Nyversjoner og Pokémon-serien har gått som hånd i hanske så lenge jeg kan huske. Disse kommer både i form av «definitive» utgaver, slik Crystal etterfulgte Gold og Silver, men også i form av rene «remakes» flere år etter originalspillenes utgivelse, slik FireRed og LeafGreen gjorde i 2004.
Sistnevnte har nå arbeidet seg helt opp til den fjerde pokémon-generasjonen, med Brilliant Diamond og Shining Pearl på Nintendo Switch. For aller første gang utvikles imidlertid ikke disse spillene av Game Freak selv. I stedet har arbeidet blitt gitt til en tredjepart, ILCA, mens originalutviklerne arbeider med neste års nysatsing, Pokémon Legends: Arceus.
Det kan ha vist seg å være en aldri så liten blemme, for det splittede fokuset gjenspeiler seg tydelig i det som er to solide, men svært ambisjonsfattige spill.
Hører fortiden til
Som navnene tilsier er dette nyversjoner av henholdsvis Pokémon Diamond og Pokémon Pearl fra 2006. De originale Nintendo DS-spillene bød på 107 nye monstre, touch-funksjonalitet og et stort verdenskart hvor veien fra gym til gym snirklet seg over, under og langs et massivt fjell.
Alt dette gjelder fortsatt, og overgangen til Nintendo Switch har gått tilsynelatende veldig rolig for seg. Selv om utviklerstudioet er et annet denne gangen, får man nemlig et så å si identisk produkt.
Dette betyr at eventyret nok en gang starter i en pittoresk landsby i nærheten av en diger innsjø, hvor man sammen med barndomsvenn, professor og rival får gleden av å velge et startmonster. De tre aktuelle beistene er gresstypen Turtwig, ildapekatten Chimchar og den yndige vannpingvinen Piplup. For meg falt valget lett på sistnevnte, som senere i spillet forvandler seg til den unike vann- og stålvarianten Empoleon.
Ferden bærer så over land og strand, ut på det som mer eller mindre er en evig jakt. Som i 2006 lusker monstrene også denne gangen i høyt gress, og de er trolige til å sprette opp så fort man setter lilletåa på feil sted.
Det utvikler ILCA da ikke ser ut til å ha fått med seg, er at denne løsningen ble avleggs allerede i 2018, med monstre som var synlige på verdenskartet og som man dermed kunne velge å interagere med helt på egenhånd. Sword og Shield gjorde det enda bedre i 2019, med en god blanding hvor spilleren alltid var i kontroll, men her sverger altså 2021-spillene til fortiden.
Usammenhengende stil
Opplevelsen føles dermed øyeblikkelig litt klønete, og det blir ikke bedre når hverken grafikk eller versjonvalg lever opp til forventningene. Det visuelle var noe jeg reagerte på allerede da spillet ble annonsert tidligere i år, og det endelige produktet er dessverre litt som fryktet.
Her har utviklerne sløyfet den spenstige pikselgrafikken til originalspillene til fordel for et enkelt og klissete «chibi»-utseende. At det likevel skal vekke så stor avsmak er litt rart, all den tid universet er både flott, fargerikt og variert. Sinnoh er et relativt stort univers, og veien går over bakker og berg; fra rikmannsboliger i strandkanten og safari i sumpa; til bykjerner og iskalde utkantstrøk.
Det er dermed stort sett figurene, og spesielt menneskene som ødelegger aller mest: Disse ender gjerne opp som stive og uttrykksløse, og det hjelper ikke at spillet jevnlig zoomer inn når man snakker med andre trenere og gymledere. Det river meg helt ut av opplevelsen, og det er nesten litt sykt at dette har kommet forbi kvalitetskontrollen til Nintendo.
Enda merkeligere er det da at dette overhodet ikke gjelder når man er i kamp. Da endrer spillet nemlig stilart helt, til noe som er litt nærmere det man fikk i Sword og Shield. Kvaliteten er stadig et par hakk under det man kan forvente, både når det kommer til animasjoner og angrep, men både personer og pokémon er i det minste flotte å se på i denne delen av spillet. Hvorfor kunne ikke resten av opplevelsen sett slik ut?
Ikke tegn til platinum
Det oppussede spillparet er også utelukkende basert på spillene de deler navn med, og hopper således glatt over det faktum at det kom en definitiv utgave kalt Pokémon Platinum i 2008.
Her forbedret Game Freak det aller meste som var problematisk i 2006, ved å blant annet endre hvilke monstre som var tilgjengelig rundt omkring i verdenen, ved å by på en del justerte mekanikker og ved å legge til spennende nytt innhold i form av Distortion World og flere detaljer om historien.
Mye av dette har altså ikke overlevd overgangen til Brilliant Diamond og Shining Pearl, og spesielt skuffende er det kanskje at utvalget av pokémon tidlig i spillet føles litt spinkelt. Man snubler gjerne over de samme skapningene igjen og igjen på tvers av flere ruter og deler av spillet, og det tar en stund før den velkjente eventyrlysten dukker opp.
Fortsatt bra
Når utforskertrangen først gir seg til kjenne, er det til gjengjeld fortsatt knakende god underholdning å leke monsterjeger også i 2021. Skapningene er mange og varierte nok til at jeg jevnlig sliter med å velge hvilke jeg vil ha med på laget, enten valget sto mellom hestevariantene Girafarig og Rapidash; flygerne Honchkrow og Crobat; eller de kjølige Weavile og Abomasnow.
Det er utelukkende positivt at det ikke var før nærmere den åttende og siste gymmen at jeg satt med et lag jeg følte meg mer eller fortrolig med.
Utover dette er de grunnleggende mekanikkene bunnsolide som alltid, med turbaserte og strategiske kamper hvor styrker og svakheter står sentralt. Åtte ulike gymledere skal beseires, en ond organisasjon forsøker å ta over verden, mens man underveis må plukke opp nye angrep og teknikker for å forsere omgivelsene.
Akkurat her henger spillene med i tiden, slik at man ikke lenger trenger dedikerte monstre som kan lære seg Surf, Fly og den slags. Andre merkbare forbedringer er hvor mye raskere tempoet i spillet er, hvor alt fra innebygd løping til hastigheten på helsemålere er flere hakk over originalene.
Muligheten til å ha med en pokémon på slep mens man løper rundt er også et digert pluss, mens den utbygde undergrunnen har flere spennende, om en litt rotete, nyheter.
Konklusjon
Pokémon Brilliant Diamond og Shining Pearl er velfungerende og trofaste nyversjoner av den fjerde pokémon-generasjonen. Dette innebærer at det stadig er veldig givende å oppdage, fange og trene nye monstre, og den sentrale utforskertrangen lever i beste velgående.
Sinnoh er og blir et stort, unikt og vakkert univers, og det blir aldri kjedelig å hvalfarte på kryss og tvers av Mount Coronet.
At spillet er så trofast som det det er, er likevel ikke bare positivt: Jeg skulle gjerne sett at vi fikk et bredere sortiment av pokémon å lete etter i den åpne verdenen; spillet kunne nytt veldig godt av å lære litt fra de nyeste pokémon-spillene med tanke på «random encounters»; og det gir overhodet ingen mening at innhold fra Platinum ikke er med.
Når den visuelle stilen i tillegg fyller den fargerike verdenen med livløse «chibi»-figurer og stive bevegelser, blir det bare et nokså godt, men litt skuffende gjensyn denne gangen. Noe som i og for seg selv er ekstra skuffende med tanke på hvor transformative og flotte de forrige generasjonenes nyversjoner er.
Pokémon Brilliant Diamond (testet) og Pokémon Shining Pearl er begge tilgjengelige på Nintendo Switch.
