MELBOURNE (Gamer.no): I 2013 greide indie-utvikler Lucas Pope det kunststykket å skape spenning ut av en ellers monoton og kjedelig oppgave. Papers, Please plasserte spillere i et lite passkontor ved grensen til det fiktive landet Arstotzka, og ba dem kontrollere papirene til alle innreisende. Spillet fikk en nier av Gamer.no og det var ikke bare vår skribent som lot seg begeistre.
Året etter trakk Pope sløret av sitt neste prosjekt, Return of the Obra Dinn, og også her kunne konseptet beskyldes for å virke småkjedelig. Denne gangen går oppgaven ut på å identifisere og finne dødsårsaken til totalt 60 mennesker, som alle strøk med under mystiske omstendigheter om bord på handelsskipet Obra Dinn.
Det høres på alle mulige måter ut som et krevende og langdrygt prosjekt, men etter å ha prøvd Return of the Obra Dinn blir jeg ikke overrasket om Pope leverer nok en fulltreffer.
Enkelt, men vakkert
Demoen for Return of the Obra Dinn plukker opp handlingen idet spillets protagonist, en slags detektiv, ankommer det forlatte handelsskipet. En kort, innledende dialog dukker opp på skjermen som en tekstplakat i en stumfilm fra gamle dager, noe som passer perfekt til spillets utseende.
Pope har forsøkt å gjenskape den detaljerte sort/hvitt-stilen fra gamle Mac-spill som for eksempel Dark Castle, og resultatet er enkelt, men svært vakkert. Legg til et lydbilde preget av bølger som slår forsiktig mot ripa, vinden som puster mildt og en og annen måke, og det er vanskelig å ikke senke skuldrene og bare nyte livet.
Dessverre tar det altfor kort tid før den utålmodige sjøulken som rodde meg ut til skuta setter en stopper for idyllen. Jeg har tross alt en jobb å gjøre, og etter en liten kikk oppe på dekk er det på tide å brette opp ermene.
Lek med tiden
Tilbake i robåten blir jeg utstyrt med det eneste hjelpemiddelet jeg får for å løse Obra Dinn-mysteriet – en ganske spesiell stoppeklokke. Klokken bærer navnet «Memento Mortem» – «husk døden» på norsk – og har evnen til å la brukeren gjenoppleve de siste øyeblikkene før en person mistet livet.
Tilfeldigvis ligger det et skjelett pent og pyntelig på dekk, som byr på den første smakebiten av klokkens krefter. Reisen tilbake i tid åpner med noen flere tekstplakater som setter scenen, før jeg får et stillbilde av hva som foregikk akkurat idet skjelettets eier ble tatt av dage.
Mens en illevarslende musikk teller ned sekundene til tidsreisen er over, kan man vandre fritt rundt i dødsportrettet og utforske sine nærmeste omgivelser. I begynnelsen er det vanskelig å forstå seg på hva det er man ser, og tidsbegrensningen virker altfor lang. Senere i spillet blir jakten på detaljer imidlertid uhyre viktig, og hvert sekund teller.
Turen til fortiden kan også påvirke nåtiden i varierende grad, og når den første reisen er over legger jeg merke til at en dør som tidligere var låst nå står åpen. Bak døra finner jeg to nye skjeletter og skutas manifest, som inneholder en liste over besetningen og passasjerene som var med på Obra Dinns siste ferd.
En ny tekstplakat gir meg beskjed om å fylle inn dødsårsaken til hver eneste person, og jeg merker at dette blir en veldig stor jobb. Hva var det de hadde snakket om i det første tilbakeblikket? Hvem ble skutt? Hvem holdt pistolen?
Frem og tilbake til fortiden
Til tross for maratonoppgaven som venter meg, er jeg ett hundre prosent klar for å gå løs på den. At én person ble skutt er klart, men skjebnen til de resterende menneskene om bord er fullstendig uvisst, og mysteriet skaper en umiddelbar spenning.
De to nye skjelettene avslører hva som skjedde like etter det første tilbakeblikket, og ved hjelp av flere tekstplakater må jeg trekke mine egne slutninger om hvem som er avbildet. Hvert dødsportrett maler riktignok et ufullstendig bilde av situasjonen, med kun noen ytterst få håndfaste detaljer.
Den enorme mengden med informasjon, som i dette øyeblikket er fullstendig ubrukelig for meg, kan lett virke overveldende og avskrekkende. Løsningen på problemet er imidlertid like genial som den er enkel: skaff mer informasjon.
Ved å hindre spillere i å gjøre noen nevneverdige fremskritt med listen tvinger Pope oss til å gi opp, og det er nettopp det som gjør at spillet kan fortsette. Lettere frustrert ble jeg nødt til å flytte fokuset vekk fra manifestet, og bare da kunne jakten på detaljer virkelig begynne.
Gradvis plukker man opp små korn her og der, som bygger seg opp til en omfattende katalog med informasjon. Da jeg ti minutter senere tok en rask kikk i boken, oppdaget jeg plutselig at jeg faktisk kunne fylle inn dødsårsaken til opptil flere personer.
Skulle det dukke opp flere lik
Uten at jeg var klar over det hadde jeg tilegnet meg mye nyttig informasjon, og katalogen min var utvilsomt langt mer detaljrik enn om jeg hadde lett etter én bestemt ting av gangen. Etter kort tid i demoen blir det imidlertid klart at det ikke er mulig å finne alt jeg trenger om bord på nåtidens Obra Dinn. Det er rett og slett ikke nok skjeletter.
I stedet har Pope tilsynelatende latt seg inspirere av Inception-filmen, og snart får jeg muligheten til å hente lik frem til min virkelighet. På enkelte turer til fortiden finner man omkomne personer, som med et tastetrykk kan forflyttes inn i nåtiden. Dette gir tilgang på nok et dødsportrett og nok en runde med informasjon.
Denne nye funksjonen avdekker plutselig en helt ny dimensjon til spillets mysterium, men før jeg rekker å oppdage for mye er alt plutselig over. En ny tekstplakat dukker opp på skjermen, som til min store skuffelse informerer meg om at min tid med spillet er over.
Håpefullt snur jeg meg mot Pope, men han kan ikke fortelle meg når spillet skal lanseres. Både grafikkstilen og balansegangen mellom samling av informasjon og utfylling av boka har skapt mange problemer underveis. Målet er imidlertid å slippe spillet en gang i 2017.
Konklusjon
Return of the Obra Dinn er et svært interessant spill, fullt av mystikk og skjønnhet. Den spennende historien, kombinert med spillets særegne grafikkstil og lydbilde, setter tonen for det som fort kan bli et av årets spillopplevelser i 2017 – gitt at det blir ferdig.
Etter å ha prøvd Return of the Obra Dinn en rekke ganger – både den offentlige demoen og den mer omfattende opplevelsen Pope viste frem på fjorårets PAX Australia-messe – er jeg ikke i tvil om at spillet passer perfekt for meg. Hvorvidt det vil oppnå like stor suksess som Papers, Please er imidlertid en helt annen sak, men utvikleren selv virker å ta forventningene med ganske stor ro.
Til syvende og sist vil mottakelsen bestemmes av om Pope klarer å balansere den spennende handlingen med spillets utfordrende puslespill. Det er jeg overbevist om at han kan.
Har du enda ikke prøvd Papers, Please kan vi anbefale det på det sterkeste. Liker du detektivarbeid og mysterier er kanskje The Vanishing of Ethan Carter for deg.
