Skumle og snåle skapninger
Gjennom spillets gang kommer du selvfølgelig til å snuble over forskjellige skapninger av ymse sort. Det er dessverre ingen store opplevelser på denne fronten og de fleste monstrene er skuffende anonyme. Ryggen din vil nok forholde seg fri fra gysninger og kalde gufs, selv på denne tiden av året. Og skulle det mot formodning være slik at du får gåsehud, kan det være en god idé å sjekke sentralfyren før du gir fiendene i Kya æren. Et positivt trekk er imidlertid at ikke alle kreaturene er fiendtlige. Blant annet snubler du over en liten, rund art som er veldig glad i frukter som vokser i trærne. Disse dyrene egner seg heldigvis utrolig godt som hoppeputer også, slik at det er duket for flere småoppgaver hvor de godeste putedyrene spiller viktige roller.
Spredt rundt på din ferd fremover i drømmelandskapet er det plassert et utvalg av bombedispensere. Et enkelt trykk på knappen og på et ufattelig vis spretter en tidsinnstilt bombe fram, klar til å lekes med av hjertets lyst. Ta imidlertid min anbefaling og kvitt deg med utysket snarest mulig, gjerne ved å plassere kruttladningen inntil en steinmasse eller midt inne blant en anséelig mengde ulveskapninger. Resultatene lar ikke vente på seg (lenger enn tidsinnstillingen, da) og skaper øyeblikkelig kaos for alle de involverte. Både bombene og våre praktiske putedyr kan sparkes rundt i god gammeldags fotballstil, med både lange baller mot vingene og driblefinter på landslagsnivå.
I tillegg til deg selv og dine egne hjelpemidler, kommer du også over et særdeles underfundig dyr som skal hjelpe deg på din ferd igjennom historien. Dyret kan best betegnes som en kryssning mellom en enorm struts og en dinosaur. Med en bevegelse som kan sammenlignes med en småfull pingvin på en dag med mye underkjølt regn, klarer dette merkverdige dyret å prestere fantastiske hastigheter og lange hopp. Dette kommer godt med når dine egne ferdigheter ikke strekker til, noe som et funn av nevnte dyr fort tyder på. Kontrollen på dyret er noe tunggrodd, men med litt trening går det meste greit. Du har mulighet til å kombinere en ridetur på strutsekloningen med heftig boomerangbruk, samtidig som dyret egner seg ypperlig som et springbrett videre utover i historien.
Spillet støtter lagring der du selv måtte føle for det, men i hovedsak benytter man seg av et sinnrikt heissystem basert på vindtunneler. Ved å trykke på ulike knapper foran en vindtunnel velger man hvilket brett man ønsker å forflytte seg til. Under innlastingen av de ulike brettene har man valgt å ikke vise en standard "Loading"-skjerm, men snarere gått over til en liten tunnelsekvens der spilleren tas med på en flytur igjennom nevnte vindtunnel. Et enkelt grep fra Eden Games sin side som fungerer glimrende i praksis. Undertegnede tenkte ikke engang på lastetiden før et godt stykke ut i spillet, noe som må sies å være et meget positivt trekk ved et spill som er så avhengig av store, omfattende verdensbilder som dette.
Problemer i paradis
Dessverre går Kya i en del av de klassiske fellene som sniker seg inn i de fleste spill fra denne sjangeren. Kameraet lever i sin egen verden rett som det er, svevende på rosa skyer lykkelig uvitende om at jeg ikke klarer å få med meg en eneste piksel av viktig handling. Samtidig snubler man over ekle småproblemer ved jevne mellomrom, slik som at en klarer å bevege seg til områder hvor spillet i utgangspunktet tydligvis ikke hadde noen planer om å la deg bevege deg, og at man klarer å slå fiender igjennom solide fjellvegger og ut i evigheten. Nettopp det at man ved enkelte tilfeller kan slå fiender igjennom en vegg er gjenstand for potensiell frustrasjon.
Ettersom spillet drives framover av at du klarer å frigjøre nativene fra de onde makters grep, kan det til tider være irriterende at man må spille igjennom større deler av et brett utelukkende fordi spillet gjør for dårlig sjekking av hvor fienden befinner seg. Dette er kanskje det største problemet som Kya som spill har, der den til tider monotone repeteringen ikke bidrar til noen positiv spillopplevelse. Etter hvert ender man opp med å forsøke å dra fiendene lengst mulig unna store kanter og skumle vegger, men kampsystemet er ikke nøyaktig nok til at du klarer å levere presisjonsslag med nøye kalkulert nedfallsvinkel. I de mer avanserte scenene mot slutten av spillet sniker visse tegn til problemer med hastigheten på spillet seg også inn i bildet. Noen sekvenser blir enkelt og greit for overveldende og spillet begynner å hakke. Dette er heldigvis ikke noe stort problem, og forekommer relativt sjelden.
