PSOne flashback
Et problem som rett og slett ikke burde eksistere på PlayStation 2 dukker plagsomt mye opp i "Le Tour de France". Dukke opp er nøkkelordet her. Det har seg nemlig slik at høye bygninger gang på gang popper inn i bildet. Du kan nærme deg byen fra et stykke unna og når du kommer innenfor bysonen dukker plutselig mange høye bygninger frem fra ingenting. Enda mer sjenerende er det at dette problemet også skjer med syklistene. Du kan vite at du ikke ligger særlig langt bak feltet som ligger foran deg, men selv når du befinner deg på en lang rett veistrekning kan du ikke så mye som skimte de i horisonten. Det er først når du setter i gang med en spurt at de plutselig dukker opp rett foran deg. Slike problemer gjør det helt umulig å kunne vite når du bør sette inn litt krefter, for å nå igjen de som ligger foran deg, eller om du heller bør spare litt krefter og legge deg i ryggen på de syklistene som ligger rundt deg. Siden spillet satser alt på ett kort, nemlig at selve løps-opplevelsen underholder, burde vi forvente at Konami leverte på i hvert fall dette punktet.
Ensformig monotoni
Gameplayet er nemlig rimelig ensformig og enkelt. Arkadefølelsen setter kjapt inn, og å gjennomføre de lengre løpene blir mer enn test av din tålmodighet isteden for dine sykkelferdigheter. I all hovedsak går spillet ut på å bestemme deg for når du skal trykke på kontrolleren som en gal og altså spurte som et lemen på speed, eller legge deg bak noen andre ryttere og få tilbake krefter mens de skjermer deg for vinden. Å kontrollere "kraftmåleren" din er derfor den eneste utfordringen i spillet. Følgelig starter du med å spurte som en gal og nesten bruke opp kreftene dine før du legger deg i ryggen på noen foran deg. Møter du en utforbakke kan du bruke tiden til og ta deg litt drikke før du så igjen trykker som en gal og legger deg i ryggen på en kar i feltet foran. Dette gjentar du helt til du ligger i ryggen på lederen.
Her venter du til du har nok krefter til å dra i gang en spurt, og når du har akkurat nok krefter til og holde til mål setter du i gang og sliter ut den høyre tommelen din. Det eneste du må passe på er å ikke kjøre deg helt tom, for da stopper du nesten helt mens du tar deg inn igjen. Her har Konami lagt inn en riktig så stilig effekt som fungerer som en slags advarsel når du begynner å bli sliten. Du får et slags tunnelsyn og alt rundt blir en smule tåkete, du hører heller ikke omgivelsene dine lenger, men bare hvordan løperen hiver etter luft. Når du merker dette er det bare en ting å gjøre, nemlig roe ned og la han ta seg litt og drikke. Å kræsje er heller ikke å anbefale, siden du da ikke kan ta ut 100% av kreftene dine resten av løpet. En slik utførelse av et spill hadde vært helt akseptabel hvis vi hadde hatt å gjøre med sykkel-versjonen av "Spy Hunter", eller om det var en arkademaskin med sykkelstyre og pedaler for den saks skyld. Når vi har å gjøre med en PS2-tittel blir det alt for spinkelt, og et sportsspill som ikke produserer noe nytt etter en halvtime fremstår først og fremst som et billig forsøk på å utnytte en lisens i motsetning til et forsøk på å laget et spill verdig Tour de France-navnet.
Lyden er ikke heller mye å skryte av. Techno med et umiskjennelig billig preg har sivet inn i hver krik og krok i spillet. Når vi kombinerer dette med det ellers monotone og generelt sett ytterst uinteressante lydbildet er ikke veien til mute-knappen lang. Samme hvor du sykler er det like flate og livløse lyder man hører, og musikken er alltid tilstedeværende og alltid like irriterende. Spill som "Tony Hawk's Pro Skater 3" har vist oss hvor viktig et bra soundtrack er, og uinnspirert techno burde være noe som tilhørte fortiden. Å rett og slett ha droppet musikk, og fullstendig konsentrert seg på å gjenskape de realistiske lydene av å klatre i fjell eller suse gjennom små landsbyer ville vært en avgjørelse jeg hadde satt stor pris på.
