Første gangen jeg virkelig forstod at Wildstar er et spill for meg, var etter å ha deltatt i en av gruppeområdene. Sammen med fire andre eventyrere hadde vi holdt på lenge før vi endelig klarte den siste sjefskampen.
Jeg spilte som gruppens «healer», en som gir de andre spillerne helse, for aller første gang. Nevnte sjef var steintøff og vi slet med å hoppe og rulle unna angrep, samtidig som vi skulle gjøre skade nok til å ta ham før han tok oss. Jeg trykket vilt på knapper, gav kompisene mine liv tilbake og vi var på vei mot seier da «tanken», kjøttskjoldet i gruppa, døde brått.
En av de andre fikk fort smake fiendens vrede, som nå begynte å få lite liv. Jeg jobbet febrilsk for å holde liv i mine kamerater, men det holdt ikke helt. Enda en falt uten at vi fikk stoppet det. Vi var to stykker igjen nå, og det så slett ikke bra ut. Sjefen hadde imidlertid trøbbel nå, så vi endret taktikk. Vi lot det stå til, og moste på med det vi hadde av skade. Til slutt stod jeg alene igjen med noen få prosent igjen av helsen når fienden endelig kapitulerte.
Følelsen av mestring, det å faktisk ha greid noe vanskelig, er utrolig deilig når det deles med andre i et spill som dette. Carbine ser ut til å ha funnet en god oppskrift på hvordan de skal la spillerne oppleve dette.
Mange valg
Som seg hør og bør i et massivt online rollespill starter man også her med å lage sin figur. I Wildstar finnes det to ulike fraksjoner å velge mellom; «Exile» og «Dominion». Førstnevnte er rebellene som vil leve livet sitt i frihet uten at noen forteller de hvordan hva som er rett og galt. Den andre gruppen er et maktregime med militær orden og en sterk religiøs tro på det de selv gjør. Begge grupperingene har sin egen motivasjon, og mener de har retten på Nexus, den fargerike planeten fylt av ressurser.
Innenfor hver fraksjon kan du velge mellom fire ulike raser, og tilpasse utseende på veldig mange måter. Alle rasene er fantasifulle og vellagde, med flotte animasjoner og mange valgmuligheter med tanke på utseende. Når du er fornøyd figurens utseende må du velge mellom seks forskjellige klasser. Ikke alle klassene kan spilles med alle rasene, så det er ikke gitt at du får akkurat den kombinasjonen du selv ønsker.
De seks ulike klassene er veldig varierte i spillestil, men i all hovedsak ligner de på lignende klasser i andre MMO. Alle klassene kan fylle flere ulike roller, der du med en klasse kan spille som både kjøttskjold eller en som leger andres skade, mens en annen gjør skade og kontrollerer fiendene man kjemper mot.
Wildstar er tro mot treenigheten som mange forbinder med sjangeren. Samtlige klasser kan gjøre mye skade, men alle kan også fylle en alternativ rolle. Personlig liker jeg denne avhengigheten av å fylle en spesifikk rolle i en gruppe og dette er intet unntak i Wildstar. Man greier ikke å gå gjennom et gruppeområde uten en balanse mellom offensive, defensive og støttende roller fra ulike klasser. I dette spillet er de ulike rollene hele tiden aktive. Det er ikke slik at man som gruppens kjøttskjold bare står der og tar imot skade. Man må hele tiden være aktiv, uavhengig av klassevalget.
Når du så har valgt klasse må du også velge det spillet kaller en «Path». Her kan du velge mellom fire alternativer: «Settler», «Soldier», «Explorer» og «Scientist». De ulike valgene gir figuren din forskjellige oppdrag underveis i spillet. Ved å fullføre disse oppdragene går du opp i nivå på din sti, som er separert fra figurens vanlige nivå. Utover i spillet får du ulike fordeler ved å følge din «Path» og fullføre oppgavene du blir tildelt.
Her er det opp til hver enkelt hvordan man liker å spille. En som liker å utforske hver eneste lille krok velger kanskje utforskerveien, mens en som bare vil ha slåssing velger kriger. Krigerveien er min favoritt, men det har vel så mye med spillestil og egen preferanse å gjøre som noe annet. Alle oppdragene du får ligger i de samme områdene som du allerede er i, og gir deg bare litt ekstra intensiv til å gjøre noe annet en gang i mellom.
Lettbein humor
Wildstar har en historie som er veldig forskjellig avhengig av hvilken side du velger. Felles for begge er at spillet har en lett humoristisk og lite selvhøytidelig tone hele veien. Det er aldri blodseriøst, og mye av dialogen som presenteres er ganske morsom. Historien så langt jeg har sett den er ganske interessant, men jeg likte «Exile» sin side aller best. De to sidene har et helt forskjellig syn på sin eierett til planeten, og figurene man møter på begge sider er interessante. Spillet har en herlig steampunk, science fiction-aktig visuell stil som passer flott med tonen de setter med historien. Det føles litt mer lekent og lettbent enn andre MMO som har kommet i det siste.
Grafikken kan på mange måter minne en del om World of Warcraft. Den er tegneserieaktig og fargerik, med fantasifulle figurer og områder man befinner seg i. Det ser veldig pent ut om man har en PC som takler høye grafikkinnstillinger, med flotte animasjoner på figurer og store, åpne områder man kan utforske.
Oppdragene man får er plassert på en slik måte at man sømløst beveger seg gjennom et område, uten at man trenger å tråkke i de samme veiene veldig mange ganger. Det er helt tydelig at utviklerene vil gjøre spillopplevelsen så dynamisk og frisk de kan for spillerne. Oppgavene man tildeles følger likevel en ganske velkjent struktur i denne typen spill, og det er ikke veldig mye nytt å skimte. Man dreper x antall av dette monsteret, leter frem og bringer tilbake gjenstander og mange andre lignende oppdrag. Flyten i oppdragene er imidlertid veldig bra, og det mangler aldri på ting å gjøre. Som spiller dyttes du hele tiden i en retning, selv om strukturen på oppdragene kan bli litt vel gjentakende.
Det Wildstar gjør bra er å vise spilleren til enhver tid hva den skal gjøre, og i hvilket område. Oppdrag du får befinner seg ofte også i samme område, slik at man ubevisst eller bevisst gjør unna flere ting samtidig. Omgivelsene rundt deg blir påvirket av oppdragene du fullfører, som gir en god følelse av at det man gjør faktisk har betydning. De ulike veiene man velger i starten er også med å bidra til å bryte opp litt i mønsteret, slik at det blir en mer variert opplevelse på vei mot nivå 50, som er det høyeste.
Fartsfylte kamper
På vei til øverste nivå finnes det mange ulike gruppeområder, og disse gir spillerne en helt annen utfordring enn det man møter på ellers. Her må man, sammen med fire andre spillere, virkelig jobbe sammen for å komme seg gjennom.
Kampsystemet i Wildstar er raskt og veldig dynamisk, med tydelige telegrafer både på egne og fienders angrep og egenskaper. Man kan hoppe og rulle unna, og det er hele tiden en avveining om man får fyrt unna et angrep før fienden gjør det, eller om man skal komme seg i sikkerhet.
For meg er det tempoet og kompleksiteten i kampsystemet som fenger mest med Wildstar. Du må følge med hele tiden, det skjer mye og det er aldri kjedelig. Alle klassene føles unike og er godt balansert opp mot hverandre. Man skal gjøre skade, passe på at man ikke blir truffet av et angrep fra fiendene, og samtidig forholde seg til resten av gruppen. Mye på samme tid, ofte utfordrende og veldig moro.
Hver klasse har en eller to evner som bygger en type ressurs, som du siden kan bruke på andre evner. Noen av klassene er bevegelige under angrep, mens andre må stå i ro. Favoritten min så langt er uten tvil «Esper», en klasse som baserer seg på magi og illusjoner. Den er ikke like bevegelig som andre klasser, men gjør tonnevis med skade om man plasserer seg riktig.
Du kan bare ha et begrenset antall evner og egenskaper tilgjengelig til din figur, og må dermed velge de som passer best til din spillestil. En kriger som skal ta imot skade trenger helt andre evner enn en kriger som skal gjøre skade. Utover i spillet får man mange valg og kampsystemet har en veldig dybde. Du kan spesialisere figuren veldig utover i spillet, og virkelig bestemme om du vil fokusere på skade eller en annen rolle. Spillestilen man har skiller seg veldig fra klasse til klasse. Krigeren er midt opp i det som skjer, mens en «Spellslinger» står i bakgrunn og fyrer løs med våpenet og gjør masse skade om den ikke stoppes.
Det samme gjelder også i spiller-mot-spiller-kampene, som låses opp når man når nivå 10. Her møter man et annet lag i kamp, og sett ut ifra hvordan det har vært under betatesten er dette et område jeg kommer til å bruke mye tid på. Det er virkelig morsomt å spille mot andre når kampsystemet er så dynamisk. Mange av evnene krever at man sikter inn hvor man skal slå eller skyte. De er ikke låst på fienden, noe som gjør at man virkelig kan skille mellom de gode og mindre gode spillerne. Øvelse gjør helt klart mester også i Wildstar, og spiller-mot-spiller ser ut til å blir fartsfylt og moro.
Min erfaring med spiller-mot-spiller har vært meget god så langt i spillet. De ulike arenaene man kjemper i er gode, og som alltid er kampene mot andre spillere herlig uforutsigbare. Kampsystemet i Wildstar er veldig ferdighetsbasert, noe som passer meget bra i denne type kamper. Posisjonering og samarbeid er nøkkelen til suksess, og alle spillerne i gruppa er like viktige.
Oppsummering
Det er mye som er veldig bra med Wildstar, og det merkes at det lages av en gruppe mennesker som er godt kjent med spill av denne sjangeren. Mye av de tingene som kan være tungvinde og kronglete i andre spill er sømløst intergrert i Wildstar. Det er et spill laget av spillere, som vet hva de vil ha og i hvilken retning de vil gå med spillet.
Her ligger også litt av svakheten til Wildstar. Selv om det er vellaget og gjennomtenk, er det lite som egentlig er nytt sammenlignet med andre spill. Oppdragene man gjør er pyntet på, men man gjør i realiteten ofte det samme hele tiden. Kampsystemet er bra, men har elementer som er veldig likt det man har sett i blant annet Guild Wars 2 og World of Warcraft. Likevel synes jeg det er kampsystemet som er spillet store styrke. Det kjennes veldig balansert ut, med en god blanding av tempo og kompleksitet.
Med de spillene som finnes eller kommer nå mot vår og sommer er det ikke en lett tid å lansere et helt nytt MMO på. Med Wildstar prøver Carbine å finne sin plass midt opp i alt dette, og en ting er jeg i hvert fall helt sikker på. Jeg kommer til å logge på den første dagen spillet lanseres, og jeg gleder meg til å se det endelige, ferdige produktet.
