Sittende alene i mørket på rommet sitt en mørk og stormfull aften, hører Kya brått mystiske lyder. Nærmere undersøkelser avslører at broren hennes har funnet et gjemt rom bak en vegg, og det burde være klart for enhver halvveis rutinert plattformspiller at vi er i ferd med å bevege oss inn i en parallell verden.
Vår parallelle verden har denne gang blitt skissert som en verden befolket av underlige, ulvelignende dyr. Etter å ha tuklet med en magisk medaljong har Kya og broren blitt overført til dette folkets verden og by, Nativ City. Problemet er bare at dette området domineres av en ond leder som gjerne gjør de tilsynelatende fredelige skapningene om til skumle drapsmaskiner så ofte han kan. Da vår onde bekjent i tillegg tar bror til fange, er kaoset komplett.
Underholdende kampsystem
For å kunne drive disse onde maktene ut av dine egentlig ganske snille venner, må du først banke livsskiten ut av dem. Til rådighet har du et utvalg av slåssetriks og en boomerang, selv om du i praksis vil ende opp med å bruke rå muskelkraft like ofte som du bytter sokker. Etter hvert som spillet skrider fram og du får tak i ulike objekter, vil du også få flere evner innenfor kampsportens utfordrende verden. Dette gjør det mulig å gjennomføre kombinasjoner og holde fienden i dine klamme henders grep inntil seieren er din, og du kan drive ut demonene.
Dette kampsystemet er underholdene og sørger for at spillet blir litt mer enn bare enkel knappetrykking for å slå ned en fiende. Boomerangen din kommer til stor nytte i de tilfellene hvor du er avhengig av å kunne ta rotta på et monster fra litt avstand, eller når du ønsker å skape litt ekstra forvirring blant patruljerende ulveskapninger. I enkelte situasjoner vil nemlig denne forvirringen sørge for at ulvegutta tar affære og rydder opp i rekkene sine selv, slik at du bare kan ta en tur innom for å avslutte transaksjonen.
I tradisjonens tro
Kya: The Dark Lineage har jevnt over alle de elementene man forventer fra et plattformspill i sin tradisjonelle mening. Hopping mellom plattformer, klatring i vegger, planlegging og nøyaktig utføring av handlinger og forholdsvis enkle oppgaver som må løses. Gjennomføringen setter imidlertid både telemarknedslag og kjører en ren Boklöv-stil, så spillet blir underholdende fra første stund. Det grafiske uttrykket er gjennomført, rent og pent. Verdenen er fantasifullt modellert og bruken av teksturer skaper et miljø som er hentet rett ut fra en magisk drøm. Svevende øyer, episke overblikk og snirlig utformede detaljer fyller synsbildet og gir Kya et unikt preg som vi dessverre ser alt for sjelden blant spill i denne sjangeren. Et friskt pust i dagens ellers forholdsvis monotone verden av plattformspill.
Herlige avbrekk fra den vante plattformiske livsstil kommer i form av varierte sekvenser med høyt tempo. Med et instrument som til forveksling ligner et snøbrett tar du deg fram i stor hastighet nedover viltre og utfordrende bakker. Plutselig får du bruk for alle egenskapene du tilegnet deg i lange, sene timer med SSX! Innimellom all hoppingen og lange skliturer, befinner det seg flere hyggelige avbrekk med sveving på vind igjennom lange tunneler eller forholdsvis kontrollerte fall igjennom enorme hull. Alle disse elementene bidrar sterkt til at Kya får et langt mer hektisk tempo enn lignende spill i samme sjanger, et trekk som har slått positivt ut for utviklerene. Dette gjør det samtidig mulig å skape helt nye kreasjoner av brett og brettdesign, der spennvidden og variasjonen kan bli langt større innenfor et enkelt segment.
Et annet særpreg som hjelper til å skape en unik følelse når du spiller dette spillet, er at de avsluttende slagene i slåsskampene går i sakte film. Dette er et element som har sneket seg inn i stadig flere spill den senere tiden, men som fortsatt klarer å imponere. I motsetning til i f.eks. Beyond Good & Evil påvirker ikke skiftet til sakte film selve reaksjonsmønsteret, men er kun en artistisk effekt.
