Bilspill basert på gateløpmiljøet starter vanligvis med at du er en ukjent, fattig stakkar med en drøm om å bli konge i en verden fylt med raske biler, lystgass, store penger og heite damer. Vanligvis starter du med en liten slump penger i lomma. Disse pengene bruker du til å skaffe deg en gammel rusthaug av en bil. Med denne skal du prøve å kjempe deg oppover listene i racingens mørke underverden. Midway har valgt å gjøre en litt ny vri på det hele, det er dog ikke mye til vri. I L.A. Rush begynner du nemlig ikke på bunnen av rangstigen, du begynner helt på toppen. Du har allerede en garasje full av biler, et fett hus i Beverly Hills og to damer på hver arm, minst. Dette er ikke noe ideelt utgangspunkt for et spill, hvor er utfordringen?
Fallet fra toppen er hardt
Spillet starter med en relativt lang, og pent rendert, åpningsvideo. Du er Trikz og det er i kåken din det skjer. Champagnen går ned på høykant, folk danser på bordene og alt er fryd og gammen. Sånn er det helt til din verste fiende uinnbudt trenger seg på. Etter en krangel om hvem som er gateløpenes konge, en krangel som nesten utvikler seg til nevekamp og det som verre er, får sikkerhetsvaktene dine kastet de uinnbudte gjestene på dør. Neste punkt på listen er å ta en velfortjent ferie på Hawaii. Et par uker på ferie hjelper dessverre lite når du kommer hjem til et rasert hus og en tom garasje. Noen har brutt seg inn og tatt med seg alt du eier. Alt bortsett fra en enkelt bil, en stakkarslig Nissan 240SX.
Klarer du å jobbe deg tilbake til toppen før sommeren er over? Og ikke minst, klarer du å finne skurken som tok fra deg alt? Foran deg har du en rekke billøp spredt rundt i en relativt god gjenskapelse av Los Angeles. Det begynner så smått med enkle rundebaserte løp hvor du deltar i håp om å vinne noen sårt trengte dollar. Det er slike rundebaserte løp du kommer til å drive mest med om du velger å sjekke ut L.A. Rush. Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av å kjøre runde etter runde på en relativt lukket bane. Heldigvis er det en del andre type løp å bryne seg på også. Den personlige favoritten er løpene som går fra punkt A til punkt B. Her er det nesten fritt fram for å velge den ruten du selv vil, du må bare passe på å svinge innom noen sjekkpunkter på veien. I en såpass stor og omfattende by som dette gir denne typen løp deg flust med valgmuligheter. 
Jakten på den forsvunnede Impala
I de fleste slike gatebilspill dreier alt seg om å vinne penger, slik at du kan få nye biler eller oppgradere de du allerede har. Dessverre har det ikke veldig mye for seg å vinne penger i L.A Rush. Biler får du nemlig ikke ved å oppsøke butikker, de må vinnes i spesielle løp. Problemet med det er at det tar tid å få nye biler. Samtidig som du har vært ute og vunnet gateløp har kompisen din jobbet med å skaffe informasjon om hvor alle de stjålne bilene dine har blitt av. Med jevne mellomrom slår han på tråden med en ny adresse hvor han har hørt rykter om at en av kjerrene dine står parkert. Ditt mål er i første omgang å komme deg dit for å se etter bilen din. Det kan være kjekt å bruke det svært solide GPS-systemet spillet er utstyrt med, det er nemlig ikke alltid like lett å finne frem fra den ene siden av byen til den andre. Når du kommer frem må du kjøre bilen du finner tilbake til huset ditt, noe som høres enkelt nok ut. Problemet er alle skurkene i Escalades som gjør det de kan for å vrake bilen din før du kommer så langt.
Etter at du har fått tilbake en bil kan det være greit å ta en tur innom et verksted for å fikse den opp litt. Det er tross alt ikke veldig heftig å kjøre rundt i biler som ikke er verken stylet eller trimmet. West Coast Customs, kjent fra Pimp My Ride på MTV, har vært med i prosessen med å utvikle spillet. Det er til dem du drar for å fikse opp bilene. Dessverre er denne delen av spillet håpløst dårlig gjennomført. Du har ingen kontroll over det som gjøres med bilen. Det eneste valget du har er hvorvidt bilen skal fikses opp eller ikke. Om du velger å la West Coast Customs gå løs på bilen din vil gutta gi deg et litt fetere eksosanlegg, kanskje et nytt luftfilter og noen nye dempere. I ytelsesavdelingen skjer det nemlig fint lite. Derimot er de glade i krom, glassfiber og perlemorlakk. Det fleste av "forbedringene" blir nemlig gjort på den visuelle fronten, fortsatt uten at du har noe som helst valg rundt hva som gjøres med bilen.
Meningsløs styling
Mer eller mindre alle andre spill innen sjangeren de siste årene har hatt bedre løsninger enn dette. Hadde det vært opp til meg ville jeg droppet kengurufanger og gigantiske forkrommede felger på en Chevy Impala til fordel for litt mer nøktern styling og mer trimming. Mer fokus på det mekaniske, slik at man kunne ha finstilt bilen akkurat slik man selv vil ha den, hadde vært å foretrekke. Slik det er nå føles bilene flytende og urealistiske på veien. En ferdigpakke per bil, samme om den kommer fra West Coast Customs eller ikke, blir altfor enkelt. Med et så lite gjennomarbeidet system har L.A. Rush lite å stille opp med i konkurransen mot Midnight Club 3, Need for Speed Underground-serien eller Juiced.
Sol, sand, palmer og lukten av eksos
Grafikken i L.A. Rush grenser opp mot det øverste sjiktet av det en kan forvente fra PlayStation 2-spill. Byen du kjører i er en nedskalert og tidvis ganske generisk versjon av Los Angeles. Selv om det meste er en liksomversjon av LA har Midway passet på å få med en rekke av de mest kjente landemerkene. Dermed kan de av oss som har vært i LA koste på oss et smil i det vi kjører ut mot brygga på Santa Monica eller forbi LA Convention Center, der E3 avholdes hvert år. Palmer, sol og en anelse smog i luften gjør også sitt for at det virkelig føles ut som det sørlige California. Passende bruk av variabel dybdeskarphet, motion blur og "soft focus" gjør illusjonen nær fullendt. Det eneste som plager litt er at spillet noen ganger fryser et lite sekund for å laste inn mer av byen. Dette er plagsomt nok når du bare cruiser rundt i byen, midt i et løp er det utilgivelig.
Det hadde fungert dårlig å sette en bråte dårlig modellerte biler med desto verre teksturer og effekter ned i en vellykket by som dette. Heldigvis stoppet ikke Midway opp etter å ha laget en heftig by å kjøre i, de gjorde jobben sin med bilene også. Modellene er muligens ikke de beste jeg har sett, men de gjør en god jobb med å styrke illusjonen ytterligere. Det brukes akkurat passe med refleksjoner fra lakk og krom, noe som gir et heftig utseende uten å tippe over i plastikkategorien.
80-tallet sendte oss en kommentator
Før var det V8 og rock som gjaldt, eventuelt litt køntri om du var av den ekstra harry typen. Etter at japanske biler med fire sylindere og turbo tok over har også musikken i miljøet forandret seg, i alle fall om vi skal tro på spill og filmer. L.A. Rush er, som de fleste andre spill i sjangeren, et spill tungt på vestkyst hip hop av verste type. Dialogen i spillet følger i samme gate som musikken, det er smurt tykt på med ghetto-prat og ”tøffe” gloser. Problemet er som vanlig at det føles overdrevet og tidvis på grensen til latterlig. Skuespillerne har muligens ikke den beste dialogen å jobbe med, men de leverer den relativt overbevisende og skal ha honnør for det.
Det kanskje dummeste i hele spillet er kommentatoren Midway har klart å legge til. Er det noen som husker 90-talls spill med kommentarer av typen ”you are the leader, keep it up!” og ”you won the race, congratulations!”? De skal aller helst sies med en typisk filmtrailerstemme. Vel, den stemmen er tilbake, og den er muligens mer malplassert enn noen gang. Overgangen fra tøffe gangstergloser til slike kommentarer er rett og slett latterlig.
Konklusjon
Jeg føler meg litt splittet over L.A. Rush. På den ene siden er det et relativt underholdende spill med en fin, om enn meget nedskalert, versjon av Los Angeles. Spillet har et godt utvalg av heftige biler, og alt fra små japanske biler til store amerikanske SUV-er er representert. Kjørefølelsen er arkadeaktig, men festlig. På den andre siden er trimming og styling elendig gjennomført. Det er tungvint å få tak i nye biler og dialogen er som tatt ut av en dårlig c-film. God atmosfære og kule biler holder bare et stykke, etter noen timer trenger man litt mer. Med et etter hvert ganske stort knippe gode konkurrenter har spillet virkelig noe å bryne seg på. L.A. Rush prøver å levere varene, men når ikke opp. Sluttproduktet er et middelmådig spill i pen innpakning.
