Jo høyere du kommer, desto større er fallet
Etter å ha mengt deg med hobbit-unger, og tatt en titt på Hobbiton, begynner straks skuffelsene å melde seg. For det første er dialogene latterlig oppbygd. Hvis du snakker med en person, vil han si det samme om og om igjen, som om han aldri hadde møtt deg før. På et punkt i spillet møter du en hobbit som planlegger å reise til Bree for å kjøpe en liten metallpinne til den ødelagte vannmølla i Hobbiton. Etter å ha fortalt ham at du har fikset den, og at han ikke trenger å reise til Bree, sier han selv at han kommer til å reise hjem igjen, men han står bare der og henger helt til du har forlatt området. Dette føles svært uprofft, og understreker enda mer at verdenen rundt deg er fryktelig statisk. Hobbiton er delt opp i flere deler, men den yrer ikke akkurat av liv.
De fleste figurene sitter eller står på egne plasser, hele spillet gjennom. Noen av figurene føles som de bare er satt der som plass-fyllere. Du kan gå bort til dem og prate med dem, men de sier det samme hver eneste gang, og de beveger seg ikke eller har noen daglige gjøremål. Noen av dialogene til de sentrale karakterene i spillet er fullstendig hakket i fillebiter. Et eksempel er dialogen mellom Frodo og Bilbo når han får sverdet "Sting", samt den legendariske mithril-skjorta. Frodo og Bilbo står statisk og ser på hverandre under hele dialogen, og selv om Bilbo sier noe slik som; "Her, ta denne skjorta", ser man likevel ikke at han fysisk overrekker skjorta. Dialogene er også kortet såpass ned at det er skammelig. Det virker som at de har fått ti sekunder på seg til å lese inn hele scenen, som er ganske sentral, og at de derfor suser gjennom uten innlevelse eller pauser. Man føler man har blitt snytt for en virkelig god historie.
Man blir heller aldri innlemmet i historien mellom Gandalf og Sauron, og man får aldri den følelsen av at ondskapen selv er etter deg, bortsett fra å bli jaget av de sorte rytterne. Disse er skremmende nok, men som Frodo kan man pent liste seg forbi dem uten at de er noen større trussel. På dette området gjorde for eksempel filmen en mye bedre jobb, og jeg synes utviklerne burde ha tenkt litt over at et spill ikke kan gjennomgås som en bok, og at man trenger litt action, samt litt vri på historien for at det skal bli en ordentlig opplevelse. Mange av bokens sentrale actionscener presenteres kun som en forhåndsrendret videosekvens, slik som når Frodo blir stukket av et Mordor-sverd, og må raskt komme seg til Rivendell for en potensiell kur.
Man får ikke selv ri fra de sorte rytterne, og man må sitte og se på en heller dårlig videosekvens. Hadde det virkelig vært så vanskelig å gi oss litt annerledes gameplay hvor vi faktisk måtte kontrollere hesten selv? Dette føles fullstendig absurd, da det eneste gameplayet man finner i spillet er å løpe rundt og slå på motkommende fiender. Gameplayet forandrer seg overhodet ikke utover dette, og det føles rett og slett som at utviklerne i Surreal Software ikke har peiling på å lage spill denne gangen. Dette er en grafisk fremstilling av boka, hvor de utelater mange sentrale deler, og hvor du som spiller ganske enkelt må gå fra punkt A til B, og se på videosekvenser, samt høre på korte, ufullstendige dialoger. Dette minner mer om en digital bok enn et spill. Jeg er dypt, dypt skuffet. Dette spillet siktet høyt ved å skulle lage en spillopplevelse av et bokverk som er kjent for sine mange detaljer, men i stedet faller det i bakken med et kolossalt brak.
Kjedelig gameplay
Spillet er også svært lite oppfinnsomt. Det er så og si ingen variasjon, utover å kontrollere enten Frodo, Aragorn eller Gandalf, og måtte finne helt absurde ting mens du hele tiden må slåss mot fiender som kommer i mot deg. For hver "scene" får du et sett med objektiver du må fullføre, slik som å finne blomster til Tom Bombadil slik at dere kan reise hjem til ham på middag. Og du må ikke tro at du slipper inn hos ham, og får en utfyllende scene rundt middagsbordet. Tvert i mot ser du huset fra utsiden, hvor Frodo raskt forteller at de har spist middag og at de nå skal dra videre. Å finne disse blomstene innebærer at du må slakte motkommende edderkopper i en grusomt linær skog. Hvert par av edderkopper sitter som regel ved en slik blomst.
Spillet leder deg gjennom scenene som om du skulle vært et bleiebarn, og man må stortsett aldri tenke selv. Spillet så linært at det gjør vondt i hodet å spille det, og oppdragene du får har ofte ingenting med historien å si. Hva verre er blir ofte dialogene så korte og upresise, at man plutselig sitter der med et sett objektiver uten å ha blitt begrunnet hvorfor du må gjøre det. Fiendene er stortsett bra laget, og noen er mer interessante å kjempe mot enn andre. Et eksempel er treet i gamleskogen. Treet fanger vennene dine, Pippin og Merry, og det ser ganske imponerende ut i det treet slår etter seg med grenene sine. Gameplayet er likevel søvnfremkallende, da det in
