Da Ni No Kuni: Wrath of the White Witch ble lansert i vesten i januar 2013, ble det tatt imot med trampeklapp og hurrarop. Mye av grunnen til den positive responsen var spillets unike stil, en stil som ikke bare var tydelig inspirert av det japanske animasjonsstudioet Studio Ghibli, men som faktisk var lagd i samarbeid med nettopp Studio Ghibli.
Nå har det japanske animasjonsstudioet OLM produsert en film basert på spillets univers (som nå er tilgjengelig i vesten via Netflix), og sånn sett er ringen på mange måter fullendt. Det eneste problemet er at Studio Ghibli har hoppet av lasset siden den gang, og denne filmen ender dermed øyeblikkelig opp som en litt blek kopi av den fremragende visuelle stilen og unike fortellerteknikken som nesten bare Studio Ghibli får til.
Likevel er det overraskende mye å bli glad i i denne utgaven av dette fantastiske universet – spesielt hvis man vet hva man går til.
Et nydelig univers
Der Ni No Kuni: Wrath of the White Witch tar for seg eventyret om unggutten Oliver som må søke tilflukt i et magisk fantasiunivers for å redde sin syke mor, kaster Ni No Kuni-filmen oss i stedet inn rollen som tenåringsgutten Yu et stykke etter originalspillet. Yu sitter i rullestol, har en barndomsvenn, Haru, og er hemmelig forelsket i barndomsvennens kjæreste, Kotona.
Som seg hør og bør leder dette til flere uheldige forviklinger, men ikke før trekløveret blir oppsøkt av en mystisk skikkelse med magiske evner. Kotona blir angrepet av skikkelsen, og etter litt om og men havner Yu og Haru i et annet univers. Dette er den samme, magiske fantasiverdenen kjent fra Ni No Kuni, og her blir de nødt til å finne Kotonas sjelevenn for å redde henne i den virkelige verdenen.
Premisset ligner en del på det vi fikk servert i originalspillet, men utførelsen er ganske annerledes. Yu og Haru er for det første betydelig eldre enn Oliver — noe som har en del å si for dynamikken mellom hovedpersonene — og grunnen til at de reiser til og fra Ni No Kuni er også ganske ulik. Her handler det mindre om hovedpersonenes personlige utvikling, slik Oliver og kompani måtte lære seg magi for å befri fortapte sjeler fra mørkets lenker. I stedet får både Yu og Haru automatisk tilgang på en rekke overnaturlige egenskaper nesten automatisk idet de ankommer det andre universet, uten noen form for personlig vekst.
Jeg skjønner hvorfor det er gjort slik, all den tid Wrath of the White Witch er et 50 timer langt rollespill, mens dette er en film som varer i underkant av to timer. Det er rett og slett helt nødvendig at ting går litt fortere i denne utgaven, og slik sikrer OLM seg også at filmen havner tydeligere i den populære «isekai»-undersjangeren.
Løsningen virker i utgangspunktet som en vinn-vinn-situasjon for Ni No Kuni-filmen: På denne måten unngår vi store hopp i tid og treningsmontasjoner, mens Yu og Haru får mer tid til å utforske de ulike aspektene ved det magiske universet.
Denne delen av filmen er meget godt laget: Rundturen i kongeriket de ankommer er egentlig noe overfladisk, men når verdenen er så fargerik og spennende som det den er her, er selv en tur innom den lokale kneipa svært spennende. Personlige favoritter er en diger, forfyllet antropomorfisk hund og en liten rosa pelsball som følger hovedpersonene rundt i byen. Her lukter det virkelig Studio Ghibli av filmen, og alt er fint og fornøyelig.
Hvorfor så dårlig tid?
Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Yu og Haru har store roller å spille i dette universet, og her går filmen uanstrengt fra å inneholde et par formmessige klisjeer til å være en eneste stor floskel til tider. Heldigvis virker det som om filmen er svært klar over hva den gjør, og selv når den er på sitt mest klisjepregede er det fortsatt en håndfull artige overraskelser å spore underveis.
Filmens største problem er imidlertid det jeg nevnte tidligere: hvor fort alt går. Dette gjør seg spesielt gjeldende i den siste halvdelen, hvor figurer endrer personlighet og skifter ståsted oftere enn jeg bytter bukser. Vi får rett og slett for lite tid med figurene til at mange av de mindre valgene de tar gir særlig mye mening — annet enn at de gjør det de gjør fordi «selvfølgelig gjør de slik».
Mer enn noe annet mener jeg at denne utgaven av Ni No Kuni godt kunne vært flere ganger så lang, da gjerne i form av to eller flere filmer, eller kanskje aller helst en TV-serie. Vi har tidligere sett hvordan for eksempel Netflix har adaptert både Castlevania-spillene og nå nylig The Witcher-universet med ganske god uttelling, og jeg er overbevist om at Ni No Kuni hadde gjort seg ypperlig i dette formatet. Da hadde vi ikke bare rukket å bli mye bedre kjent med Yu, Haru og deres respektive motivasjoner, men også antagelig fått sett mye mer av dette svært engasjerende universet.
For det er det jeg virkelig vil ha: mer Ni No Kuni. Sånn sett leverer filmen godt, med en herlig visuell stil som tidvis imponerer stort og spor av den samme fantastiske musikken som har preget spillserien. Sistnevnt kommer direkte fra Studio Ghibli-komponist Joe Hisaishi, noe som helt klart er med på å heve opplevelsen.
Og til syvende og sist er det dette — det audiovisuelle samarbeidet — som sørger for at Ni No Kuni er en film jeg også kan anbefale til de som ikke har noe forhold til opphavsmaterialet. Man får helt klart mer ut av filmen hvis man har spilt minst ett av spillene i serien — et par ypperlige referanser og en fantastisk slutt gjør virkelig susen på dette punktet — men det er på ingen måte nødvendig for å kose seg med det Netflix serverer her.
Konklusjon
Ni No Kuni-filmen er altså ikke en direkte adaptasjon av spillserien, men i stedet en videreføring av det universet spillene har skapt. Dette er både positivt og negativt: positivt fordi det gir de som har spilt spillene noe nytt å sette tennene i; negativt fordi dette rett og slett ikke er en like sterk fortelling som den vi fikk være en del av i 2013.
Det er imidlertid en svært underholdende film som, til tross for å være overlesset av animeklisjeer og en meget forhastet fortelling, fortsatt evner å glede der det trengs.
Filmens appell er mye takket være det fargerike universet, den herlige musikken og de engasjerende figurene. Alt dette kan riktignok attribueres til opphavsmaterialet og det fenomenale arbeidet Studio Ghibli gjorde i forkant av lanseringen av Wrath of the White Witch, men skaperne av filmen skal likevel ha skryt for måten de har vridd og vendt dette til noe som også er litt deres eget.
Plottet er som sagt veldig typisk og filmen mangler noe av den merkverdige, magiske særheten som Studio Ghibli-filmer har, men likevel finner jeg det vanskelig å ikke kose meg underveis. Til det er historien for spennende, figurene for jordnære og det audiovisuelle samarbeidet for godt. Selv om det er svært tydelig at dette ikke lenger er av samme kvalitet som Studio Ghibli, er Ni No Kuni rett og slett bare en fin film.
