City-builderne er mange om dagen, men Frostpunk tar konseptet til nye, uoppdagede høyder. Ved å blande bybygging med strategi- og overlevelsessjangrene, klarer utvikler 11 bit studios å skape en verden og en opplevelse som dro meg raskere inn i sin horrible verden enn det jeg hadde trodd.
Et frossent dystopi
Frostpunk foregår ikke på et hyggelig sted. Etter at klimaskeptikere nektet for at verden stod overfor global nedkjøling, klarte ikke 1800-tallets nasjoner å forberede seg på katastrofe. Snart var jordkloden kald og dekket til med is og snø, samfunn kollapset, og trillioner mistet livet.
Frostpunk følger en gjeng engelskmenn som har forlatt London i håp om å grunnlegge en ny by, samt å finne andre suksessfulle forsøk på sivilisasjoner. Med tiden blir det straks klart at det blir opp til deg – kapteinen – å sikre folkets velvære, koste hva det koste vil. I den harde kulden er det du som har i oppgave å holde byens varmetilførsel gående, som til syvende og sist blir alfa omega.
Frostpunk overrasker først og fremst ved å være et spill som tar inspirasjon fra og bruker klassiske city-builder-mekanismer, men som samtidig tar sjangeren et tilsynelatende helt nytt sted. Istedenfor å fokusere på å bygge by for å tjene mest mulig penger, for prestisje eller for å verne mot barbarer eller fiendtlige angrep, er det menneskene og innbyggerne som står i sentrum, og som er det alt du holder på med dreier seg rundt.
Kaldt, så kaldt
Utfordringen i Frostpunk er å holde befolkningen din i live i kampen mot kulden. Byen din består i førsteomgang av en reaktor som skaper varme i en radius rundt seg, og som vil bli svært viktig i løpet av spillets gang. Det er nemlig den – sammen med andre, mindre varmekilder du kan lage selv – som vil holde hjemmene, fabrikkene og de andre byggene dine varme i minusgradene.
Ved å lene seg på et relativt snevert utvalg av ressurser og krav, samtidig som de alle er livsviktige, blir Frostpunk enkelt å få oversikt over, samtidig som man alltid må passe på å ha nok av godene. Kull, tre, stål og mat er essensielle ressurser som kreves for å holde byen i gang, og brukes til blant annet å skape bygninger, maskiner, og å holde varmen. Mat er også viktig, og må først samles for så å prosesseres i et eget bygg for å få maksimalt utbytte.
Til syvende og sist er det likevel folket ditt som er den viktigste ressursen, og består i begynnelsen av arbeidere og ingeniører. Arbeidere benyttes i de fleste stillinger, men har i likhet med ingeniørene noen typer arbeid som bare er forbeholdt dem. Ingeniørene er spesielt viktige ettersom de lar deg – etter å ha bygget kontorer til dem – forske frem ny teknologi for å gjøre livet litt enklere.
Skulle det bli mangel på arbeidskraft kan du også benytte deg av mekanismen Book of Laws, som i stor grad er med på å endre spillets gang. Lovboken lar oss bruke vår makt som kaptein til å innføre nye lover, noen strenge og harde, andre hjelpsomme. Hva du velger å gjøre påvirker befolkningens tilværelsesmekanismer som består av et misnøye- og et håpsbarometer. Det var ofte jeg ikke hadde lyst til å tvinge arbeiderne mine til å jobbe lengre og tøffere skift enn tidligere, men innså at kullnivået mitt var altfor lavt til å la dem gå og kvelden klokken sytten.
Et personlig foretak
Via unike hendelser avhengig av hva du har fått til eller sliter med, vil Frostpunk relativt ofte slenge vanskelige valg din vei. Noen krever at du bygger en ny sykestue eller varmer opp noen hjem, mens andre utfordrer din vilje til å hjelpe noen få versus prinsippet om å behandle alle likt. Det er via slike hendelser, sekvenser og den generelle forferdelige situasjonen at menneskene i Frostpunk gjør seg synlige, og jeg tror aldri jeg har brydd meg mer om befolkningen min enn nettopp her.
Frostpunks dystopiske fortelling er fortalt gjennom godt animerte mellomsekvenser og visse hendelser som finner sted i løpet av gjennomspillingen. Selv om visse ting er gledelig å se, er det for det meste et forferdelig univers vi har å gjøre med. Om kulden ikke sprenger gjennom skjermen, er det musikken som drar deg inn og ødelegger håpet ditt. Kanskje er det bildene av syke arbeidere som tar deg, eller tanken på å leve i en virkelighet der det eneste man lever for er livet selv. Som en nokså fantasifull kar har det derfor til tider vært vanskelig for meg å skru på Frostpunk og komme meg gjennom de kalde dagene, nettopp fordi spillet er så godt gjennomført.
For selv om spillets mekanismer er på plass, selv om det er morsomt å se byen vokse, balansere ressurser, oppdage nye hemmeligheter, søke etter andre overlevende og skape et samfunn som gjør deg til en diktator eller en redde engel (kanskje til og med to sider av samme sak i dette universet), har jeg aldri kost meg og tenkt at det har vært gøy å spille på samme måte som i andre spill. Jeg spiller Frostpunk for å teste ferdighetene mine, for å redde menneskene og for å hale dem ut av en forferdelig situasjon, ikke for å smile og le. Hadde det ikke vært for de knallgode mekanismene, ville det fort blitt deprimerende på mer enn én måte. At menyene er såpass godt bakt inn i spillet for øvrig er også svært behagelig.
Hvis det er noe Frostpunk kommer til kort på må det være muligheten for vidt forskjellige gjennomspillinger. Joda, man har lov til å ta forskjellige valg og møte på diverse hendelser, bygge byen på en annen måte osv osv, men man gjør stort sett det samme gang på gang. Man holder seg til det samme krateret og bygger seg videre på samme måte, og målet er også alltid det samme – å overleve. Sånn sett kan det være at man går lei av Frostpunks enkle, men elegant og flott gjennomført kampanje etter en håndfull timer.
Konklusjon
Frostpunk finner sted i et forferdelig univers der det meste har gått galt. Som dratt rett ut av et dystopisk Charles Dickens-univers får vi prøve oss på å gjenreise sivilisasjonen og kjempe mot kulden, uansett hva det måtte koste. Å balansere ressurser, holde varmen, søke etter nye folk og ta vare på arbeiderne dine er givende og spennende, og takket være flotte menyer, en sømløs opplevelse og en unik måte å fortelle historien sin på, tilbyr Frostpunk noe helt utenom det vanlige. Selv om man til syvende og sist holder på med mye av det samme er opplevelsen spennende fra start til slutt, for ikke å si brutalt vanskelig. For de som er interesserte i bybygger- og administrasjonsspill anbefales Frostpunk varmt, selv om jeg føler meg iskald bare ved å tenke på den dystopiske tilværelsen.
Frostpunk er tilgjengelig til PC.
