Flere vil kanskje huske det første Lost in Blue-spillet som kom ut i slutten av 2005. Drøye ett og et halvt år senere er Konami klar med et nytt eventyr, som ikke faller langt fra stammen. Du møter Jack og Amy som etter et skipsforlis blir skylt i land på en øde øy og må overleve av det de finner i naturen. Handlingsmessig er spillet svært likt forgjengeren, men det gjør ikke så mye hvis du er en av de mange som ikke spilte den.
Naturens spiskammer
Stikkordet er som sagt å overleve av det naturen måtte by på. Jack og Amy har forskjellige behov som må tilfredsstilles. Dette kommer til uttrykk i fire forskjellige målere på den øvre skjermen, og minner mye om tilsvarende behovsmålere i for eksempel The Sims-serien. Det første og mest grunnleggende behovet er vann. Vann får du ved å oppsøke ferskvannskilder eller spise vannholdige planter som for eksempel kokosnøtter. Hvis det er en måler du ikke vil at skal gå mot null, er det denne.
Det andre behovet er mat. Å finne noe å spise på øya er forholdsvis enkelt, og du har ganske god tid selv om matmåleren skulle falle mot bunn. I starten knasker du stort sett på gulrøtter, kokosnøtter og bringebær, mens du med tid og stunder lærer deg å lage bedre og bedre mat. Etterhvert som du finner og plukker med deg nye ting, kan du lage redskaper av disse, og som en belønning hjelper de deg videre i eventyret. Denne kontinuerlige utviklingsprosessen er spillets drivkraft, og med det et av dets aller sterkeste aspekter.
Logisk oppbygd
Du starter med å lære deg enkle ting som å lage ild, og kanskje en god fruktsalat. Etter hvert som du oppdager hva naturen har å tilby, kan du lage spyd og feller, som igjen lar deg fange byttedyr og diske opp en bedre middag. Grunnen til at du gjør dette er like enkel som den er logisk. Ved å spise ordentlig kjøtt eller fisk, går matmåleren mye mer opp enn om du skulle knasket gulrøtter. Dette fører igjen til at du gradvis får mer tid til å utforske øya og prøve å finne en vei tilbake til sivilisasjonen. I starten bruker du mye tid på å sanke mat slik at Jack og Amy holdes i live, og på samme måte som i The Sims føler du at døgnet rett og slett ikke har nok timer.
Den tredje måleren viser i antall prosent hvor uthvilt du er. Hvis du er sliten vil du ikke kunne dytte/løfte tunge ting, og figuren går saktere, noe som igjen hemmer øyutforskingen voldsomt. Hvis Jack og Amy er slitne må de få hvile. Problemet er bare at etter en god natts søvn i hulen, kommer sulten og tørsten tilbake, og jakten på mat starter igjen.
En totalform angis i prosent på den fjerde måleren. Hvis du blir sliten, og sulten tærer på, vil formen sakte men sikkert krype mot null. Lost in Blue 2 er som forgjengeren helt nådeløs på dette punktet. Spillet er rett og slett over hvis du ikke rekker frem til elva før måleren når null.
Lettere etterhvert
Starten av spillet oppleves som intet annet enn et mareritt, hvor store bolker av tiden går til å opprettholde status quo, mens en liten brøkdel går med på å avansere fremover med nye oppskrifter, fangstmetoder, matsorter og utforsking. Det som har endret seg betraktelig siden sist, er at din kvinnelige kompanjong ikke lenger er fullstendig tapt bak en stol. Heldigvis kan du be henne om å ta del i det daglige arbeidet, og til tross for at hennes resultater kanskje ikke er de beste, slipper du å være alene om å forsørge både deg og henne.
Handlinger som å lage mat, fange fisk eller jakte på dyr fortoner seg alle som minispill. Selv om disse er litt varierte, er det begrenset hvor morsomt det er å kutte opp en kokosnøtt eller stikke spyd i en fisk gjentatte ganger. Det ender opp med et irritasjonsmoment man gjerne kunne klart seg uten. Problemet er at spillets substans er avhengig av disse gjøremålene.
Alt fra grafikk til grensesnitt er veldig likt forgjengeren. Dette gjør i seg selv ikke så mye, ettersom det allerede da var velfungerende og konvensjonelt. Dessverre føler jeg at det er vanskelig å rettferdiggjøre Lost in Blue 2 som noe annet enn bare en smådvask oppfølger. Konseptet er avmystifisert, og det som var enerens store styrke, det innovative spillkonseptet, faller halvveis i skyggen ettersom handling og omgivelser er tilnærmet identiske.
Konklusjon
Lost in Blue 2 har som sin forgjenger ikke noe lineær eller sterk historie som driver spillet fremover. Det sentrale er kampen for å overleve, og hvordan man fra å bo i en hule og sutte på kokosnøtter, avanserer til å utforske øya og lære seg nye ting for å hele tiden få det bedre. Spillet er utradisjonelt på den måten at det er vanskeligst i starten, og blir lettere underveis. Sammen med det faktum at vi strengt tatt har gjort dette før, klarer det ikke å heve seg noe særlig høyere enn spillets tema; overlevelse.
