En låsesmed, takk!
Spillet inneholder også et lite utvalg av bonusmateriale som blir gjort tilgjenglig etter hvert som du låser opp mer og mer i selve spillet. Ulike filmsnutter som tar for seg forskjellige aspekter ved utviklingen og karakterene kan sees i en egen undermeny. Dette bidrar alltid til å øke gjenspillverdien, men personlig synes jeg materialet blir litt lite og slunkent. Spørsmålet er om du orker å dra deg gjennom nok en gjennomspilling av det plagsomt lange og omfattende brettet du allerede har dratt deg igjennom tre-fire ganger, bare for å skaffe en sjel eller to til for å låse opp et lite filmklipp eller noen bilder.
Musikken eller lydbildet i spillet er neppe noe gutta på garnisonen i nord kommer til å skrive brev hjem om. Her er det ingenting man legger spesielt merke til eller som utmerker seg i noen som helst retning. Bare de vanlige lydene og det ellers helt regulære musikalske uttrykket man er vant med fra sjangeren fra tidligere. Beklagligvis vil jeg påstå, ettersom grafikken utmerker seg i så måte.
Konklusjon
Helhetlig klarer Kya (uttales litt i nærheten av Kaja): The Dark Lineage å gjøre et meget godt inntrykk som plattformspill. Grafikken er solid og selve spillet er gjennomført med god stil hele veien. De tekniske problemene eksisiterer, men blir aldri på noe tidspunkt den dominerende faktoren i spillet. Et noe sparsommelig monstergalleri kunne til fordel vært større, men de vanlige spillkarakterene veier opp til en viss grad. Tunnelsystemet fungerer utmerket og kampsystemet har visse tegn til dybde, noe som er sjelden for spill i dette jordlaget. Sekvensene med rask og hektisk handling fungerer som glimrende avveksling fra det ellers monotone livet som plattformheltinne, og sørger samtidig for å underbygge det glimrende modelleringsarbeidet. Hvis du vet hva du går til og ikke er redd for de få problemene jeg har nevnt tidligere, er Kya et spill som bør få innpass i enhver plattformentusiasts samling.
