Det å bli jagerflypilot er en av de største guttedrømmene. Tenk å suse lavt over de norske fjorder i en F-16, bevæpnet til tennene og uten forstyrrelsen fra irriterende flyvertinner som vil mishandle deg med dårlig kaffe eller te. I middelalderinspirerte fantasiverdener har man sikkert også slike drømmer, med unntak av at det ikke finnes jagerfly og varmesøkende missiler. I Lair er det nemlig drager som er de bevingede dødsmaskinene. Du er selvsagt pilot, og Sixaxis-kontrolleren er din styrespak.

Vulkankrig

I Lair tar du på deg rollen som dragepilot Rohn. Han er en del av riket Asylias forsvarsstyrke, en styrke som blir hendig når slemmingene fra Mokai angriper. Asylia er en sterk religiøs nasjon som holder til i et gjestfritt område sør på et kontinent som ellers er ødelagt av vulkaner. Mokaiene er selvsagt hedninger, og kommer fra nord med sine dampmaskiner og moderne våpenteknologi. Det er altså primitive, religiøse snillinger mot slemme, industrifokuserte vantro – ingen ukjent konflikt, med andre ord.

Det er litt vanskelig å beskrive Lair, nettopp fordi konseptet er såpass unikt. Enkelt sagt kan man si at spillet er en luftig blanding av Ninety-Nine Nights og Total Annihilation. Spillet er delt opp i kapitler, der du hele tiden får nye utfordringer. I starten er det læring som står i fokus, drageflyging er nemlig ikke noe som ligger naturlig for de fleste. Etter hvert blir historien mer og mer sentral i denne episke og mystiske konflikten mellom det som i utgangspunktet er de godes kamp mot de onde. Det er nemlig mer ved denne krigen enn man først får inntrykk av, men disse nyansene er det opp til fremtidige Lair-spillere å finne ut av selv.

De første brettene gir deg et godt innblikk i hvordan Sixaxis-kontrolleren faktisk kan brukes på en fornuftig måte. Du styrer hele tiden dragen din på denne måten, og det er spesielt deilig å få til en kjapp, 180-graders vending ved et rykk på kontrolleren. En dytt i andre veien sender dragen i superfart fremover, og du får en fin «motion blur»-effekt på kjøpet. Styringen er i det hele tatt godt implementert. Overstyring blir for eksempel sjeldent et problem. På den måten kan man si at Lair er et arkadeflyspill, selv om få i denne kjedelige verdenen vi bor i kan si hvordan det virkelig er å fly en bevinget flammekaster.

Flammer er helt sentrale i denne tittelen, de er ditt mektigste angrep i krigen mot mokaiene. Dragen din spyr ut utømmelig mengder flammer til dine fienders store skrekk. Flammene er enkle i bruk og fungerer omtrent som missiler i et vanlig flyspill. Rekkevidden er uhyre god og treffsikkerheten likeså.

Likevel er det ikke alltid et glohett angrep er det beste. Dragen din er også kapabel til å slåss med kjeft og klør. Når du braker sammen med fiendtlige drager i lufta blir kampene virkelig heftige. Du kan låse deg inn på andre flygende utysker og slåss vilt ved å slenge kontrolleren rundt i stua mens du trykker febrilsk på forskjellige knapper. Når du etter hvert får kontroll over kampteknikken, blir det disse stundene som topper spillopplevelsen.

Talentfulle øgler

Når du har drept nok fiender kan du også ta i bruk spesielle evner. Dragen kan nemlig gå inn i en saktemodus, og blir den mytologiske middelalders svar på Max Payne. Her vil du i en begrenset periode kunne fyre løs på slemminger mens tiden nærmest står stille, en veldig fin utvei når du er i kniper. Videre kan du også når som helst gå inn i konsentrasjonsmodusen. Da blir fiendene lettere synlig for deg gjennom zooming og fargelegging. Dette er ofte en helt nødvendig løsning på lite fargevarierte brett. Hvis du blir forvirret kan også kompasspilen være til hjelp, den peker alltid mot ditt neste hovedmål.

Det er ikke bare i luften du kan slippe ditt kjøttetende jagerfly løs. I møte med store troppestyrker kan du lande midt i mengden. Dragen din simpelthen elsker å spise fiendtlige soldater. Brutalitet blir nyttig når man får helse av å sluke stridsklare mokaier på slagmarken. Kan dette være tidenes beste variant av det småkjipe førstehjelpsskrinet? På bakken er det for øvrig styring ved hjelp av de analoge stikkene som gjelder, her får sixaxisen en aldri så liten pause.

Etter hvert brett skal det hele oppsummeres, og dine prestasjoner måles i tonn. Det sier litt om hvilke typer kamper du er involvert i, dette er ikke småtterier. Her får du utdelt en medalje for tonnasje og innsats, noe som blant annet inkluderer hvorvidt du klarte hovedmålene og hvor mange fiender og allierte som falt i krig. Dermed har du hele tiden en målestokk for hvordan du presterer, og det gjør at det frister til å spille brett om igjen.

Visuelt er det først og fremst størrelsene på brettene som imponerer. Du kan se milevis fra dragens nakke, og det uten antydning til hakking – selv når et mylder av enheter er aktive samtidig. Vakkert er det også, men det er et vulkanlandskap du befinner deg i. Derfor er landskapet mørkt og dystert, og mangelen på farger gjør etter hvert brettene litt ensformige for øyet. I starten avbrytes dessuten spillet alt for ofte av de ellers greie mellomsekvensene. Men dette er et problem som gradvis blir mindre utover i spillet. De flotte flammeeffektene skal også ha skryt, og det er jo helt sentralt at disse ser bra ut i et spill som handler om drager.

Den episke musikken er det som gleder øret mest i Lair. Selv om den noen ganger kan bli i overkant pompøs, underbygger musikken stemningen i spillet – den gjør konflikten enda mer dramatisk. Stemmegivningen er ikke like god, og varierer fra det akseptable til det uinspirerte. Dette er et problem når historien skal fortelles i de nevnte mellomsekvensene, men har liten innvirkning på de actionfylte kampene. Lydeffektene når du kriger er nemlig midt i blinken, du hører med all tydelighet hvilket beist du har mellom bena, og krigens hørbare grusomheter kommer godt frem under blodbadet.

Konklusjon

Lair virker å bli et friskt pust på PlayStation 3 denne høsten. Det er ikke først og fremst på grunn av den originale bruken av drager, men hvordan utvikler Factor 5 tar i bruk Sixaxis-kontrolleren. I Lair får du ikke bare en føling av potensialet, du får oppleve at den tidvis utskjelte kontrolleren faktisk fungerer veldig godt. Dragestyring har aldri vært bedre, i den grad det har vært spesielt utbredt tidligere. 180-graders svinger blir en lek, og kamper mot andre drager er et adrenalinkick mellom himmel og jord.

Det er bare å glede seg til slutten av september, da kan dragene utkjempe sine dødskamper i din stue også.