Det har blitt en hel sjanger ut av riddere som slåss med hverandre over nett siden Torn Banner Studios slapp Chivalry: Medieval Warfare for snart ni år siden. Nå er oppfølgeren her, og for tilhengerne av sjangeren er det et fyrverkeri av brutalitet og latter som ligger i vente. Chivalry 2 er rett og slett skikkelig gøy.
Rød mot blå
Slaget står mellom ridderne fra Agatha-riket og ridderne fra Mason-ordenen. Riddere i flust, altså. Det er ikke mye som skiller dem – bortsett fra fargene da, så klart. Mason er ikledd røde kjortler under rustningen mens Agatha-ridderne er iført blåfargede klær, og forskjellige farger er noe som gjør disse folka sure. Så sure at de denger løs på hverandre, brenner hverandre opp, stikker hverandre med sverd og kapper av hverandres tilhjelmede hoder. Vi befinner oss tross alt i middelalderen, så rett skal værra rett.
Chivalry 2 lar deg plukke en figur og en klasse, være det en korsfarer med store sverd eller en vokter med skjold og spyd, og plasserer deg på et kart hvor du kjemper for en av to sider – forsvareren eller angriperen. Her skal du så hugge ned fienden mens du fokuserer på å oppfylle mål for kampen, være det å forsvare en port, diverse skatter, eller føre enorme beleiringstårn mot fiendens mur. Brettene er store, detaljerte og umåtelig vakre, spesielt på PlayStation 5 hvor både Ray Tracing og 60 bilder i sekundet er faktum.
Slåss for harde livet
Om det er én ting som gjelder i Chivalry 2, må det være å ikke løpe inn i en klynge, skrikende og høy på seg selv, som om man befant seg et eller annet sted i Dynasty Warriors. Da dør du nemlig rimelig fort. Men det er jo gøy å gjøre uansett. Det er liksom det fine med Chivalry 2 – det tar seg ikke så seriøst, og det burde ikke du heller. Her flyr hoder, armer og bein, og selv mennesker når katapultskuddene treffer midt i en klynge. Det er så komisk at volden bare er til å le av, noe de gode lydene også hjelper til med.
Likevel er det jo alltid lurt å kunne forsvare seg, og å i det minste forsøke å tenke taktisk. Slik vinnes ikke bare kamper, men øyeblikk-til-øyeblikkskamper og andre møter med motstandere. Heldigvis gir Chivalry 2 deg mye rom for utvikling og forbedring. Du vil nok dø en god del i begynnelsen til tross for den gode opplæringsdelen spillet oppfordrer deg til å benytte. Det gjorde jeg, for å si det sånn, og selv om jeg fullstendig knuste de to ridderne datamaskinen sendte min vei, tok det noen timer før jeg faktisk klarte å stå opp for meg selv på slagmarken mot spillere med faktiske fungerende (eller ikke-fungerende) nervesystemer på andre siden av fjernsynet.
Det ordentlig kule med Chivalry 2 er hvor enkelt, men morsomt kampsystemet er. Du kan slå på tre forskjellige måter med bakknappene og forsvare deg med den fjerde, men du kan også sparke, dytte, slå ekstra hardt, og kombinere disse for forskjellige angrepsstiler alt ettersom situasjonen passer seg. Dette gjør kampsystemet morsommere og mer dynamisk enn de fleste der ute – kanskje fordi det er så enkelt. Det blir mindre lett av at man må tilpasse seg fiendens slag og hugg, og man kan slå tilbake både ved å forsvare seg til riktig tid, smutte unna, eller slå tilbake akkurat i tide for massiv skade. Her er det ofte timing og erfaring som gjelder, men ved å slåss side om side med lagkamerater øker man sjansene sine for å komme seirende ut av kampene betydelig.
Hvor kan man gå herfra?
Chivalry 2 har slåssing, slag som går fra beleiring til gatekamper og spesifikke mål man må oppnå for å vinne. Dette funker bra, men jeg ser for meg at man kan gjøre dette systemet enda mer dynamisk og dermed litt mindre forutsigbart. Det hadde for eksempel vært tøft hvis man istedenfor å bruke tidsrestriksjoner, så benyttet man seg av «tickets» (som spillet allerede gjør i TDMs) i disse beleringskampene. Hvis man i tillegg gjorde at det forsvarende laget kunne slå tilbake angriperne, slik at «målet» ble mer dynamisk og kunne flytte seg frem og tilbake, kunne kampene ikke bare blitt lenger, men mer personlig og ikke like mye «alt eller ingenting».
For selv om Chivalry 2 er utrolig morsomt, har jeg allerede nå lyst på mer, og på dette tidspunktet er det egentlig bare fantasien som setter grensen. Om de senere kunne klart å legge til hester eller andre aspekter hadde vært kjempekult, og jeg håper vi får se noen tøffe tillegg i tiden som kommer.
Konklusjon
Det er noe spesielt deilig ved Chivalry 2. For ikke bare finner man seg i midten av komiske situasjoner i hver eneste kamp bare fordi spillet fungerer som det gjør, men å svinge med sverd, klubber eller økser er gjort på en tung og god måte. Man trenger erfaring for å seire, men sammen med andre kan man likevel bli bedre uten å dø hvert eneste sekund. Chivalry 2 er lagbasert, men avgjøres av alle de individuelle møtene mellom fiender, og hvert eneste treff med våpnene føles faktisk så bra når vibreringen i kontrollen kombineres med lyden fra TVen.
Spiller du i tillegg på konsoll er det null dårlig stemning å se ettersom det ikke finnes noe tekst-chat, men jeg skulle ønske det var noen tydeligere chat-valg som det var enklere å følge med på. Det er litt lite variasjon i moduser på dette tidspunktet, men det som er til stede funker heldigvis veldig bra.
Jeg er overrasket over hvordan Chivalry 2 plutselig har blitt en av mine nærmest daglige innslag, men vet du hva? Det er absolutt ikke noe negativt. For selv om døden ofte er nær, er det alltid like gøy å løpe skrikende mot fienden, få inn noen slag, og håpe på det beste. Hvis utvikleren kan legge til meningsfylt tilleggsinnhold i fremtiden kan dette bli en ordentlig flerspillerklassiker – spesielt med tanke på hvor vakkert det hele ser ut, og hvor deilig kjapt bildene lyser over skjermen.
