Et blodig punktum
Crystal Dynamics har hatt et langt lerret å bleke med denne serien som strekker seg helt tilbake til 1996. Spillene har alltid vært sterkt historiedrevne og kanskje for pratsomme for action-tilhengere. Det er mye forvirrende mytologi, mange navn å huske og hopp i tiden frem og tilbake. Plussene ved serien har alltid vært ekstremt fokus på god grafikk og muligheten til å spille litt andre og slemmere roller enn vanlig. På den måten faller Legacy of Kain: Defiance pent inn rekken. Det ser fordømt bra ut, og det gir deg ikke bare sjansen til å spille én helt med dystre sider – du får faktisk styre både Kain og Raziel. Hvis du har fulgt serien over tid lover Crystal Dynamics at dette er tittelen som skal knytte sammen alle de løse trådene som har svevd i luften. Det blir garantert et par avsløringer underveis, pluss mange hyggelige gjensyn.
For dere som aldri har spilt noen av forgjengerne kan det selvfølgelig til tider være vanskelig å henge med i svingene. Det er smart av utviklerne å legge ved noen av introduksjonsfilmene fra tidligere titler, som fungerer en liten innføring i persongalleriet og gir en viss følelse av forholdet mellom Kain og Raziel. Men det er kanskje også en god ting at Crystal Dynamics ikke har tatt noe særlig hensyn til at nykommere også skal forstå alt som foregår, da hadde resultatet antakelig vært en ganske blodfattig historie og en skuffelse for svorne fans. Vampyrene i Legacy of Kain er ikke kjipe klisjevampyrer – de er mer som klysete vestkantgutter med enorme muskler og dårlig hud. Det er lite Bram Stoker her, men desto flere fantasyelementer. Dialogene er pompøse og karakterene har en liten Ibsen i seg; høystemt drama, mye snakk om hevn og profetier.
Som to dråper blod
Den store nyheten i Defiance er samspillet (eller kanskje motspillet) mellom Kain og Raziel. Som spiller forventer du to diametralt motsatte spillopplevelser, siden de er motstridende karakterer. Dessverre er dette en av store skuffelsene som er med på å ødelegge for vampyr-eposet. Det er praktisk talt ingen forskjell på Raziel og Kain. Den ene drikker blod, den andre drikker spøkelsesaktige sjeler, den ene hopper høyt, den andre hopper høyt, den ene slåss med sverd, den andre slåss med sverd, den ene kan seile gjennom lufta, den andre kan seile gjennom lufta, den ene tåler vann, den andre tåler va… nei, vent! Den andre tåler faktisk ikke vann.
Selv om det er et par nyanseforskjeller på dem, og selv om Raziel kan bevege seg i to dimensjoner er gutta til tider så like at man glemmer hvem man styrer. Da er det lett å gjøre blemmer som for eksempel å hoppe i en vannpytt med Kain, som ikke tåler H2O. Ellers er kontrollskjemaet godt og viser hvor mektige vesener du egentlig kontrollerer. Begge kan bruke telekinetisk kraft for å slå fiender bakover, selv om Kain har et større mentalt spekter og i tillegg kan løfte fiender fra bakken og holde dem i et slags kvelertak. Veldig kult, faktisk. I god vampyrtradisjon kan de to også løse seg opp i tåke og forflytte seg lynraskt for å dukke opp bak ryggen på fienden, eller skli gjennom gitre og barrierer.
Begge er bevæpnet med ulik versjon av sverdet The Soul Reaver som blir mektigere hvis det får livnære seg på fiender. Når sverdets energisøyle når maksimum kan spilleren bruke et områdeangrep som treffer alle fiender i bildet. Type angrep avhenger av hvilket element våpenet er stil inn på. Et helt nytt og velkomment tillegg er en rekke ulike kampkombinasjoner. Disse kan ligne på grep fra arkadeslåsspill som Street Fighter, og gir friskt liv til bataljer som kanskje ellers ville blitt for kjedelige og fargeløse.
Faktisk er kampene livsviktige for å komme seg gjennom spillet. Uten blod dør en ekte vampyr, og uten sjeler innabords blir Raziel kastet tilbake til åndeverden. Mange ganger er en liten lunsjpause den eneste måten å slukke tospannets tørst på. Hver gang du har rundjult en fiende blir han stående noen sekunder og vente på dødsstøtet. Da har du en sjanse til å suge ham tom. Konsekvensen av at nesten alle fiender er små helsepakker i seg selv, gjør at kampene mister en god del utfordring og blir mer kjedelige. På mange måter er Legacy of Kain: Defiance derfor et spill som er vanskelig på de gale stedene.
