Med OL i Sotsji rett rundt hjørnet har Norge nok en gang blitt grepet av OL-feberen, og det er vanskelig å unngå artikler og reportasjer om både norske og utenlandske utøverne som skal til Russland for å delta i de dyreste vinterolympiske leker noensinne. Som den vintersportsnasjonen vi er, bruker vi også anledningen til å mimre. Det er 20 år siden OL på Lillehammer, et arrangement som fortsatt får nordmenn flest til å rette ryggen i mer eller mindre velfortjent stolthet. På tross av alle vettene var det jo «the best olympic winter games ever».
De olympiske leker i Sotsji har merkelig nok ikke fått noe offisielt storspill utenom Wii U-tittelen Mario & Sonic at the Sochi 2014 Olympic Winter Games. Dermed brytes en tradisjon som går helt tilbake til nettopp Lillehammer, da US Gold serverte et iskaldt sportsspill basert på lekene i Norge.
Jeg skal innrømme at det var med en viss skepsis jeg satte meg ned for å teste Winter Olympics: Lillehammer '94 igjen etter 20 år. Jeg husket nemlig ikke så veldig mye fra spillet, men jeg husker at jeg var skuffet. OL-inspirerte sportsspill hadde vært fast inventar i hylla siden storutgiveren Epyx lanserte klassiske Summer og Winter Games på Commodore 64, og jeg gledet meg til å få en ny dose interaktiv vintersport – denne gangen med lille Norge i fokus. Men Lillehammer-spillet ble ingen gjentakelse av åttitallets triumfer, og det ble raskt lagt bort.
Fra Epyx til US Gold
På de gamle 8-bits-maskinene var OL-inspirerte sportsspill noen av de mest forseggjorte på markedet, med presentasjon i toppklasse og gode minispill som samlet vennegjengen foran fjernsynsapparatet slik Mario Party gjør det i dag. Epyx var kongen av sjangeren, og selv om spillene deres aldri var offisielle OL-produkter var det helt klart hva de skulle forestille. Men så forsvant Epyx, blant annet fordi de tilsynelatende ble stormannsgale og prøvde å lage sin egen håndholdte konsoll – systemet som til slutt ble lansert som Atari Lynx. Det skulle vise seg vanskelig å fylle tomrommet de etterlot seg.
På nittitallet fikk US Gold, som tidligere hadde distribuert Epyx' sportsspill i Europa, rettighetene til å lage offisielle OL-spill. Kynikeren i meg antar at de så på OL-lisensen som letttjente penger. Dette var tross alt en tid der annenhver storfilm fikk et generisk plattformspill fra Ocean og utgivere verden over for lengst hadde skjønt at man kunne selge nærmest hva som helst med de riktige lisensene. Det virker jo tross alt ikke så vanskelig å lage et helt greit OL-spill i gammel stil. Alt du trenger er å komme opp med en samling minispill basert på ulike øvelser, og slå dem sammen i en offisiell pakke med logoer, nasjonalflagg og seremonier. OL-navnet sørger for resten.
Etter et noe skuffende spill basert på Sommer-OL i Spania i 1992 var turen kommet til vinterlekene i Lillehammer i 1994. Det er selvsagt en myte at Vinter-OL kun er et arrangement vi bryr oss om her i det kalde nord, og at resten av verden gir blaffen. En kjapp titt på hvor mye prestisje Russland legger i Sotsji-lekene, hvor viktig en enkelt ishockeytriumf var for USA under den kalde krigen eller hvor avsindig populære enkelte skiskyttere er i Tyskland bør avkrefte myten ganske lett. Men hvis vi flytter oss over til Storbritannia, der US Gold befant seg, er det rått parti for Sommer-OL.
Landet har aldri vært noen stor vintersportsnasjon, og mens de har rasket med seg godt over 200 gullmedaljer i sommer-OL har de kun ni vinterolympiske gullmedaljer – hvorav fem kommer fra kunstløp. Tidlig på nittitallet ble nok kombinasjonen Vinter-OL og Storbritannia assosiert like mye med skihopperen «Eddie the Eagle» som med nasjonalskattene Torvill og Dean, og inntrykket av britenes manglende interesse for vinter-OL bekreftes i gamle, britiske artikler om Lillehammer-spillet. Spillbladene var nemlig raskt ute med å understreke at spillet selvsagt ikke handlet om de «ekte» olympiske lekene, men om den merkelige vintervarianten man sysler med andre steder.
Hva så med Lillehammer?
I hvor stor grad US Gold strebet etter å lage et genuint godt vintersportsspill, og hvor interessert utviklerne faktisk var i idrettene de laget spill om, er vanskelig å vite. Men de skal i alle fall ha ros for én ting: Spillet ser autentisk ut. Når vi starter kalaset møtes vi av de offisielle OL-maskotene Kristin og Håkon, som tar oss gjennom menyene med gode animasjoner. Menyvalgene er også basert på ekte symboler og piktogrammer brukt i lekene, og under selve spillet får vi massevis av autentiske detaljer. Grafikken preges av ekte bannere og skilt langs løypene, og et vinterlandskap som i alle fall ser sånn noenlunde norsk ut.
Men selv om førsteinntrykkene ikke er så gale tar det ikke lang tid før man legger merke til at spillet ikke har helt det samme fokuset på detaljer som Epyx' åttitallsklassikere. Menyene ser pene ut, men de er langsomme å navigere seg gjennom og det er et pes å velge hvilke idrettsdisipliner du skal spille. Åpningsseremonien er spake saker, i alle fall på Amiga, og spillet har heller ikke nasjonalsanger som spilles når du velger land eller i seiersseremoniene. Utviklerne har dessuten brukt scannede bilder i lasteskjermene, og selv om det ikke så så ille ut for nittitallets øyne virker det litt billig.
Slunkent minispillutvalg
Utvalget disipliner er litt slunkent, og inneholder få overraskelser. Vi får skøyter, hopp, utfor, bob og skiskyting, og alle unntatt skiskyting har forskjellige varianter du kan velge mellom. Litt rart er det forresten at du ikke kan velge flere varianter fra samme sport; du kan for eksempel ikke velge å både hoppe i stor og liten bakke, du må i stedet velge én av dem. Med norske øyne synes jeg også det er litt rart at man har valgt å fokusere på ulike kortbanevarianter som er populære i USA og Asia fremfor tradisjonell skøyting.
Skøyting er generelt en av spillets mest knotete disipliner. Handlingen sees fra fugleperspektiv, og du øker hastigheten ved å bevege stikken fra side til side. Men hvis du holder inne skyteknappen vil du i stedet bruke stikken til å bevege skøyteløperen din til høyre eller venstre. Dette må du gjøre for å unngå å krasje i veggen eller andre skøyteløpere. Det hele blir veldig kaotisk og rotete, spesielt når mange er på banen samtidig, og ikke så veldig moro.
Hopp er litt bedre. Der begynner du med å balansere skiene i bakken, noe som strengt tatt virker litt rart ettersom de tross alt helst skal følge sporet ned til hoppkanten. I luften må du i alle fall forsøke å balansere figuren din inn i riktig posisjon, og så må du time landingen slik at du får så god lengde som mulig men samtidig rekker å sette nedslag før du når bakken. Dette er ikke veldig mye dybde her, men nok til at du kan ha det artig en stund mens du forbedrer bakkerekorden.
Skiskyting var et høydepunkt i Winter Games fra Epyx, men i Lillehammer-spillet kan ikke øvelsen beskrives som særlig mye annet enn skivebom. Her kan du kun spille skiskyting hvis du velger å spille et helt OL, og da vil du få en liten bolk med skigåing og skyting mellom hver av de andre disiplinene. Skigåingen simuleres med kjip joystickristing, først i takt og siden så raskt du bare kan, og selve skytingen er bare frustrerende. Tonny Espeset, som anmeldte spillet for spillbladet Den Norske Hjemmedataklubben, beskrev det som en «merksnodig øvelse som slett ikke ga noen følelse av å drive med skiskyting».
De alpine disiplinene sees fra bak ryggen til alpinisten, og her minner spillet mest av alt om de gamle arkadebilspillene fra åttitallet, der objekter ved siden av veien er flate tegninger og ikke laget i 3D. Fartsfølelsen er sånn passe, og det ser for all del ganske pent ut. Hvor moro det faktisk er å spille avhenger helt av hvilken disiplin du velger. Utfor er nitrist og alt for lett, mens slalåm og kanskje spesielt storslalåm er mer utfordrende og interessant. Det som ødelegger litt er selve alpinisten, som rett og slett er i veien for utsikten. Hadde disse sekvensene vært i førsteperson tror jeg de hadde vært langt bedre, men det hadde kanskje ikke sett like bra ut på skjermbildene.
Øvelsene som foregår i bobbanen nyter godt av både førstepersons synsvinkel og skikkelig 3D-grafikk, og PC-versjonen har til og med ganske pen skyggelegging. Fartsfølelsen er heller ikke her til å ta og føle på, men det fungerer egentlig ganske godt. Ulempen er selvsagt det samme som med bob-øvelsene i de fleste slike spill: Det er bare én bane, så selv om det er artig er varigheten ganske begrenset.
Konsollutgaven var helt annerledes
I dag elsker man å sammenligne ulike versjoner av samme spill, for å se hvilke som har den beste bildeoppdateringsfrekvensen eller det høyeste detaljnivået. På åtti- og tidlig nittitallet var det ikke uvanlig at de store plattformene fikk helt separate spillversjoner, og det er også tilfelle for Winter Olympics: Lillehammer '94. Konsollversjonen ble nemlig laget av en annen utvikler, og er et separat spill med ti ulike øvelser som stort sett fungerer annerledes enn på PC og Amiga.
Generelt er konsollspillet litt mer primitivt, og de alpine disiplinene sees for eksempel fra et isometrisk synspunkt i stedet for fra bak ryggen på utøveren. Noen ting fungerer hakket bedre, slik som skiskytingen – der skroller i det minste løypa når du er på ski, men det er litt merkelig at utviklerne har gjort stående skyting lettere enn liggende bare fordi blinkene er større. Det vitner om manglende forståelse for sporten. Skøytingen bruker også isometrisk perspektiv, så den ser litt bedre ut enn Sensible Soccer-varianten på PC og Amiga. Konsollversjonen har også kulekjøring, men jeg kan ikke påstå at det er særlig moro.
Alt i alt viste det seg med andre ord at skepsisen min var berettiget. Winter Olympics: Lillehammer '94 er fortsatt en skuffende opplevelse. Det er selvsagt en overdrivelse å påstå at Winter Games og andre åttitallsspill er like underholdende nå som da de kom ut, men de spillene har jeg i alle fall følt en stadig trang til å spille igjen ved jevne mellomrom. Og jeg har stort sett synes det har vært helt okay – og faktisk veldig moro i riktig selskap. Lillehammer-spillet? Nei. Det er i beste fall tolerabelt, og det eneste genuint positive jeg har å si om spillet er at det fortsatt ser ganske autentisk ut.
Overraskende positive anmeldelser
Derfor blir jeg litt overrasket når jeg ser datidens anmeldelser, som er langt fra så negative som jeg hadde forventet. I Den Norske Hjemmedataklubben fikk spillet karakteren 78%, og selv om anmelder Tonny Espeset påpeker at ikke alle øvelsene fungerer så godt og at spillet ikke gjør noe nytt, konkluderer han med at det «slett ikke er dårlig» og har sin sjarm. «Teknisk sett er det bra med rask og velpolert grafikk, men spillbarheten kunne nok vært noe bedre», avslutter Espenes.
Amiga Powers Stuart Campbell er langt strengere, og konkluderer sin anmeldelse med at «dette er en rask og litt stygg cash-in-jobb, som på ingen måte er direkte grusomt, men heller ikke er verd å undersøke». Han gir spillet 48%, noe som nesten er overraskende snilt med tanke på at Amiga Power var notorisk strenge. Spillbladet The One er heller ikke særlig nådige, og Dave Upchurch gir spillet 55% mens han påpeker at det finnes massevis av gode flerspillerspill, og at det må mer til enn en «sånn tålig repetisjon av gamle ideer» for å imponere. På den andre siden av skalaen har vi Amiga Action, som smeller til med 85% – altså 9/10 hvis vi runder opp matematisk. Hvem sa at «karakterinflasjon» var et nytt fenomen?
Anmeldelser fra senere år er imidlertid ikke like nådige mot spillet som de profesjonelle anmeldelsene var på nittitallet. Om du føler behov for litt virtuell vintersport av gammel årgang i forbindelse med OL bør du med andre ord heller se på Winter Games, selv om det er nesten ti år eldre enn Lillehammer-spillet. Ikke alle av spillets øvelser har tålt tidens tann like godt, men jeg tar når som helst en runde skiskyting anno 1985.
