilskuere? Selv om Kisaragi er et trivelig mikrounivers, er den ujevne presentasjonen og fortellingen for seig og usammenhengende til å tas på alvor.
