Littlebigplanet er noe så merkelig som et lett plattformeventyr á la Nintendo, med en dyp brønn av kreative muligheter. Det er lett å miste grepet om hva dette egentlig er for noe, inntil man faktisk setter seg ned med spillet. Det som umiddelbart kommer til syne er et plattformspill hvor man navigerer en liten stoffgutt gjennom kunstneriske miljøer, der alt foregår fra et sideveis perspektiv, men med tre lag av dybde.

Plattformaction i lagdelt 2D har vi sett før, som for eksempel i Super Paper Mario, der man kunne vandre i bakgrunnsmaleriene. I Littlebigplanet er dette en grunnmekanikk, der å hoppe inn i bildet er helt nødvendig for hele spillopplevelsen. En lett flikk oppover med styrespaken, og man beveger seg ett hakk lenger inn i bildet – en flikk nedover, og man beveger seg frem.

Men selve plattformdelen av Littlebigplanet er ikke grunnen til at mitt hjerte i disse stunder banker varmt for Sackboy og hans bedrifter. Etterhvert som man fullfører noen brett og får samlet til seg noe utstyr, åpnes nemlig portene til et Nirvana av lek og utfoldelse. «Skaperdelen» står til din disposisjon, og når du har kommet deg gjennom utviklernes brett, er det din tur til å utvikle.

Littlebigplanet handler om å tøye fantasien, og med en verktøykasse av alt du kan tenke deg, finnes det ingen grenser for hva man kan koke i stand.

Skapelsesberetningen

Littlebigplanet er primært et spill for de som vil skape noe. Med salgssuksesser som blant annet The Sims og i nyere tid Spore, har det blitt fastsatt at det spirer en Gud i oss alle, og at vår sult for skapelsen nærmest er umettelig.

Grunnleggende forklart er dette verktøyet en liten verden av forskjellige materialer og mekanismer, som spilleren kan sette ut i et uhyre stort, men likevel begrenset område. Med tau, trebiter, former, klistremerker, knapper - alt mellom himmel og jord - kan man lage akkurat det man har lyst til. Mesteparten av dere vil nok umiddelbart gå igang med å lage nye brett, men når man først kjenner alle funksjonene og alt utstyret til bunns, er det fullstendig åpent for å tenke på utsiden av boksen. Bare i betaen fikk vi se en uortodoks reproduksjon av et klassisk musikkstykke, samt en fungerende kalkulator, alt oppi et vell av andre finurlige påfunn.

Men først av alt: på overflaten av den store, men lille planeten, finner vi en historiedel. Det blir egentlig feil å kalle det en historiedel, da den mangler det helt vesentlige, nemlig historien, men det er nå et fint plattformeventyr. Media Molecule har laget sju verdener til din forlystelse, hver verden med tre hovedbrett og to hemmelige utfordringsbrett. Alle er morsomme å spille, og man får samlet mye godis til skaperdelen, men dette eventyret er på langt nær nok til å bære Littlebigplanet som en helhet. Også tatt i betraktning at man kan fullføre denne delen med opp til tre venner på samme skjerm, lokalt eller over nett.

Da jeg returnerte til historiedelen etter en stund med skaperdelen, skjedde det imidlertidig noe bemerkelsesverdig. Jeg spilte videre, og fikk i et øyeblikk av selvransakelse plottet ned noen av de umiddelbare tankene mine: Oisann, den var snedig. Smart! Hvordan laget de den? God idé.

Disse tankene forklarer alt – hvorfor Littlebigplanet strekker seg mot himmelen, hvorfor det har bygget seg opp til å bli et av høstens storspill, og hvorfor jeg har sittet søvnløs i natt og plukket fra hverandre en mekanisk giraff.

Det er ikke mange spill der man i ettertid vender tilbake til de forskjellige brettene for å undersøke hvordan de er oppbygd, men nettopp dette er tilfellet i Littlebigplanet. Utviklerne har brukt samme verktøy som det spilleren får tilgang på, og det setter ting i et helt nytt perspektiv. Et perspektiv preget av inspirasjon, beundring og motsatt ingeniørvirksomhet. Jeg gjetter ikke løst når jeg sier at det eventuelt kommer til å dukke opp brukerlagde brett som overskrider spillets egne.

Forleden laget jeg for eksempel et brett hvor tre bisonokser kommer stormende mot deg, hvorpå du må navigere raskt bort til en spak, der spaken er koblet til eksplosiver, som gjør at bisonoksene blåses til himmels, og dermed kan du fortsette ved å henge deg fast i en flygende underbukse, som leder ned i en innretning der et tak med pigger uforvarslet gir Sackboy den lærepengen han fortjener. Man dreper ikke bisonokser.

Kryss Mario sine plattformeskapader med undergrunnsfenomenet Garry’s Mod og du begynner å skjønne hva Littlebigplanet handler om.

Konstruert univers

Når man først trer inn i det lekne universet, blir man møtt av mekaniske dyr, trær av stoff og en hyggelig, ja fundamentalt appellerende, fløytemusikk. Man føler at man nettopp har trådt inn i en liten lekekasse, der alt fra selve brettene til figuren man styrer, er en del av et barnlig ingeniøreksperiment. Alt i Littlebigplanet er tydelig konstruert på innsiden av universet, ikke som universet selv, være det seg strikkbaserte kanoner eller rullende gyngehester.

Og i begynnelsen av spillet er det hopping som gjelder; plattformhopping og forsering av originalt utformede hindringer. Alt foregår, som tidligere nevnt, i tre lag av dybde, med denne mekanikken som utgangspunkt.

Dette kan være litt kinkig i begynnelsen, hvor man ikke helt har oversikt over hvor i bildet kulissene er utplassert, og hvorvidt man skal bevege seg innover i bildet eller utover. Dette har Media Molecule funnet en brukbart god løsning på, og jeg fant raskt ut at denne prosessen var noe automatisert. Det vil si, hvis du skal hoppe opp på en kube, men befinner deg foran (i forgrunnen) vil Sackboy likevel treffe pent og pyntelig. Han registrerer hva du ønsker å gjøre, og handler deretter.

Det lille problemet er imidlertid at man etter hvert begynner å støtte seg fullt til denne hjelpefunksjonen, som i realiteten ikke er like pålitelig hver gang. Det lønner seg derfor å få inn den manuelle måten å gjøre det på, hvis ikke kan dyrebare minutter og liv gå tapt. Det er i grunn et filleproblem, og jeg gikk aldri så langt som å la meg irritere av det, men det er verdt en bemerkning. I begynnelsen er forøvrig dette oppsettet grobunn til en hel del forvirring i skaperdelen av spillet, som krever at objekter blir plassert i riktig dybde, men man venner seg relativt fort til det.

Lite, stort samfunn

Sentralt i Littlebigplanet er community-delen. Media Molecule har gått i bresjen for å fronte Playstation Network, og leverer også det første Playstation 3-spillet som er fullt integrert i verdensveven. Man må være på nett for å gjøre nesten alt; publisere sine egne verk, redigere personlig profil, spille andres brett, skaffe venner, sende meldinger – har du ikke konsollen din på nett, er ikke spillet i nærheten av hva det kan være. Dessverre har jeg kun opplevd denne biten i beta-versjonen, da community-delen i fullversjonen enda ikke er åpnet.

Et av grepene utviklerne har gjort for å gjøre community-delen større og større, er å åpne opp for deling. Hvis du spiller et brett med en skikkelig kul innretning, er det stor sjanse for at skaperen premierer deg med denne innretningen når brettet er fullført. Og hvis vedkommende er ekstra sjenerøs, er det åpent for å dele den videre. Slik kan geniale oppfinnelser spre seg som ild i tørt gress, og hvem vil ikke at akkurat deres maskin skal dukke opp over hele planeten? For narsissisten er det fullt mulig å ta bilde av seg selv med Playstation Eye, tapetsere kreasjonene sine med den yndige skapningen, og vente salig på total anerkjennelse.

Og når vi snakker om anerkjennelse; du må dedikere deg til Littlebigplanet. Spillet er markedsført som en leken og løs affære, men det kommer på langt nær til sin fulle rett før man faktisk tar seg litt tid til det. Og her møter vi på lille mister Minus i døra: man er nødt til å være en ivrig spiller for å se hva spillet faktisk kan gi. Det er kanskje en lek å løpe gjennom noen brett, men å løpe gjennom noen brett har vi gjort så mange ganger før. Hvis du har lite fritid, så er ikke Littlebigplanet det spillet du har ventet på. Jeg brukte om lag tre timer på å lage et brett man fullfører på tre minutter, men jeg må innrømme: Det var fullstendig verdt det.

Hvis man ene og alene holder seg til plattformdelen, fordi man rett og slett mangler den fritiden skaperdelen behøver, er ikke nødvendigvis Littlebigplanet en av høstens vinnere. Topper man imidlertidig det hele med å sette tennene i verktøykassa, er Sackboy en sikker vinner resten av året. Og når alt kommer til alt: folk har mer fritid enn de tror.

Avslutningsvis må jeg bare legge til at Sackboy er en vidunderlig liten fyr. Man kan kle på og utsmykke ham etter hjertens lyst, og velge humør. Et lett trykk opp på styrekorset, og Sackboy smiler uskyldig. Enda et trykk, og han smiler stort. Nok et trykk, og han får et vilt uttrykk i ansiktet som mest sannsynlig skal forestille den absolutte glede.

Hver retning på styrekorset er et humør, og holder man inne R2 og/eller L2 kan man bevege armene hans. Ta i bruk bevegelsesfunksjonen i Sixaxis, og du kan vippe på hodet eller kroppen. Han er en allsidig kar, men i tilfelle du og noen venner skal samarbeide om å lage et brett, vil jeg nok anbefale mer kommunikasjon enn som så.

Konklusjon

Littlebigplanet ble lovet å være høstens mest unike tilskudd i kavalkaden av stortitler, og jeg kan nå stadfeste at det absolutt er denne posisjonen verdig. Det er nyskapende, omfattende og fylt til randen av barnlig sjarme. Bak en enkel plattformgardin gjemmer det seg et fantastisk designverktøy som gir den høyre hjernehalvdelen noe å tygge på, og selv om denne biten krever full hengivelse fra spilleren, så er det i grunn slik med all stor kunst.

Rom ble ikke bygget på én dag, og det blir nok heller ikke et mesterverk i Littlebigplanet. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler likevel den store trangen til å markere min eksistens i det lille, store planetsamfunnet, om det så skal koste meg flere timer. Litt etter litt skal jeg jobbe, hver kveld mot nyåret, og til slutt vil mitt verk høste ære og godord fra hele Playstation Network.

Jeg vippet lenge mellom en sterk åtte og en svak ni, men idet tankeprosessen pågikk, fiklet jeg tilfeldigvis med kontrollen og bygget en aldri så liten rakettbil, og svaret gikk fort opp for meg. Er man ikke av den typen med lite fantasi eller sparsomt med tid, burde Littlebigplanet definitivt anskaffes.

Oppdatering, 17. oktober kl. 23:59: Utgivelse av spillet er utsatt fordi det er oppdaget referanser fra Koranen i en låt som brukes som bakgrunnsmusikk. Ny utgivelsesdato er foreløpig ikke kjent.