Traileren for Valiant Hearts: The Great War fikk flere av oss til å gråte en skvett på Ubisofts pressekonferanse på årets E3-messe. Spillet henter inspirasjon fra soldatbrev sendt under første verdenskrig og presenterer et flettverk av forskjellige menneskeskjebner som påvirker hverandre og knyttes sammen på ulike måter i løpet av den fire år lange konflikten.
Utvikler Ubisoft Montpellier har definitivt lagt mye arbeid i sluttproduktet, som er stappfullt av små og store faktoider om tidsperioden, livet under okkupasjon og de dagligdags gjøremålene i en typisk skyttergrav. Det er mye man kan lære av Valiant Hearts, og jeg sitter selv igjen med kunnskap jeg ikke hadde tidligere.
Likevel klarer ikke spillet å rettferdiggjøre seg selv som spillprodukt. Fjerner du de interaktive delene av opplevelsen sitter du igjen med velfungerende dokumentarserie om krigens grusomheter.
Mitt liv som soldat
Historien i spillet dreier seg rundt fire personer som av ymse grunner befinner seg på krigens vestfront. Tyske Karl blir tvunget ut i striden idet han blir innkalt til tjeneste i den tyske hæren. Dermed blir han skilt fra sin franske kone og deres sønn som venter på ham i den tyskokkuperte byen Saint-Mihiel. Karls svigerfar, Emile, blir på sin side innkalt til den franske hæren. Plutselig blir svigerfar og -sønn fiender, og møtes senere til strid på slagmarken.
Amerikanske Freddie på sin side har frivillig sluttet seg til de allierte styrkene for å hjelpe dem nedkjempe den tyske trusselen. Frivilligheten til å kaste seg ut i krigen kommer av en bitter fortid og et ønske om hevn mot den tyske kommandøren Baron von Dorf. Freddie er ikke den eneste som har blitt berørt av von Dorfs handlinger. Veterinæren Anna, som arbeider som feltsykepleier i skyttergravene, er på jakt etter sin far som ble kidnappet av von Dorf.
I løpet av den seks timer lange spilletiden blir de fire ført sammen og skilt fra hverandre igjen av krigens herjinger. Spillet er delt inn i fire kapitler som tar for seg utvalgte biter av den ødeleggende konflikten. Den røde tråden i handlingen er sanitetshunden Walt som hjelper til med å løse oppgavene du må forsere for å komme deg videre.
Lite skyting, mest gåter
At Ubisoft har valgt å sette fokus på første verdenskrig fremfor andre verdenskrig synes jeg er et spennende grep som skildrer Valiant Hearts fra alle andre krigsbaserte dataspill. I tillegg er det et krigsspill som ikke handler om å skyte andre soldater i fjeset. Jeg plukket aldri opp et skytevåpen og avfyrte aldri et eneste skudd. Dette er fordi Valiant Hearts har langt mer til felles med moderne pek og klikk-spill enn voldsforherligende skytespill.
I stedet for å være en patriotisk og usårbar krigsmaskin er du et vanlig menneske med medfølgende styrker og svakheter. Det skal ikke mer enn én kule til for at du faller død om og du må heller bruke kløkt og intelligens enn pur våpenkraft. Selve spillflyten er fullstendig lineær, ikke at det gjør så fryktelig mye, men du får noen ganger litt frihet når det kommer til å løse de ulike gåtene spillet plasserer foran deg.
Disse kan være alt fra å skaffe rene og tørre sokker til en sliten soldat, gi førstehjelp til syke og sårede, eller forsere de maskingeværfylte slettene i Ingenmannsland. De få gangene du må utøve vold gjør du det bak spakene til tung krigsmaskineri, som regel stridsvogner og artillerikanoner, men seirene som kommer av det føles alltid ganske tomme og meningsløse.
Hunden Walt er kjekk å ha når du skal løse gåter. Han kan nemlig brukes til det aller meste, for eksempel å distrahere fiendtlige soldater, transportere gjenstander, skru på brytere eller hente verktøy du ikke kan nå frem til selv. I tillegg til å være et hendig verktøy er han også en koselig kompanjong å ha med seg. Variasjonen i gåtene er dessverre ikke kjempestor, for hovedfokuset i Valiant Hearts er historiene som fortelles. De føles i det store og det hele overflødige, da gåtene utgjør et minimalt hinder for spilleren. Jeg ber ikke om kjempestore hjernevridere ala Sierras gamle pek-og-klikk-titler, men litt utfordring hadde vært å foretrekke.
Går i alle retninger
Om ikke annet er Valiant Hearts et vakkert spill. Nok en gang skaper UbiArt Framework-motoren et nydelig grafisk uttrykk som minner om europeiske tegneserier, da spesielt tegninger av Hergé og Albert Uderzo. Med sterke farger og god bruk av kontraster gjenskapes den historiske perioden i all sin idyll og grusomhet. Grønne enger forvandles til gjørmete slagmarker fulle av røyk og ild og det er ikke vanskelig å forestille seg hvor slitsomt det var å være en del av bruduljene på vestfronten.
Mens du beveger deg gjennom historien kan du slå opp ymse fakta om stedet du befinner deg og hvilke krigshandlinger som foregikk der. Skjulte kuriositeter rundt om i omgivelsene gir deg i tillegg lettfordøyelig informasjon om livet som soldat.
Tonen i spillet er, for det meste, utrolig dyster, med ganske få lyspunkter innimellom. Det som finnes av lykkelige øyeblikk er små seire i den kjipe krigshverdagen, men krigens realiteter trekker en eventuell god stemning raskt ned i søla igjen. Livet i skyttergravene og på slagmarken var et rent helvete, og utviklerne i Ubisoft Montpellier velger å ikke spare på det metaforiske kruttet. Hadde de gjort det ville spillet mistet sin emosjonelle slagkraft.
Dessverre er Valiant Hearts en smule inkonsekvent når det gjelder å presentere en tematisk og tonal helhet. Selv om ting for det meste er ganske fælt er det også øyeblikk av humor som virker fullstendig malplasserte. Alle figurene i spillet snakker simlish-varianter av sine morsmål, noe som strengt tatt lyder ganske tullete for ørene.
I tillegg spretter noen ganger stemningen i spillet rundt som en manisk sprettball. I løpet av fem minutter gikk jeg fra å kjøre en stjålet taxi nedover en landevei til Jacques Offenbachs Infernal Galop til å amputere armen til en fransk soldat i en gjørmete skyttergrav. Humor har absolutt sin plass i en fiksjonshistorie, selv en så alvorlig som denne, men overgangene mellom lett moro og gravalvorlig dramatikk blir for brå og rystende til at det fungerer optimalt.
Det samme gjelder behandlingen av Baron von Dorf, som er det nærmeste Valiant Hearts kommer en antagonist. Han er en grusom fyr som i aller høyeste grad fremstår som en skurk hentet ut fra gamle Hanna-Barbera-serier, med en kaklende latter og total mangel på selvinnsikt og spissfindighet. Det blir vanskelig å ta hva Ubisoft Montpellier forsøker å formidle alvorlig når han blir umenneskeliggjort i så stor grad.
Konklusjon
Som formidler av historiske hendelser og forteller av historier med menneskelig preg fungerer Valiant Hearts: The Great War meget godt. Jeg merket ofte at jeg lot meg rive med i fortellingen og ønsket at det skulle gå bra for alle de involverte. Å bruke første verdenskrig som bakteppe var et modig valg for Ubisoft Montpellier, men jeg synes det har fungerte veldig bra. Den vakre grafiske stilen fungerte overraskende godt og klarte å understreke hvor vanskelig det må ha vært å være en del av denne konflikten.
Dessverre klarer ikke spillet å rettferdiggjøre seg selv som et spillprodukt. Fjerner du alle de interaktive delene i sluttproduktet sitter du igjen med noe som kunne gått som dokumentarserie på Discovery Channel. Selve spillingen er til tider regelrett kjedelig, for ikke å snakke om totalt uten utfordring. Det holder ikke at historien, grafikken og formidlingen er god når selve spillingen er ganske døll.
Det ligger et godt spillprodukt blant første verdenskrigs skyttergravskonflikt. Valiant Hearts: The Great War klarer dessverre ikke å være mer enn et helt middels spillprodukt om en spennende og uutforsket historisk periode.
Hvis du er glad i pek og klikk-eventyr kan vi anbefale Broken Sword 5: The Serpent's Curse og alle spillene i Blackwell-serien.
