Anmeldelse

Katamari Forever

Like sprøtt som alltid

Katamari-gjengen byr på mer galskap i spillform.

Katamari Forever er det ferskeste spillet i en av de mest unike spillseriene på markedet. For de uinnvidde, er dette et spill der du må lage stjerner ved å rulle en ball rundt i en serie fargerike miljøer. Når ballen kommer i kontakt med mindre ting festes de, og ballen blir gradvis større og større. Jo større ballen er, jo større ting kan du rulle opp. Det er litt som å rulle snøballer for å lage snømann.

Kjøttmat-Katamari.

Større og større

I starten er kanskje ballen din så stor som en tennisball, og du begynner med å rulle opp viskelær, tyggispakker, edderkopper og spikere. Etter hvert som du blir større ruller du kanskje opp møbler og vandrende kjæledyr, og enda senere ruller du opp ting som mennesker og biler. Du ender kanskje med å dra med deg store bygninger og gigantiske monumenter i ballen din. Reisen fra liten ball i små miljøer til gigantball i like gigantiske miljøer foregår nærmest sømløst, og underveis får du glede deg over å rulle opp farer som jaget deg da du var liten, eller oppdage at utenfor hagen du har vært fanget i er det en hel by full av ting som kan rulles opp.

I tillegg til det særegne gameplayet er det hovedsakelig presentasjonen som gjør Katamari-spillene så minneverdige. Handlingen foregår i det som ser ut som en fargerik leketøysverden, med figurer, dyr og gjenstander som tatt rett fra koselige Playmo-sett eller LEGO-pakker. I tillegg er de ekstremt fantasifulle, og de mange små og store detaljene utviklerne har presset inn gjør at det alltid er noe å se på.

Disse forunderlige småtingene sørger for svært mye av moroa. Omgivelsene dine er ikke bare kulisser for gameplayet, men opplevelser i seg selv, og det er lett å bli sittende å humre for seg selv under spillingen. Prikken over i-en er jo at målet for spillet er å rulle opp alle de herlige detaljene utviklerne så møysommelig har plassert ut. Få spill gir deg muligheten til å gjøre noe så surrealistisk som å rulle opp en flyktende elefant i en ball bestående av alt fra handlevogner til kjernefamilier.

Liten Katamari.

Sekvensene mellom selve spillingen er minst like surrealistiske. Før og etter hvert oppdrag må du snakke med kongen av kosmos (samt robo-kongen av kosmos – historien er helt bak mål, og jeg orker ikke å forklare), og de har som regel aldri noe fornuftig å si. Det betyr imidlertid ikke at de forholder seg tause. I stedet babler de i vei om tull og tøys, og virker ikke å la seg affisere av at lite av det de sier faktisk er særlig morsomt. Ved jevne mellomrom får vi også rare animasjonsfilmer, som også lykkes veldig godt i å få meg til å si «hæh?!?», men ikke er like gode til å faktisk få meg til å le.

Moro, men litt ensformig

Det å rulle opp alt mellom himmel og jord er generelt ganske artig. Ofte har du tidsfrist, og det lønner seg selvsagt å rulle opp så store ting som mulig slik at katamarien din vokser raskere. Dermed får spillet et strategisk element, og det er faktisk overraskende utfordrende å få høye poengsummer. Vanligvis hjelper det å spille samme brett flere ganger, slik at du har en viss kjennskap til hvor du finner ting som lar deg øke katamari-størrelsen raskt og effektivt.

Dette betyr dessverre også at du mister litt av «wow»-følelsen. Selv om utviklerne ikke har spart på detaljene, er det definitivt ikke like spennende å surre gjennom samme brett for andre og tredje gang. Etter hvert som vanskelighetsgraden stiger vil du oppleve at dette blir nødvendig, noe som kan være litt kjedelig til tider.

Stor Katamari.

Katamari Forever har noen brett hvor du får unike utfordringer, og til og med noen situasjoner hvor spillereglene forandres totalt (slik som et De Blob-aktig brett hvor du må vanne en ørken), men det er ikke til å komme utenom at det blir litt ensformig i lengden. Hadde det ikke vært for de mange herlige tingene du ser på veien, tviler jeg egentlig på at spillet hadde holdt seg moro særlig lenge – til det er det grunnleggende gameplayet rett og slett litt for repetitivt. Det er heller ikke til å komme unna at moroa blekner litt etter hvert som du har brukt noen timer på å rulle opp ting.

Utviklerne har også forsøkt å gi oss litt variasjon, gjennom to flerspillermoduser. I den ene må spillerne samarbeide om samme ball, noe som viste seg å være så frustrerende at personen jeg spilte med gav seg etter fem minutter og nektet å fortsette. Den andre modusen er en ren konkurransemodus hvor målet er å bli størst. Artig, men jeg ser ikke for meg at den varer fryktelig lenge.

Tunge kontroller

Kontrollene krever en god del tilvenning for nye spillere. Kort sagt styrer du katamarien din litt som en beltevogn. Pek begge stikkene fremover, og du beveger deg fremover. Trekk venstre stikke frem og høyre stikke tilbake, og du svinger til høyre. Det å styre katamarien din er litt mer komplisert enn det strengt tatt burde vært, og det kan være frustrerende til tider, men det går stort sett greit.

Ganske rar Katamari.

Kameraet kan også være en kilde til frustrasjon. Det er klint litt for tett innpå katamarien din, og dermed gir det ikke så god oversikt som det burde ha gjort. I trange omgivelser skjer det dessuten stadig at vegger og gjenstander kommer mellom kameraet og katamarien, slik at du må spille i blinde. Igjen; kameraet gjør vanligvis jobben sin, men det kunne ha fungert mye bedre.

Vi har fått en del Katamari-spill siden seriens debut på PS2, og det som tidligere var en ekstremt frisk og nyskapende spillserie har, for å være helt ærlig, gått seg litt fast. Katamari Forever gjør ikke mye nytt – joda, vi får en superirriterende hoppefunksjon (som heldigvis ikke er nødvendig) og skarpere grafikk, men ellers er det vanskelig å ikke føle at vi har spilt dette spillet før. Med tanke på at mange av brettene i spillet faktisk er nyversjoner av brett fra tidligere Katamari-spill, er det kanskje nettopp det vi har.

Dette betyr at der Katamari Damacy og We Love Katamari imponerte og forundret, leverer Katamari Forever bare mer av det samme. Det er for så vidt greit nok hvis du ikke har spilt noen Katamari-spill før, eller er fullstendig frelst av serien, men for de av oss som har brukt noen timer på å rulle stjerner tidligere kan det lett bli litt forutsigbart til tider. Det er litt ironisk at serien som for tre-fire år siden var kroneksempelet på japansk innovasjon nå har blitt et like godt eksempel på japansk melking.

Racing-Katamari.

Da konseptet var nytt og spennende var det lettere å se gjennom fingrene med kameratrøbbel og tidvis frustrerende kontroller. Da var det friske, nye gameplayet i seg selv nok til å veie opp for visse svakheter i spillets grunnmekanikk. Gleden over å prøve noe helt nytt skal ikke undervurderes. Med Katamari Forever er det ikke lenger like spennende. Både kamera og kontrollsystem har blitt kritisert siden de første Katamari-spillene, men Namco Bandai har ikke gjort noe for å fikse problemene.

Konklusjon

Katamari Forever gjør ganske lite nytt, og en stor del av nivåene i spillet stammer i tillegg fra tidligere spill i serien. Har du spilt et Katamari-spill tidligere, og ikke føler noe veldig stort behov for mer av det samme, kan du med andre ord trygt hoppe over denne utgivelsen. Om ikke har testet denne spillserien før, bør du imidlertid vurdere et innkjøp. Denne serien representerer noe av det merkeligste som har funnet veien fra Japan til det vestlige massemarkedet, og Katamari Forever leverer mye fantasifull moro – selv om det blir litt ensformig etter en stund.

Siste fra forsiden