Mange år er gått siden Super Nintendoen min overtok stafettpinnen etter Amigaen som den foretrukne kilden for digital underholdning en gang tidlig på nittitallet. Konsollen sørget for å forsegle Nintendo-lojaliteten, og både to -og tredimensjonale versjoner av den lubne rørleggerhelten har siden utgjort en sentral del av undertegnedes spillkost.
Til tross for dette er jeg en forbausende sent tilkommen fan av selskapets andre ikoniske spillserie The Legend of Zelda, som jeg har spilt i en høyst rotete rekkefølge, noe som for så vidt ikke er så farlig gitt seriens uoversiktelige kronologi. Jeg startet med Twilight Princess etter at jeg på ren impuls dro det ut fra en støvdandert spillbunke et par-tre år etter at jeg kjøpte det sammen med Wii-en. Deretter gikk jeg til anskaffelse av DS-titlene Phantom Hourglass og Spirit Tracks før jeg senere sporet opp en brukt Gamecube-versjon av Wind Waker på internett og dernest ervervet meg 3DS-utgaven av Ocarina of Time og selvsagt Skyward Sword.
2D? Ja, takk!
Selv om samtlige spill er konstruert etter de samme prinsippene har de alltid en uslåelig appell, og i påvente av neste annonsering bestemte jeg meg nylig for å hente ned Link's Awakening fra eShop, en tittel som først kom ut til Game Boy i 1993, og deretter i fargeversjon til Game Boy Color fem år senere. I juni i fjor ble det lansert på eShop-plattformen. Med unntak av DS-titlene har jeg hatt til gode å prøve et 2D-Zelda, og jeg stilte meg sterkt tvilende til om den utdaterte grafikken og de tekniske begrensningene kunne ivareta den magiske, sublime Zelda-formelen like godt som senere titler.
Og joda, etter å ha sunket farlig langt inn i sofaen med Link's Awakening kan jeg gledelig konstatere at elementene er på plass også her i seriens ungdom, og dermed også den uforlignelige spillegleden. Spillet er overrumplende underholdende, krevende, omfattende, givende og en aldri så liten nyttig påminnelse om at livskraften i et spill primært ligger i idéene og ikke i den tekniske overbygningen. Dette har muligens Nintendo forstått bedre enn visse andre utviklere.
Den sømløse sjangerblandingen, et konsekvent fokus på variasjon og overraskelsesmoment, den progresjonsbetingede utdelingen av søte, etterlengtede utstyrsbelønninger underveis som innfører nye mekanikker og spennende utforskningsmuligheter, puslespill som er faktiske puslespill og ikke bare transportetapper, perfekt balanse mellom instrukser og frihet, historie som ikke blir påtrengende, et varmt og innbydende spillunivers og en generell tilnærming til spill som lek tror jeg er noen av ingrediensene i suksessoppskriften.
Utfordrende
Dette besøket til retroalderen var nyttig på andre måter også, som en referanse for hvor spillindustrien har beveget seg i senere år. Et eksempel er vanskelighetsgrad. I Link's Awakening har jeg sannsynligvis allerede møtt mannen med ljåen flere ganger enn i alle tidligere Zelda-titler sammenlagt. Med forbehold om at dette kan tilskrives egen inkompetanse velger jeg å tolke det som nok en bekreftelse på at spill generelt er blitt vesentlig mer paternalistiske med årene etter hvert som kundegruppen har vokst seg stor.
Flere av bossene i spillet tok mange forsøk og krevde genuin reaksjonsevne og presise bevegelsesmønstre for å nedkjempes, og jeg fikk nesten følelsen av at 2D-perspektivet gjør spillet strammere og mer fokusert enn i 3D-utgavene, hvor den ekstra dimensjonen gir tilfeldighetene litt mer spillerom. I tillegg er Nintendos kompromissløse spillkontroll på plass slik at mestringsfølelsen vernes og dyrkes. Hjertene forsvinner forresten også bemerkelsesverdig fort, og for første gang i et Zelda-spill har jeg derfor måttet utvise ekte aktsomhet i manøvreringen gjennom terrengene.
Verdig samleobjekt
Tradisjonen tro setter man seg jo også fast på et eller annet tidspunkt i et Zelda-spill, og Link's Awakening maktet å svekke hovmodet mitt på et tidligere tidspunkt enn noen av de andre spillene, men kun fordi jeg ikke lyttet godt nok til tipsene og valgte å lete videre etter ytterligere instrukser i stedet for å tenke selv, resultatet av en indoktrinering det tar tid å bli kvitt.
Nuvel. Det jeg prøver å si er at Legend of Zelda: Link's Awakening er en varmt (og sent) anbefalt perle for alle Zelda-entusiaster som ennå ikke har spilt det og som trenger noe å bite i for å holde abstinensene på avstand til neste tittel foreligger. Som forhåpentligvis er snart. Veldig snart.
Les også: Til minne om cartridge-formatet - vil vi ses igjen?
