Kampen for å overleve står i fokus i Lost in Blue. Du spiller Keith, en skipbrudden, ung mann på en øde øy. Etter noen dager finner han Skye, en nærsynt jente som har blitt skylt opp på stranden fra samme skip som du var på. Keith føler et visst ansvar for Skye, og sammen prøver de to å overleve på den øde øya.
Lost in Blue er en livssimulator. Spillet går i det store og hele ut på å spise, drikke, skaffe mat og utforske omgivelsene. Det er altså dette som har gjort at jeg har mistet kjæresten min til fordel for en liten, grå maskin med to skjermer. Årsaken er uviss; er det virkelige livet for kjedelig? Har hun et vanvittig behov for å styre andres liv? Eller handler dette bare om velfungerende gameplay?
Kampen om å overleve
Spillet har mange ting til felles med megasuksessen The Sims. Også i dette spillet skal man kontrollere noen menneskers liv, men det er en viktig forskjell på de to spillene. I Lost in Blue er det et mål som skal nåes; Keith og Skye vil av øya. The Sims handler bare om et overfladisk karrierejag og innredningsfetisjisme, mens Lost in Blue tar fatt i en av verdens viktigste kamper; kampen om overlevelse.
I begynnelsen av spillet er det vanskelig nok å få i seg nok mat, slik at man ikke sulter ihjel. På menyen står det kokosnøtter, men så fort helten Keith klarer å få fyrt opp bål i hulen han og Skye deler, blir de kulinariske alternativene flere. Både skjell, sjøgress og sopp trylles sammen til de nydeligste retter, men fortsatt metter det ikke så mye i magen. Først etter å ha utforsket øya en del og funnet noen steiner og pinner kommer Keith på å lage et spyd til å fiske med. I det de flerumettede fettsyrene blandet seg i blodet blir også energinivået høyere, og Keith får en større og større aksjonsradius.
Nærsynt klamp om foten
Riktignok er det en faktor som hindrer han fra å dra for langt fra hula si; Skye. Jenta er nærsynt så det holder, og Keith klarte å knuse brillene hennes da han fant henne på stranda. Uten gangsyn må hun holde Keith i hånda hvis hun skal utfor hula. Dermed faller paret inn i et altfor kjent kjønnsrollemønster hvor mannen er ute dagen lang og skaffer mat, mens kvinnen sitter hjemme i mørket og koker mat.
På DS-ens øverste skjerm presenteres de vitale faktaene om Keith og Skyes helsetilstand. Dermed kan man til enhver tid vite når frøkenen er tørst og vi må jogge tilbake til hula for å forhindre at hun tørster i hjel. Det er også mulig å få et oversiktskart over øya på den øverste skjermen. Den nederste skjermen brukes til å navigere på. Her løper Keith rundt på øya, og ved å trykke på skjermen kan man plukke ting opp fra bakken. Disse havner i ryggsekken som man får tilgang til ved å trykke på x-knappen. Her kan man også kombinere ting man finner for å lage jaktredskaper og lignende. Det er også mulig å slå opp i et oppslagsverk for å få informasjon om forskjellige ting man har funnet på eventyrets ferd.
Fyre opp elektronisk bål
Rett som det er popper det opp småspill som må løses for å komme videre på eventyret. Skal man fyre opp et bål, må man først gni to pinner mot hverandre ved å trykke vekselsvis på de to skulderknappene, for så å blåse i mikrofonen for å gi flammen oksygen. Skal man fiske, får man opp et utsnitt av elva på den trykkfølsomme skjermen, og så må man treffe fiskene med spydet ved å trykke på dem idet de svømmer forbi. Mange av disse småspillene er veldig gode, og gir spillet et veldig interaktivt preg. I stedet for å beordre figurene til å gjøre noe, må man faktisk gjøre det selv. Veldig stilig.
Noe av det som gjør Lost in Blue interessant er at spillet stadig byr på overraskelser og nye funksjoner. I begynnelsen er valgmulighetene litt dårlige, mens etter hvert som man oppdager og lager nye ting, får man flere og flere muligheter. Etter å ha lagd en plass til å lagre ved, funnet en vanntank og lagd en hylle til mat, klarer faktisk Skye seg på egenhånd i flere dager. Dermed kan man dra på større ekspedisjoner. Etter hvert får man også muligheten for å temme dyr, melke dem og jakte på større rovdyr. Dermed blir livet lettere og lettere å leve på øya. Som oftest blir spill vanskeligere jo lenger man har spilt, men sånn sett er Lost in Blue helt omvendt. Her blir det enklere etter hvert. Dette kan gjerne være avskrekkende for enkelte, men hvis man bare holder ut de første timene, får man lønn som fortjent.
Hva er poenget?
Det går aldri helt klart fram hva som er poenget med Lost in Blue, selv om det er ganske selvforklarende at spillet handler om å overleve og komme seg av øya. Spillet tilbyr med andre ord en særdeles åpen opplevelse, der man faktisk kan gjøre akkurat det man vil, når man vil. Her er det ikke snakk om lineær historiefortelling, men et univers der man gjør ting i sitt eget tempo, og der mer og mer av verdenen trer frem etter hvert.
På den tekniske fronten ligger ikke Lost in Blue i tet. Grafikken er helt kurant, og stilen er veldig asiatisk, men naturen ser ganske kunstig ut. Store deler av spillet ser faktisk ut som en sikkerhetsbrosjyre om bord i et rutefly. Lydmessig er det også ganske lite som skjer. Samtalene med Skye foregår jevnt over i et tekstvindu, og musikken i spillet blir etter hvert direkte irriterende. Men heldigvis kan man skru av lyden.
Konklusjon
Hovedpoenget med Lost in Blue er ikke teknisk ytelse, men et innovativt spillkonsept. Spillet er på mange måter friere enn The Sims, samtidig som det i motsetning til Maxis-spillet forteller en historie og byr på stadig nye opplevelser. Det utvikles også fort et elsk-hat-forhold til figurene, hvor man beundringsverdig ser på hvordan Keith holder liv i en masete og litt unyttig Skye. Lost in Blue er litt trått den første timen med spilling, men etter hvert åpenbarer alle valgmulighetene seg, og spillet fungerer bare bedre og bedre jo lenger man spiller. Jeg håper bare at kjæresten min snart går lei.
