For noen ansikter!
Før vi tar et dypdykk i hvordan avhørene fungerer, må vi imidlertid snakke litt om den nevnte, og oppsiktsvekkende, teknologien Team Bondi og Rockstar bruker på L.A. Noire. Man har nemlig utviklet noe som heter MotionScan. Her setter man hundrevis av kameraer i alle mulige vinkler 360 grader rundt skuespillerne, og tar opp alt ansiktene deres foretar seg når de snakker.
Det mange ikke vet er at det faktisk er de ekte skuespillerne som gjør leppe- og ansiktsanimasjonene til karakterene i spillet. Det gjøres ved hjel av den nye teknologien MotionScan, som filmer skuespillerens innsats fra alle tenkelige vinkler. Så kan man bare overføre det til selve spillet.
Resultatet er noe som aldri har blitt sett av samme kvalitet i spill før. Ansikter som lever og som formidler og avslører følelser og sinnsstemninger. Dette alene gjør L.A. Noire til en interessant tittel, spesielt når det å lese mennesker står helt sentralt i spillopplevelsen. Selv om det ikke er feilfritt eller perfekt ble i hvert fall jeg bergtatt av ansiktene under dialogene, og spillet setter en helt ny standard for fremtidige konkurrenter.
Selve avhørene fremstår som intuitive, om ikke spesielt komplekse. Du har tre valg mens du snakker med noen. Du kan velge å tro/trøste, betvile/tvinge eller beskylde. Hvordan tar man så valget, uten å tråkke i salaten? Vel, ansiktsbevegelsene er ett hint. Om den du avhører lyver vil det kunne gi en rekke hint i ansiktsmuskulaturen, samt et flakkende blikk. Det er ganske åpenbart, men kanskje det er slik nettopp fordi vi ikke er vant til slike detaljer i et spill.
Vårt første avhør var med b-skuespiller og mafiakone June Ballard, en av passasjerene i bilen, og det viste seg raskt at hun hadde noe å skjule. Phelps’s beste våpen er han notatblokk, hvor alt av beviser og spørsmålsmuligheter for avhør blir lagret. Dersom du spiller kortene dine riktig under avhør kan du gå inn i notatblokken og hente frem relevante bevisobservasjoner (i dette tilfellet fra området rundt bilvraket). Slik sett kan du presse vitnet/den mistenkte såpass at nye spor dukker opp. Under avhøret av Ballard kom vi frem til at en filmprodusent ved navn Mark Bishop var involvert.
Skitten sannhet
Så begynner ballen virkelig å rulle. Det viser seg at medpassasjer Jessica Hamilton (Ballards niese) har blitt seksuelt misbrukt av Bishop. En ekstra alvorlig forbrytelse, siden håpefulle Jessica fra landet bare er 15 år. Tråder må nøstes opp, og vi vises hvordan det er flere måter å gjøre dette på. Lykkes du ikke i avhør må man konsultere bevis og drive reasearch for å komme frem til steder og personer. Det vi fikk servert var en meget skitten sak, der filmprodusenter i Hollywood ble filmet i smug mens de hadde sex med småpiker. Rockstar ville ikke vise oss hvordan det endte, men vi kom i hvert fall så langt at vi fant Bishop og kom i heftig skytekamp med mafiaen (som ville drepe Bishop fordi han ikke ville gi Ballard en stjernerolle).
L.A.Noire har to andre bestanddeler, utenom etterforskning, avhør og annet politiarbeid som gjøres med list og notatblokk. Du har kamper og bilkjøring også. Kampene fremstår som relativt like de vi har sett i Grand Theft Auto, både på tørre nevene og med skytevåpen. Når det skal skytes kan du ta dekke og kalkulere når du skal angripe. Dekning er også nyttig siden du raskt blir skadet i dette spillet, og når skjermen blir helt svart/hvit gjelder det å ta en pust i bakken for å få opp helsen.
Phelps kan både bruke sine egne våpen og plukke opp fra falne fiender, men dette er ikke noe skytespill. Ammunisjon er meget begrenset og du må kjempe smart. Da hjelper det nok at autosiktefunksjonen er sterk, noe som fremhever at kampene er mer actionsekvenser enn en test av spillerens ferdigheter.
Det blir en del bilturer i L.A. Noire, en sak kan nemlig ha forgreninger i hele byen. På grunn av tidsperioden vi er i minner nok denne mest av alt om det første Mafia-spillet. Bilene går ikke superfort, dog har teknologien kommet så langt i 1947 at om du slenger på sirenene og setter klampen i bånn så kiler det godt i magen. Bilen brukes også meget aktivt i oppdrag. Du skal følge etter mistenkte, noe som er en balansegang, eller være aktør i ville skytekamper mellom flere biler.
Biljakter blir det også, hvordan kan vi klare oss uten i et ekte politispill? Man kan også få sideoppdrag over radioen mens man kjører, om for eksempel et ran underveis i nærheten og slike ting. Det skjer i det hele tatt mye når du farter rundt i din sorte politibil. Den kan også brukes til øyeblikkelig å reise til et bestemmelsessted. Bare sett partneren din bak rattet, så er du fremme på et blunk.
Likevel nevner Rockstar noe som er meget viktig å huske på under presentasjonen. Dette er egentlig ikke en åpen verden. Ja, du kan velge ulike ruter til målet og slikt, men etter hver sak er det tilbake til politistasjonen for briefing foran den neste saken.
Rett på sak
L.A. Noire blir nok et ganske lineært og strømlinjeformet spill. Et spill som setter politiarbeidet i fokus fremfor at du skal løpe opp og ned bygninger og stjele biler. Dette er ikke Grand Theft Auto, og det er ikke sikkert en direkte sammenligning er særlig fruktbar heller. Du må være glad i dialog og i å studere dine omgivelser for å trives i skoene til Cole Phelps.
I et spill inspirert av såkalt Noir-filmer og et moderne kultverk som L.A. Confidential er selvsagt historiefortellingen viktig. Det vi fikk se satt da også som et skudd. Saken var interessant, den tok overraskende vendinger og sparte ikke på noe for å skåne sarte sjeler. I et Noir-spill er det nesten uunngåelig at klisjeene blir mange, men her er det ikke et veldig stort mål å unngå dem. Så lenge skuespillerprestasjonene er gode og troverdige kan de bare hagle inn, for min del.
Jeg er for øvrig særs imponert over hvordan Aaron Staton løser rollen som Phelps, her skal Rockstar ha skryt for god casting. Han har en naturlig mimikk som passer perfekt med MotionScan, og gir virkelig jernet i stemmebruken også. Det er ikke ofte vi ser skuespill av denne kvaliteten i spill. Det eneste jeg har å utsette på dialogsekvenser er kropper som står og svaier litt for mye frem og tilbake, samt at sinnsstemningen til Phelps endres litt vel mye fra spørsmål til spørsmål – avhengig av hvilken rekkefølge du stiller dem.
– Det er et spill, men all bevegelse og de fantastiske ansiktene gjør at det fenger på en helt annen måte. Som spiller gleder jeg meg stort til å sjekke ut det ferdige produktet, sier Staton selv i en upublisert video vi fikk se.
Visuelt er det først og fremst ansiktene som sluker all oppmerksomhet, og nærmest blokkerer ut byomgivelsene rundt deg. Spillet er fortsatt langt i fra ferdig, så man skal ikke klage for mye på det tekniske. Likevel har man nok litt å gå på når det gjelder teksturer og shadere i herlige LA, men det er godt mulig det blir ordnet frem mot slippdatoen.
Konklusjon
Det er vanskelig å holde kriblingen i magen borte etter noen timer med L.A. Noire. Fans av Police Quest og Mafia vil garantert hoppe i taket av den salige blandingen Team Bondi og Rockstar ser ut til å gi oss. Den fantastiske teknologien rundt ansiktsbevegelsene definerer tittelen, og gjør selv de lengste avhør høyinteressante. Topp den kransekaka med morsom sporleting, ville biljakter og intense skytekamper – og du har med en mulig stortittel å gjøre.
Nei, man får kanskje ikke samme tempo og utforskningsmuligheter som et Grand Theft Auto, men er det virkelig noe å strekke seg etter? L.A. Noire pløyer opp ny mark, og vil stå på sine egne bein. Ut i fra det jeg har sett kan det virke som man vil lykkes stort med akkurat det.
