Med denne generasjonens konsoller har vi opplevd en liten spillrevolusjon. Muligheten for betalt, nedlastbart innhold på konsoll har skapt et marked for spill produsert av utviklere med mindre ressurser, og også småspill fra de større produsentene. Denne småspillsjangeren har gitt utallige spill som har gått rett i glemmeboken, men også noen perler som for eksempel Braid, Joe Danger og Splosion Man. Nå kan danskproduserte Limbo føye seg til i denne rekken.
Limbo fremstår som et klassisk plattformspill hvor hovedpersonen, en navnløs gutt, må karre seg gjennom en mørk og skummel verden for å nå frem til jenta. Noe mer innblikk i historien blir ikke servert, men historien er heller ikke essensiell for dette spillet. Det handler nemlig om to ting, gåteløsing og blendende estetikk.
Et syn for såre øyne
Som skjermbildene indikerer ser ikke Limbo ut som noe vi har spilt tidligere. Spillet er i hovedsak svart-hvitt, helt uten dialog, og på de fleste måter veldig minimalistisk. Omgivelsene, som rullende steiner eller skumle edderkoppvesen, lager litt lyd, men også lydeffektene har utviklerne vært svært sparsommelige med. Den største positive opplevelsen du vil erfare med dette spillet er stemningen det formidler. Den fargenøytrale verdenen, det gjennomarbeidete lydbildet og fraværet av overflødig informasjon, kombinert med den overhengende faren for protagonistens liv, skaper en dyster og hårreisende følelse som må oppleves, og nytes.
På din ferd gjennom Limbo må du krysse hav, trenge deg gjennom tette skoger og mørke huler, og klatre inne i store mekaniske innretninger. De forskjellige områdene byr på ulike farer, men områdene er så intrikat vevd inn i hverandre at du ofte ikke får med deg når skogen sluttet og hulen begynte.
Limbo er nemlig full av farer og spilleren læres gradvis opp i hvordan disse skal håndteres. I tråd med spillets sømløse stil har Limbo ingen nivå, oppdrag eller menyer. Du må lære denne mørke og mystiske verdenen å kjenne ved å personlig utforske den. Læringskurven er ikke spesielt bratt, og etter kort tid innser du at siden det hele tiden er så få elementer i spillet, så handler alle gåtene om hvordan du kan bruke de få hjelpemidlene du har.
Gåteløsing som i gamle dager
Utformingen av gåtene som skal løses er ganske middels. Selv om progresjonen er godt lagt opp blir aldri gåtene veldig utfordrende og det var sjelden jeg brukte lang tid på å skjønne hva det var jeg måtte gjøre for å komme meg videre. Mange av gåtene har et veldig klassisk preg, eksempelvis å putte en kasse på en bryter som åpner en dør. Dette gjør at de øyeblikkelig er lette å forstå for den bevandrede spillentusiast, men det gjør også at man pløyer gjennom dem i relativt høy hastiget. Man kan alltids argumentere for at gåtene ikke er ment å være spesielt utfordrende, men jeg savnet i hvert fall litt mer hodebry.
Det kanskje mest åpenbare kritikkpunktet er likevel lengden på spillet. Det tar deg en liten ettermiddag å spille igjennom, og selv om det blir en veldig bra ettermiddag, skulle jeg ønske at moroa hadde vart litt lenger. Noen spillere vil trolig søke å spille igjennom Limbo mange ganger for å oppnå en "achievement" for å ha rundet spillet uten å dø mer enn fem ganger, og noen vil spille gjennom det på nytt for å studere de vakre omgivelsene nærmere. Men i utgangspunktet er det få grunner til å spille spillet på nytt.
Selv om spillet er både litt kort, og litt enkelt, betyr det på ingen måte at det ikke er verdt å spille. Den langtekkelige og ufruktbare debatten om hvorvidt spill er kunst, kommer helt sikkert til å blusse opp igjen etter at dette spillet har havnet i de tusen hjem. Grunnen til det er at spillet fokuserer på estetikk og stemning i stedet for spillbarhet og klassisk historiefortelling. Limbo byr på en opplevelse for sansene som absolutt må oppleves, men ikke forvent deg en revolusjon av et spill, bare nyt det du blir servert.
Konklusjon
Limbo er en nytelse for øyne og ører, og kan på mange måter karakteriseres som et mesterverk av et spill. Det makter å kombinere klassisk gameplay med et spennende estetisk uttrykk og en stemning som er fenomenal. Sitter du alene hjemme en litt regnfull sommerkveld, så er Limbo en sikker vinner.
Det er vanskelig å forklare med ord hvorfor man skal gå til innkjøp av et spill som er veldig kort, har liten gjennspillingsverdi og bare resirkulerer gammel spillmekanikk. Men Limbo havner i den magre kategorien av spill som bare må oppleves. Spillet utfordrer tradisjonell fortellerteknikk og viser at selv i en så utprøvd sjanger som 2D-plattformspill, er det fortsatt rom for store nyvinninger.
NB: Spillet får du bare gjennom Xbox Live Arcade.
Les også:Anmeldelse: Naughty Bear.
Les også:Anmeldelse: Lego Harry Potter.
Les også: Anmeldelse: Giana Sisters DS.
