Fristelsen er selvsagt stor. Vi snakker om engasjerende og utrolige historier, som står til fem stjerner i underholdningens Michelinguide. D-Dagen, Stalingrad, og slaget om Storbritannia er bare en liten håndfull av godbiter fra en rikholdig meny, og at dette blir spill er slettes ikke rart – det skulle bare mangle. Forståsegpåere hevder at man til stadighet må minnes på slike øyeblikk i historien for at de ikke skal gjenta seg, og her gjør dataspill en fenomenal jobb. De siste årene har jeg nemlig blitt matet med så mye interaktiv krigshistorie at min holdning har gått fra fascinasjon, via interesse, til lunken frustrasjon.
Alt blir en vane
Mye av bakgrunnen for min sinnstilstand knytter seg opp til at jeg ikke liker repetisjon, hvis det da ikke er knyttet opp mot gode fotballminner på TV. Mange spillprodusenter går i denne repetisjonsfella, noe som er urovekkende. Bare de siste månedene har jeg spilt flere strategispill som med den samme trauste grafikkmotoren formidler krigens ansikt – og med akkurat den samme oppskriften. Jeg føler at jeg spiser biff hver dag, det er ikke spesielt sunt og smaken begynner å bli kjedelig. Undertegnede er nemlig litt sliten av å kjøre over små soldater med mine ustoppelige tanks og sende inn et ikke alt for effektivt bombefly i ny og ne. Hvorfor ikke variere spillene litt mer, og drikke av kreativitetens mytiske kilde?
Grunnen til at slike spill blir sluppet, og skaper en inflasjon av noe som er langt fra sjangerdefinerende er enkel. Det er lettjente penger for en presset industri. I så henseende må vi forbrukere også ta en del av skylda, vi setter kanskje ikke høye nok krav til produktene vi kjøper.
Også førstepersons skytespill omhandler andre verdenskrig så ofte det lar seg gjøre. Etter gjennombruddet med Medal of Honor: Allied Assault ville alle lage spill av den hasardiøse landgangen ved Normandie. Flere av titlene er selvsagt gode, og portretterer konfliktens intensitet og brutalitet tilfredsstillende for oss som sitter foran PC-en. Igjen oppstår imidlertid problemet med at det går inflasjon i antall spill som omhandler det samme. Jeg vil ha mer variasjon sier jeg jo! Ikke det samme gamle i penere innpakningspapir.
Stille jeger
For ikke lenge siden hadde jeg den ære og glede av å oppleve en litt annerledes, om ikke ny, spillopplevelse basert på krigens dager. Silent Hunter III er både detaljert, variert, spennende og underholdende. Spillet har få direkte konkurrenter, og gir deg derfor en omtrent unik erfaring som en nærmest dødsdømt ubåtkaptein. Her er du så nært et realistisk krigsscenario som det er mulig å komme, du er ikke datidens Rambo eller en uslåelig general. Kollektivet er hele tiden i fokus, og det savner jeg selv i mange av de større strategititlene som omhandler temaet.
Penger er makt, og penger er det som får et kapitalistisk samfunn til å gå rundt. Det eneste som er bedre enn penger er ”gratispenger”. Dette er mye av grunnen til at de samme slagene, de samme soldatene og de samme enhetene gang etter gang kommer på besøk til ditt spillrom. Jeg elsker historie og er utrolig interessert i alle fasetter som en konflikt av andre verdenskrig sitt kaliber består av. Gi oss gjerne flere spill, men spar oss for guds skyld for repriser og billige kopier. Såpass fortjener de mange millionene som døde på begge sider, for verdens frihet og for at vi skulle la oss underholde av det hele 60 år senere.
