Min venn DaVinci
Etter å ha skapt en dyre-aktig "feralkin", gjort ham til en ambisiøs bueskytter og fantastert en bakgrunnshistorie hvor foreldrene hans ble drept av slemme mennesker og spist under en av kongens tvilsomme middager - bærer det inn i spillet klar for å utøve den ultimate hevnen mot rasisme og urettferdighet. Det er nemlig denne konflikten som først blir tydelig for deg, spesielt hvis du unngår å være en "pureblood". Du føler deg straks utstøtt og kun mildt akseptert av det siviliserte samfunnet. Det forhåpentligvis episke eventyret begynner i byen New Barcelona - en majestetisk og kulturell smeltedigel av de sjeldne. Du blir tilfeldigvis reddet fra en kjedelig situasjon av en hyggelig fyr ved navn Leonardo, som har en pågående interesse for hvordan verden fungerer og hva den har og by på. Du blir raskt sendt avgårde på din lykkelige vei, med den enkle oppgaven å gjøre deg kjent med byen, møte på de påståtte interessante skikkelsene, og melde deg inn i en av de forskjellige faksjonene. Det er flere forskjellige grupper å forholde seg til, noen enkle slik som tyvene i kloakken, eller den politisk sterke og svært skremmende inkvisisjonen. Akkurat - den spanske inkvisisjonen, hvilket eneste mål for øye er å "konvertere" de som driver med såkalt ond magi.
Er du en tilhenger av magi og ønsker å stå i mot den uvennlige inkvisisjonen, kan du eksempelvis bli med i "The Wielders" - en undergrunnsfaksjon som aktivt motarbeider inkvisisjonen og tar i bruk all den magien de kan. Dette høres kanskje strålende spennende ut, å kunne bli med i alle disse vidt forskjellige faksjonene og kanskje også opparbeide deg berømmelse og status. Slik er det ikke. Medlemskap i de forskjellige faksjonene er lite annet enn å løpe fra det ene oppdraget til det andre, mens du utvikler deg selv som figur og løser spillets hovedhistorie. Historien har et enormt stort potensiale, men faller til kort i måten den blir fortalt på og hvordan den oppleves for deg.
Dårlig fortellerstil, slitsomme oppdrag
Det å løpe fra oppdrag til oppdrag er selvsagt ikke noe uvanlig for de fleste rollespill-tilhengere. Likevel er de svært dårlig vevet inn i Lionhearts historie, og holder heller ikke tritt med din figurs utvikling. Du blir kastet hodestups inn i grufulle oppdrag du aldri har en sjanse til å fullføre og fortsatt stå igjen med livet i behold. Du får ingen advarsel om hvor vanskelige oppdragene er, og spillet passer ikke på å gi deg de enkle oppdragene først. Her er det bare å belage seg på uendelige "lagre og prøv på nytt"-situasjoner, noe som generelt ikke hører hjemme i et spill. Mange av oppdragene er også merkelige og lite logiske, noe spillverdenen i seg selv også har en følelse av å være. Folk du møter for første gang betror seg til deg som om du skulle være deres livslange bestevenn, og gir deg oppgaven å beskytte dem fra en fiendtlig faksjon - helt uten å spørre hvem du er først. Lionheart mangler den gnisten vi er vant med i spill slik som Baldur's Gate, samt også de morsomme og dype dialogene, overraskelsene og de gode fortellerelementene.
Det er ikke skrekkelig tragisk, og av og til kan det oppstå morsomme situasjoner - spesielt når du støter på historie figurer slik som Shakespeare - men disse figurene fortjener mye mer enn det Lionhearts designere har gitt dem. De fleste er banale pappfigurer som aldri ville oppført seg slik i virkeligheten, og det føles unaturlig at en såpass sentral og historisk figur som Machiavelli har potensiale til å bli brutalt slaktet og fjernet fra spillet allerede med engang du har møtt ham. Men det kunne altså vært verre, og det er naturligvis morsomt å måtte hjelpe Shakespeare ut av skrivesperren, og overtale en av DaVincis nye maskiner til å samarbeide med sin eier.
Kamp er naturligvis en sentral del av Lionheart som i alle andre typiske rollespill. Gjennom kamp forbedrer du karakteren din, og ved å nå opp i erfaringsnivåenes høye tinder vil du stadig tilføre nye poeng til dine forskjellige egenskaper. Kamp utspiller seg som i alle andre lignende spill - du utstyrer deg selv med et ønskelig våpen og klikker på entiteten du ønsker å vandalisere. Der etter er det bare å pause som du vil, gjøre forskjellige endringer i spillestilen din, og så fortsette frem til en av dere har betalt med livet. Hvis du ikke laster ned den seneste oppdateringen har du heller ingen mulighet til å stille på hastigheten spillet opererer i. Og standard-hastigheten er svært utilgivelig, hvor fiender beveger seg i Supermann-hastighet, noe som også får animasjonene til å se merkverdige ut. Kampene er erke-typiske, og hvis du er vant til hvordan Diablo fungerer burde dette sitte som et skudd. For øvrig minner Lionheart særdeles mye om det action-baserte Diablo - mye av tiden din vil bli brukt på å slakte ned fiender og samle inn trylledrikker som tilfeldigvis ligger strødd utover verdenen du befinner deg i. Disse trylledrikkene gir liv til din indre ånd - Lionhearts svar på din magiske energi, eller "mana". Hjelpsomt, dog noe urealistisk er det at døde fiender etterlater seg røde trylledrikk-aktige gjenstander som gir deg liv.
