Spill har lenge leflet med monstre av alle slag: fra vampyrer til varulver, fra demoner til djevelbarn, og fra sjøuhyrer til spøkelser. Jævelskapen kommer i alle former og fasonger, men det hører likevel med til sjeldenhetene at spilleren trer inn i rollen som vandød, beist eller gjenferd. Dette er imidlertid tilfelle i Murdered: Soul Suspect, et vaskekte mordmysterium, hvor du, i grå- og fedorakledd skikkelse må løse gåten rundt ditt eget drap.
Syv nye tatoveringer
Du er Ronan O’Connor, tidligere gateslyngel, pøbel og fengselsfugl. Han har ikke alltid hatt det like lett, men etter at Ronan møtte kvinnen i sitt liv snudde han på flisa og ble detektiv istedet for kjeltring. Det eneste han sitter igjen med fra den mørke fortiden er en haug med tatoveringer, en avdød kone og attitude, attitude som får han til å ta sjanser ingen andre er villig til å ta. Han er vågal og lar seg ikke pille på nesen av lømlene som lusker omkring i Salem, Massachusetts.
Vel, det vil si, helt til han får plantet syv kuler i brystet etter et uheldig håndgemeng og et fall på fire etasjer. For ja, han er ikke udødelig. Tvert imot, Ronan dør bare et par minutter ut i spillet – resten av tiden tilbringer du som et hvitt og gjennomsiktig spøkelse med tilhørende spøkelsesfedora, spøkelsessigarett og syv spøkelsesaktige kulehull der lungen din tidligere var. Nå er du på jakt etter sjarlatanen som tok livet ditt, og med på å røre til historien er en ung jente som kan snakke med de døde, en grusom seriemorder og et par suspekte politibetjenter.
Fortellingen åpner med et smell (eller syv om du vil), og har et fint driv stort sett gjennom hele spillet. Premisset i seg selv er meget interessant, og spillets to hovedpersoner gjør seg godt i rollene som død detektiv og nysgjerrig ungjente. Dette er interessante personer, som realiseres både gjennom godt stemmeskuespill og flott figurdesign – de har forhistorier som ikke skyves opp i fjeset ditt, men som likevel blir hintet så smått til her og der.
Spillet er derimot kort, og når rulleteksten blafrer saktegående forbi etter bare seks-syv timer skulle jeg gjerne ha sett mer av Ronan og kompani.
Ikke for det, mens man spiller Murdered: Soul Suspect føles seks timer nesten litt i lengste laget – en sammenhengende historie til tross, man gjør stort sett bare de samme aktivitetene igjen og igjen, og jeg vet ikke om jeg hadde hæla flere gåter, mysterier og etterforskninger enn det spillet allerede har bydd på.
Tydelige spor
For selv om du er død som en sild mister du ikke detektivferdighetene av den grunn, og når Ronan er pent nødt til å løse den aktuelle drapsgåten for å tre inn i himmelrike blir det til at man raver rundt omkring i Salem på jakt etter den lokale seriemorderen. Byen er i utgangspunktet en åpen verden, med flere ulike sideområder som må besøkes i tur og orden: Dette kan være alt fra den lokale kirkegården til det nærliggende galehuset, og spillet gir deg flere ulike saker å etterforske hvorhen du går.
Gåtene løser man ved å finne samtlige ledetråder på det aktuelle åstedet, for så å sette de sammen, peke på de mest relevante sporene og nikke fornøyd mens Ronan konkluderer for seg selv. Til å begynne med er det faktisk litt givende å ransake ulike rom og steder på leting etter det neste store hintet, men etter en stund demrer det for deg at ingen gåter er spesielt utfordrende, selv om et par av de er ganske kløktige. Mer enn noe annet var det det å finne samtlige ledetråder som bød på utfordringer underveis i Murdered: Soul Suspect.
Viktige gjenstander lyser ofte opp med en spøkelsesaktig glød, men av og til har utviklerne rett og slett slurvet med plassering av både spor og knapper. I ett tilfelle rotet jeg rundt i et lite kott på galehuset i nesten et kvarter før jeg fant et spor som ikke hadde lyst til å dukke opp med mindre jeg stod nese til nese med det.
Andre ganger er sporene altfor tydelige i sin sak, og i løpet av spillet klarte jeg meg helt uten å måtte begynne på nytt en eneste gang – velger man ikke riktig ledetråd bryr spillet seg uansett ikke om det, og man kan i bunn og grunn ikke gjør feil som detektivspøkelse. Resultatet er et svært lineært spill, på alle mulige måter.
Forstadsbyen man traver fram og tilbake gjennom er også med på å bygge opp dette inntrykket. Den «åpne» verdenen gjennomskuer man nemlig fort, og bygninger som ikke lar seg passere sperrer veien stort sett overalt. Det at bygninger som er kristnet ikke lar seg penetrere av gjenferd gir forsåvidt mening, men det føles likevel ikke særlig givende å labbe rundt i en by som er grå, kjedelig og kronglete designet.
Slemme spøkelser
Grafisk er spillet en underlig skrue, for jeg kan tydelig se spor av godt design i både figurer og enkeltområder rundt i Salem, men alt annet er fryktelig trasig og anonymt. Mennesker man møter i byen, både levende og døde, er stillestående sjeler som, ved siden av å la meg besette de for å lese de begrensede tankene deres, ikke har mye å by på. Noen figurer skiller seg ut med ekstraoppdrag som sender deg rundt i nabolaget for å oppfylle deres siste ønske. Disse oppdragene er stort sett av det bedre slaget, og tilfører sårt trengt personlighet til spillets univers.
Andre ting som skiller seg ut er sekvenser hvor man må bruke mennesker og dyr rundt seg for å finne veien videre. Titt og ofte er nemlig veien blokkert av demoner eller det som verre er, og da er det greit å hoppe inn i en menneskekropp som kan bære deg trygt forbi farene – en fiffig liten vri som dessverre ikke blir brukt eller eksperimentert med nok.
Av og til må man også snike seg innpå slemme gjenferd bakfra for å rive sjelen ut av de – disse skapningene er genuint skumle, og det gikk flere gufs nedover ryggraden når disse skulle unngås og ekspederes i rask rekkefølge.
Jeg koste meg stort sett sammen med min kvinnelige kompanjong, som ofte måtte ledsages forbi levende fiender, for blant annet å infiltrere Salems politistasjon. Når alt kommer til stykket blir det likevel litt kjedelig og repetitivt i lengden, og Murdered: Soul Suspect kunne som sagt vært en kortere og mer konsentrert opplevelse.
Konklusjon
Murdered: Soul Suspect er et helt greit detektivspill, som utvilsomt kunne tjent godt på flere interessante spillelementer og en kraftig polering av de mekanikkene som allerede er inkludert i pakken. Spillet ser så som så ut, men preges glimtvis av godt design og spennende figurer. Historien er også god, selv om fokuset av og til strekkes i hytt og pine, og vi blir dessverre ikke like godt kjent med hovedpersonene som vi kanskje skulle ønske.
Dette til tross, spillet burde ikke vært noe særlig lenger i sin nåværende tilstand. Det man gjør på vandring gjennom den søvnige og kjedelig byen Salem er nemlig stort sett det samme om og om igjen, og detektivarbeid som er interessant de første par gangene føles overfladisk og fordummet jo lenger ut i spillet man kommer.
Spillet har et godt grunnlag, men taper på å det faktum at det er et spill – jeg ser for meg at denne historien hadde gjort seg mye bedre som en to timer lang spillefilm, og selv om flere øyeblikk i Murdered: Soul Suspect vekker interesse nysgjerrighet er det litt som om spillet selv bare er halvveis i live og halvveis i graven.
Er du lysten på et bedre mysteriespill kan vi anbefale L.A. Noire og Blackwell-serien.
