Det originale Shadow Warrior kan best beskrives som en versjon av Duke Nukem 3D der Duke Nukem er byttet ut med en gammel raring. Det var et førstepersons skytespill fra 3D Realms, og spillet brukte samme grafikkmotor og hadde samme fokus på interaktive miljøer og sære hemmeligheter. Humoren var også ganske lik; du kan si mye om det første Shadow Warrior, men «politisk korrekt» er det ikke. Men det er da også noe av sjarmen.
Nye Shadow Warrior er langt mindre glad i å fornærme oversensitive spillere enn originalen var, og utviklerne har også gjort flere andre endringer som gjør at spillet ikke alltid føles like tro mot sin forgjenger. Men hvor mye det egentlig betyr for andre enn puristene, er jeg usikker på. Shadow Warrior anno 2013 er nemlig et heftig actionspill i seg selv, og fungerer som en perfekt motgift om du har fått overdose av den typen moderne skytespill der man bruker halvparten av tiden på å gjemme seg som en feiging.
Ny utgave av Lo Wang
En av de største endringene er at den gamle hovedpersonen, Lo Wang, har blitt erstattet av en ny figur. Han heter riktignok også Lo Wang, og liker også å vitse på fiendens bekostning, men er en mye yngre kar med dypere personlighet som faktisk endres markant underveis i spillet. Han får dessuten selskap av en demon som oppholder seg i kroppen hans og kommer med tørrvittige kommentarer underveis. Dialogene mellom Lo Wang og stemmen i hodet hans er med på å opprettholde humoren originalen var så kjent for.
Handlingen foregår i Japan, der Lo Wang er en leiemorder på oppdrag for å hente inn et eldgammelt sverd. Ting går raskt til Helvete – eller, rettere sagt, Helvete kommer raskt til Japan, for kort etter at eventyret har startet åpnes en portal til en mørk dimensjon, og horder av demoner kommer ut for å slakte folk ned for fote. Dette passer Lo Wang helt greit; monsterinvasjonen gir ham muligheten til å bedrive favorittaktiviteten sin uten at han trenger å bry seg med moralske kvaler og dårlig samvittighet etterpå.
Det er ikke helt som i originalen, men fortsatt hakket åpnere enn det vi stort sett er vant med i de store, filmatiske skytespillene som dominerer sjangeren.
Miljøene du kjemper deg gjennom underveis er stort sett lineære, men har samtidig mange hemmeligheter og steder du generelt ikke behøver å gå hvis du ikke er på jakt etter flere ting å plukke opp. Som i forgjengeren sendes du noen ganger rundt på jakt etter nøkler og slikt, og andre ganger får du en viss ekstra bevegelsesfrihet og muligheten til å gjøre enkelte ting i din egen rekkefølge. Det er ikke helt som i originalen, men fortsatt hakket åpnere enn det vi stort sett er vant med i de store, filmatiske skytespillene som dominerer sjangeren.
Herlig action
Kampene er heftige, og du møter stadig større horder av fiender samtidig. Som i Serious Sam og Painkiller er det ofte slik at fiendene teleporteres inn i forhåndsdefinerte «bølger» når du når visse punkter i spillmiljøene. Spillet gjør en god jobb med å variere kampsituasjonene – noen ganger foregår handlingen i det som nærmest virker som store arenaer, andre ganger kjemper du i smale korridorer eller områder med mange rom og passasjer som gir deg taktiske muligheter. Ofte står fiender dessuten vakt i korridorene, så man får ikke helt den samme «av og på»-følelsen som i Serious Sam for eksempel, der spillet kontinuerlig veksler fra rolig utforskning til det reneste kaos og tilbake igjen.
Som i alle tradisjonelle skytespill med respekt for seg selv får du en rekke spennende våpen, og når du først har plukket opp et våpen har du tilgang på det i hele resten av spillet. Lo Wang kan nemlig bære mer enn to våpen samtidig, en egenskap mange andre skytespillhelter ser ut til å ha glemt. Våpnene inkluderer alt fra tradisjonelle maskinpistoler og hagler til armbrøst og rakettkastere, og du kan til og med plukke opp fiendens hjerter og hoder og bruke dem offensivt. De individuelle våpnene kan oppgraderes, og alle har dessuten to forskjellige måter å skyte på. Hagla kan for eksempel få to ekstra løp med en oppgradering, og høyreklikker du i stedet for å venstreklikke vil alle fyre av samtidig. Ikke så gøy for dem som står foran deg – og sannsynligvis heller ikke så gøy for Lo Wangs skuldre.
Det viktigste våpenet er imidlertid samuraisverdet, eller katanaen. I starten vil du sannsynligvis spille Shadow Warrior som et ordinært førstepersons skytespill. Men jo mer du spiller, jo mer vil du oppdage at det er katanaen som hersker – spesielt når du har fått låst opp noen spesialangrep som gjør den enda farligere. Katanaen gjør svært stor skade, og er du rask til å bevege deg og flink til å bruke spesialangrepene dine kan du ta ut selv de største av spillets ordinære fiender uten å bruke ei kule. Man kan nok kanskje argumentere for at den er for effektiv i forhold til de andre våpnene, men det er så moro å bruke den at det egentlig ikke gjør noe. De andre våpnene har dessuten sine bruksområder, så du vil aldri glemme dem helt.
Interessante fiender
Det er ikke supermange forskjellige typer fiender i spillet, men mange av dem har unike egenskaper som gjør dem interessante å kjempe mot. En kan for eksempel vekke opp skjeletter til å slåss for seg, og en annen fungerer mer eller mindre som artilleri og moser deg på avstand. På egenhånd er de ikke så spennende, men når de angriper sammen med andre kan de by på en liten hodepine om du ikke tenker litt taktikk. Spillet har imidlertid noen fiender jeg ikke setter så stor pris på; flygende drittsekker er nesten aldri gøy uansett spill, og de sterkeste av de ordinære fiendetypene er en irriterende tålmodighetsprøve å slåss mot. I slike kamper er det greit å huske at du kan hurtiglagre akkurat når du vil, så ofte du vil.
Det varierer også litt hvor interessante miljøene og handlingen er. Noen ganger byr spillet på herlige omgivelser det er en fryd å utforske, andre ganger er det rett og slett litt kjedelig og man er ikke helt sikker på hva man egentlig gjør i de mange korridorene. Fremgangen i handlingen er også litt treg, og det er ikke før helt på slutten at ting begynner å bli spennende. Jeg er klar over at det å foreslå at spill bør være kortere ikke nødvendigvis faller i like god jord hos alle, men selv om jeg stort sett koste meg med dette spillet har det noen sekvenser vi neppe hadde savnet om de ble kuttet bort.
Shadow Warrior har ingen flerspiller, og det passer meg helt greit. Det finnes nok dedikerte og knallgode flerspillerspill i denne sjangeren til at utviklere som lager enspillerspill trenger å bruke ressurser på en påklistret flerspillerdel som ingen gidder å spille uansett. Spillet har imidlertid et par ekstramoduser for deg som ikke fikk nok i den første gjennomspillingen. I den utfordrende «Heroic Mode» kan du ikke lagre selv, og spillet autolagrer kun etter hvert nivå. «Ex Mode» er spillets variant av «new game plus», der du starter på nytt med alle oppgraderingene du fikk samlet opp i løpet av første gjennomspilling. Spillet har mengder av oppgraderingsmuligheter i tre forskjellige kategorier, og du vil ikke få tak i alle på en enkelt gjennomspilling uansett hvor god du er.
Konklusjon
Shadow Warrior byr på god, gammeldags action og er omtrent så langt man kan komme fra de dekningsbaserte skytespillene som preger topplistene i dag uten å bryte ut i Serious Sam-territorium. Kjenninger av originalspillet er kanskje skeptisk til den nye utgaven av Lo Wang, men selv om spillet er litt mer politikervennlig enn før preges det fortsatt av barnslig, guttete humor akkurat slik vi liker den. Lo Wang er nok hakket smartere enn Duke Nukem, likevel tror jeg de to spillheltene hadde likt hverandre veldig godt.
Kule våpen er en nøkkelingrediens i ethvert godt førstepersons actionspill, og Shadow Warrior stiller med massevis av tilfredsstillende drapsverktøy, hvert med mange interessante oppgraderingsmuligheter. Når alt kommer til alt er det imidlertid samuraisverdet som hersker, og lite er så moro som å løpe inn i en bøling med smådemoner, starte med et piruettangrep, og så hakke løs på overleverne til det bare er du og masse kroppsdeler igjen på slagmarken. Spillet oppfordrer også til denne typen spilling, ved at du selv får helsepoeng av å påføre fienden skade med spesialangrepene dine.
Shadow Warror underholder hele veien gjennom, selv om enkelte deler er langt mer interessante enn andre. Jeg vet at mange setter pris på alt innholdet de kan få, men selv hadde jeg ikke lidd noen nød om utviklerne hadde kuttet ned enkelte av miljøene litt. Det er også stor forskjell på hvor visuelt interessante miljøene er, og jeg tror ærlig talt ikke vi noensinne trenger flere kloakknivåer i spill nå. Når Shadow Warrior slår på stortromma er det til gjengjeld svært lekkert, og det byr også på stor variasjon underveis. Totalpakken er faktisk et av årets artigste actionspill.
