Gran Turismo-spillene har vært blant de viktigste for Sony gjennom hele PlayStations levetid. Første Gran Turismo tok verden med storm, og ble nærmest synonymt med begrepet bilspill. I tillegg endte det opp som det mestselgende spillet til Sonys debutkonsoll, med Gran Turismo 2 på en sterk tredjeplass.
Polyphony Digital har ikke endret så mye på oppskriften siden 1997. Kjørefølelsen, lydene, menyene, det er aldri noen tvil om at det er et Gran Turismo-spill man spiller. På både godt og vondt. Gran Turismo virker rett og slett å sitte litt fast i sin egen fortid. Hvis vi ser bort fra litt flere biler og baner, litt bedre grafikk og noe finpussing på fysikkmotoren, hvor mye har egentlig forandret seg fra Gran Turismo 4 eller 5? Gjør det noe da, spør du kanskje. Gran Turismo 4 var da knakende godt? Og femmeren likeså? Joda.
Innhentet av tiden
Problemet er at serien ikke har klart å henge med i tiden, og svakheter i fireren er enda vanskeligere å akseptere i dag. Mest iøynefallende er kanskje fraværet av en skikkelig skademodell. Noen vil hevde at det er uproblematisk, siden racing handler om å unngå kollisjoner. Det er selvsagt riktig, men skademodellens rolle i et bilspill er ikke å oppfordre til å kollidere, den er der for å levere konsekvenser når du har kjørt som en idiot. I Gran Turismo 6 er det fortsatt uproblematisk å bruke motstandere og autovern som hjelp for å takle svinger i alt for høy hastighet, uten at du trenger å bekymre deg det minste for bremsepunkt eller bilens ve og vel. Uansett hastighet føles det omtrent som å kollidere med radiobil. Slikt blir det ikke god racing av.
Lydsiden begynner også å bli småpinlig. At heismusikken er på plass er som forventet, om ikke direkte kjærkomment. Menylydene er mer eller mindre uforandret, og kan med litt godvilje klassifiseres som retro. Vanskeligere å akseptere er de elendige motorlydene. Her høres absolutt alt puslete ut. En elektrisk gressklipper har mer pondus i lydbildet enn selv de grommeste bilene i Gran Turismo 6. Det er uakseptabelt, og Polyphony må ha vært klar over det i rundt ti år.
På den annen side kan man hevde at disse manglene allerede var så påfallende i Gran Turismo 5, at hvis du tålte dem da kan du sikkert leve med dem nå også. For Gran Turismo 6 forvalter unektelig seriens positive egenskaper godt.
Det kommer nok aldri til å bli enighet om hvilket konsollspill som leverer den mest troverdige opplevelsen av Forza Motorsport og Gran Turismo, men felles for dem begge er at kjørefølelsen forsøker å levere realisme i et format som er håndterlig på kontroller og for mannen i gata. Det må man kunne si at Gran Turismo 6 klarer. Fysikkmotoren skal denne gang være pusset på, og spesielt simuleringen av dekk og støtdempere skal være forbedret. I praksis oppleves spillet nokså likt som forgjengerne, men bilenes vektbalanse kommer kanskje enda litt tydeligere frem. Du føler hvordan vekten presser frontdemperne ned i innbremsinger, og at bilene legger seg over i svingene. Det er lett å la seg rive med, og et godt ratt gjør opplevelsen enda bedre. Helt til du kolliderer, og blir minnet på simuleringens begrensninger idet bilen gjør et lite sprett til lyden av et hult «bomp».
Proppfullt av innhold
Som vi er vant med i serien er Gran Turismo 6 massivt. Den som tar seg bryet med å telle skal komme opp i 1200 biler, tre og en halv fjers (eller deromkring) baner og et hav av ting å gjøre. Selvfølgelig er mange av bilene varianter av samme bil, men her er det likevel mer å velge mellom enn hva noe normalt menneske har sjansen til å utforske.
Du begynner selvfølgelig i en liten møkkabil, og må kjempe deg oppover i gradene ved å vinne løp, kjøpe turboer og bedre dekk og til slutt kjøpe nye og mer spenstige doninger. Pengestrømmen er begrenset, så du må regne med at det tar tid å komme seg til toppen. Av en eller annen grunn er også lisensene gjort obligatoriske igjen. Etter å ha kjørt en del enkle løp må du ta disse lisenstestene for å få bevege deg opp til vanskeligere konkurranser. Dermed er spillet begrenset av en form for progresjon opp gjennom nivåene i tillegg til den åpenbare begrensningen som ligger i hvilke biler du har råd til.
Variasjonen er imidlertid god, så det burde ikke være noe problem å finne aktiviteter som frister. De fleste løpene er vanlige asfaltløp hvor bilene er begrenset etter ytelsesindeks og eventuelt øvrige faktorer som drivhjul eller karosseritype. I tillegg byes det på alt fra bakkeløp via rally til å kjøre månebil på nettopp månen. Det er også rikelig med rene løpsbiler å leke med, og du får tidlig i spillet stifte bekjentskap med gokart. Det er kanskje ingen fullstendig realistisk opplevelse, men fysikkmotoren gjør en brukbar jobb med disse spesialtilfellene. Gokartene er nervøse, og når bakhjulene slipper, slipper de fort. Som forventet av lette doninger med begrenset marktrykk, stiv bakaksel og minimal akselavstand.
Varierende kvalitet
Gran Turismo 6 deler ikke inn biler av høy kvalitet (såkalte premiumbiler) og gamle av dårligere kvalitet i hver sin kategori, slik forgjengeren gjorde. Det betyr ikke at forskjellen ikke er der, det gjøres bare ikke like stort poeng ut av den. Du vil altså oppdage at noen biler har mye mer detaljerte modeller og interiør enn andre. Omgivelsene er også av litt varierende kvalitet. Men på sitt beste ser spillet riktig lekkert ut, der det flyter avgårde i full 1080p og 60 bilder i sekundet. Gran Turismo 6 setter nærmest sluttstreken for en konsollgenerasjon, og gjør det ved å hente ut imponerende krefter fra den aldrende konsollen.
Den kraften nyter ikke de datastyrte motstanderne spesielt godt av. Disse har vel strengt tatt aldri vært seriens store styrke, og de virker fortsatt å følge et predefinert og forutsigbart spor temmelig ukritisk. Dermed kan du belage deg på at forbikjøringer som fungerte fint i første runde, kan gjennomføres på akkurat samme vis i runde to og tre. Bremser motstanderne for tidlig én gang, gjør de det garantert igjen. Enspillerdelen byr rett og slett på en opplevelse hvor du, bilen og banen er de viktigste elementene, og de datastyrte motstanderne blir mer som kulisser å regne. Vil du ha jevnere konkurranse må du spille mot andre spillere. Det er det selvfølgelig rikelige muligheter for, problemet er å finne noen å spille med som ikke aktivt utnytter spillets radiobilkollisjoner for å presse seg gjennom svingene.
Det er verdt å merke seg at spillet ikke er fritt for mikrotransaksjoner. Det tar tid å jobbe seg opp og frem i spillet, og den som åpner lommeboka kan kjøpe biler for ekte penger i stedet. Denne muligheten føles imidlertid ikke like påtrengende som i enkelte andre spill, og selv om du må investere mye tid i spillet, har du hele veien såpass mye interessant å velge mellom at det ikke føles som arbeid før moroa kan begynne.
Konklusjon
Når sola går ned over favorittbanen mens du knuser tideler i en bil som er satt opp akkurat etter dine preferanser, er det lite som slår Gran Turismo 6. Mørket kommer gradvis, og lyset fra frontlyktene lyser opp asfalten foran deg. Kanskje sørger det dynamiske værsystemet for litt regn også. Gran Turismo 6 gjør mye riktig, og til dels veldig riktig. Derfor er det ekstra trist at Polyphony ikke evner å forbedre serien der det trengs som mest.
Gran Turismo 6 er ikke et dårligere spill enn de tidligere i serien. Problemet er at det ikke er så veldig mye bedre heller. Ganske mye har skjedd i spillbransjen siden Sony med Gran Turismo i front drepte Sega Dreamcast. Men Gran Turismo virker å være fanget av sin egen suksess. Livredde for å endre på noe som de trofaste tilhengerne vil savne. Resultatet er at Gran Turismo 6 blir et lite antiklimaks, helt på tampen av den tredje generasjonen med PlayStation.
Spillet er massivt, med biler og baner nok til å holde deg opptatt i ukevis. I sine beste øyeblikk leverer Gran Turismo 6 bilunderholdning i toppklassen, men det er ikke til å komme unna at det er betydelige skår i gleden. Lydene er rett og slett elendige, og manglende skademodell virker håpløst gammeldags.
Er du på jakt etter flere gode bilspill?
Sjekk ut heftige Shift 2 eller fengslende Grid 2.
