Lenge før begrepet «actionspill» ble ensbetydende med spill som Dark Souls og Elden Ring, var det «hack and slash» som var den dominerende underkategorien. Særlig PlayStation 2-generasjonen var preget av mange ikoniske og spennende serier, særlig med Devil May Cry og God of War i spissen.
I disse dager går det stadig lenger og lenger tid mellom spill av denne typen, og det er derfor forfriskende når noen tør å satse på det som egentlig begynner å bli skikkelig gammeldags. Stellar Blade er et slikt spill: Det satses hardt, og resultatet er knakende godt.
På oppdrag fra det ytre rom
Stellar Blade minner også svært mye om Bayonetta, i den forstand at man spiller som en kvinnelig hovedperson som løper rundt med sylskarpt sverd og altfor lite klær. Dette spillet blir riktignok aldri like fjollete og lekent som Bayonetta.
I stedet forteller Stellar Blade en langt mer typisk fortelling, om krig, dommedag og fri vilje. Vi spiller som EVE, en supersoldat som ankommer jorden i en kapsel sendt fra det ytre rom. Etter en blodig prolog ender hun opp adskilt fra resten av skvadronen sin, og sammen med einstøingen Adam legger hun ut på jakt etter monstrene som har tatt over kloden.
Spillet går rett på sak og har i utgangspunktet et veldig spennende premiss. Det er mange mysterier knyttet til EVE, hvor hun kommer fra og hennes rolle i forsvaret av jorden, og det er ikke før godt ut i spillets midtparti at ting begynner å gi mer mening.
Da viser dessverre Stellar Blade seg fra sin svakeste side, for utviklerne klarer på ingen måte å levere på de mange lovnadene de kommer med tidlig i spillet.
Fra og med andre akt er ikke bare historien flat i sin struktur, men måten den fremstilles på – både i form av manus, dialogutveksling og stemmeskuespill – er beint fram ganske middelmådig. EVE og et par av bifigurene er som sagt interessante på hver sin måte, og det er helt klart spor av et unikt univers her, men det hele blir likevel hakket for stivt og klisjépreget for min del.
Gråbrunt engasjement
Til tross for dette har spillet veldig god flyt, og jeg liker hvordan opplevelsen sømløst veksler mellom lineært og åpent nivådesign. I det ene øyeblikket trasker man gjennom trange, godt designede bykjerner på jakt etter passord og nøkkelbrikker, før man i det neste sendes ut i halvåpne ødemarker hvor det kryr av hemmeligheter og sideoppdrag.
Rent visuelt kunne omgivelsene vært enda mer varierte – verdens undergang gir ikke veldig god grobunn for fargerike og engasjerende baner, og det blir mye grått og brunt i perioder.
Stellar Blade klarer likevel å engasjere store deler av tiden, nettopp gjennom enkelt, men godt nivådesign. De lineære nivåene er spesielt fornøyelige, og spillet har en finfin balanse mellom utforskning, gåter og slåssing.
C-c-c-combo!
Det er klart mest av sistnevnte, men det gjør også utviklerne svært lurt i. Kampsystemet i Stellar Blade er nemlig meget, meget godt, og det merker man allerede fra første sekund bak spakene.
Som nevnt er dette langt mer Devil May Cry enn Dark Souls: Bare det at man tvinges til å bruke ansiktsknappene i stedet for skulderknappene på kontrolleren har mye å si, og det blir enda bedre når man innser at man har en drøss med kombinasjonsangrep å memorere og lire av seg.
Firkant, firkant, trekant, trekant lar deg for eksempel fyre av en «Incursion II», mens trekant, firkant, firkant, trekant sender EVE av gårde med et kombinasjonsangrep ved navn «Onslaught II». Små justeringer, slik som å holde inne en knapp på slutten av en sekvens kan gi deg et ganske annet utfall, og dette er med på å holde slåssingen spennende fra start til slutt.
Underveis lærer man seg stadig nye evner, og verktøykassen fylles med både lang- og nærdistanseangrep etter hvert som tiden går; man har også et ganske omfattende ferdighetstre hvor man kan aktivere ulike egenskaper ettersom man når nye nivåer.
Jeg liker egentlig alt utviklerne prøver på når det kommer til slåssingen – jeg skulle bare ønske det var enda mer.
For selv om man låser opp en del nye måter å krydre slåssing på underveis, når kampsystemet et visst platå ganske tidlig: De åtte-ti kombinasjonsangrepene man låser opp ved starten av spillet er omtrent nøyaktig de samme man bruker gjennom hele reisen, og det er skuffende at man ikke får flere grunnleggende ferdigheter via ferdighetstreet.
Spillet lider også av at det heller ikke ikke har et innebygd rangeringssystem som kan motivere til variasjon i komboene.
«Flashy» som få
At jeg da likevel storkoser meg gjennom nesten hele spillet, er fordi Stellar Blade er både lekkert, lettspilt og sabla «flashy». EVE er enormt grasiøs i omtrent alt hun gjør, og det skal veldig lite innsats til før man både ser ut som og føler seg som et råskinn.
Hovedpersonen flakker sømløst fram og tilbake på skjermen, lirer av seg angrep, dukker smidig unna utfall fra fiendene og avslutter kampene med spesialangrep og bravur. Spesielt sjefsfiendene byr på mange intense og deilige dueller – det kanskje først og fremst her kampsystemet virkelig kommer til sin rett, når man må bruke alle triksene i boka for å klare seg.
Jeg simpelthen elsker det Sekiro-aktige pareringssystemet, som lar deg åpne opp fiendens forsvar ved å kontre mange nok av deres angrep.
Spillet byr sågar på en og annen herlig «quick-time»-sekvens hvor man parterer monstrene på de mest spektakulære vis. Animasjonsarbeidet i disse sekvensene er upåklagelig.
Den lettkledde elefanten i rommet
Stellar Blade vet godt at det er et lekkert spill, og utviklerne utnytter dette fullt ut ved å gi spilleren tilgang på stadig mer dristige kostymer utover i spillet.
Ved siden av å være grasiøs og råsterk, er EVE nemlig også formet etter en sørkoreansk fotomodell, og hovedpersonens nette utseende har spilt en stor rolle i markedsføringen til spillet.
Det duver og vaier noe voldsomt til tider, og det blir nesten for mye av det gode.
Mange av av kostymene er riktignok flotte å se på – det er her spillet henter mye av fargespekteret sitt – men det er også enkelte som er direkte spekulative, hvor EVE knapt har på seg klær overhodet. Det blir litt i overkant, uten at jeg personlig lar meg affisere veldig negativt av den grunn.
Om ikke annet skal utviklerne hvert fall ha for at de går fullt ut, uten nevneverdige forsøk på å begrense seg.
Konklusjon
Stellar Blade byr på lettspilt, leken og tidvis svært lettkledd action, og det er vanskelig å ikke tenke tilbake til de kramgode hack and slash-spillene fra PlayStation 2- og PlayStation 3-eraen. I likhet med spill som Devil May Cry, Bayonetta og de første God of War-spillene, har også Stellar Blade et enormt fokus på kombinasjonsangrep, flashy animasjoner og svært freidige figurer.
Og det fungerer meget godt. Først og fremst på grunn av det bunnsolide kampsystemet, men også på grunn av velfungerende nivådesign, flotte kostymer og gjennomgående høyt nivå.
Spillet byr også på en deilig musikalsk kakofoni, med henvisninger til alt fra Final Fantasy XIII til Metal Gear Solid – dette er friskt og variert nok til at det er vel verdt å lytte til også utenom spillingen.
Ellers har opplevelsen god flyt store deler av tiden, og jeg liker hvordan man får veksle mellom mer lineære nivåer og store, åpne områder fullt med ting å utforske og oppdage. Sideoppdragene man utfører her kunne med fordel vært mer forseggjorte, men det er likevel mye moro å oppdage ved verdens ende.
Historie, stemmeskuespill og progresjon kunne derimot vært en god del bedre – det blir litt vel flatt og klisjépreget til tider, og den tredje og siste akten er dessverre noe langdryg. Det er heller ikke til å komme utenom at noen av kostymene fremstår som i overkant spekulative.
Jeg liker likevel veldig mye av det spillet prøver på: Stellar Blade er et herlig friskt pust fra gode, gamle dager.
Stellar Blade lanseres eksklusivt på PlayStation 5 (testet) den 26. april.
