De siste par årene har vi sett flere og flere tilfeller av dataspill som forsøker å takle alvorlige temaer. Takket være spill som The Walking Dead og This War of Mine kan vi oppleve krig og elendighet og menneskers ondskap mot andre mennesker. Vi har begynt å redefinere hva spill kan formidle.
That Dragon, Cancer retter søkelyset mot sykdom og hvordan det påvirker en familie å miste et lite barn. Selv om det til å begynne med høres ganske fælt ut syntes jeg rent personlig at opplevelsen ikke var så ille. Men det kommer mest sannsynlig av meg og min livssituasjon.
Barnet vårt har kreft, hva nå?
I november 2010 fikk ekteparet Amy og Ryan Green vite at deres yngste sønn Joel hadde fått en uhelbredelig kreftsykdom. Joel var ett år gammel og prognosene virket ikke gode. Legene ga ham fire måneder til å leve, men den lille gutten levde mirakuløst nok til han ble fem år gammel.
That Dragon, Cancer forsøker å formidle hvordan familien mottar og bearbeider nyheten og hvordan det er å leve med kunnskapen om at barnet ditt mest sannsynlig vil dø i løpet av kort tid. Dette skjer i all hovedsak gjennom interaktive enkeltscener. Hvilken rolle du inntar varierer, fra Joels foreldre til en usynlig tredjepart, eller kanskje en due som flyr fra sted til sted. Noen ganger må du løse en aldri så liten oppgave, men for det meste finnes verken gåter eller utfordringer du må mestre. Veien er målet, for utfallet er kjent fra før.
For det meste fungerer det ganske godt. Spillets førstepersonsperspektiv skaper innlevelse ved å sette deg i midten av en gitt situasjon. Opptak fra det jeg antar er hjemmevideoer fra tiden under Joels sykdomsforløp gir et unikt innblikk i Green-parets liv.
Vi får høre hvordan kreften påvirker Joels mentale og fysiske vekst, og hva familien har måttet gjøre for å gi gutten den beste mulige behandlingen. Foreldrenes forhold til hverandre begynner også å slå sprekker. Ryan faller tilsynelatende inn i en dyp melankoli, mens kona Amy venter på et mirakel. Hun kan føle inni seg at sønnen er berørt av Guds nåde og at ting vil gå bra.
Gudstro blir en slags rød tråd gjennom hele opplevelsen, men budskapet blir aldri at å tro på Gud vil redde dagen. Det er bare én av måtene Green-familien bearbeidet Joels sykdom. Likevel synes jeg de innimellom smører litt tjukt på. Spesielt sekvensen der Ryan og Amy forsøker å fortelle de andre barna sine om kreftsykdommen ble litt for mye for denne norske ateisten. Her velger de å påstå at Gud både kurerer folk for sykdom, men at han også lar dem dø hvis lider for mye. Med andre ord er Gud fullstendig ufeilbarlig, og så lenge du tror på Gud kommer du til himmelen.
Vanskelige enkeltscener
Som nevnt blir det lett å leve seg inn i hovedpersonenes situasjon takket være førstepersonsperspektivet. Men vi følger ikke kun Green-ekteparet. I én spesifikk scene får vi oppleve hvordan det er å være legen som må gi foreldre slike tunge nyheter, og hvor vanskelig det er å fortelle noen at barnet deres skal dø. Det er ganske kraftige saker, der man kan hoppe mellom ulike perspektiver og spole tiden tilbake så ofte man vil. Totalt kan man se denne sykehusscenen fra fire forskjellige perspektiver, med ulike tanker, meninger og reaksjoner på det som skjer.
Litt over halvveis ut i spillet opplever man en scene fra Ryans perspektiv der Joel, på sitt verste i løpet av sykdomsforløpet, aldri slutter å gråte. Ryan er stuptrøtt og drittlei, og gjør det han kan for å roe sønnen sin ned, men ingenting nytter. Den kraftige barnegråten får det til å vri seg inni meg, spesielt med hodetelefoner på. Det lille som finnes av pusterom er bare midlertidig, for du må alltid inn i rommet igjen for å gjøre noe, hva som helst, for å få gutten til å gi seg. Det er, unnskyld uttrykket, helt forjævlig å oppleve, men det er bare en brøkdel av hva Green-familien gjennomgikk.
For at That Dragon, Cancer skulle få skikkelig gjennomslag burde det vært flere slike scener. Utover disse to hendelsene er det kun et takkekort på norsk, tro det eller ei, som treffer meg rett i hjerterota. Min tante, mammas storesøster, døde selv av kreft, og jeg tror dette takkekortet sendte tankene tilbake igjen til henne. Dette var nok definitivt ikke planlagt av Numinous Games, men det viser at spillet kan berøre på uante, lite åpenbare, måter. Dessverre føles det som alt annet foregår på et overflatenivå.
Innimellom synes jeg de kunne ha gått litt dypere ned i materien og gitt oss enda flere ektefølte scener. En iscenesatt krangel mellom Amy og Ryan bommer totalt, nettopp fordi den er iscenesatt. Gi meg flere opptak fra virkeligheten. Gi meg flere inntrykk av hvordan et slikt liv faktisk var. Spillet klokker inn på rundt to timer, som forsåvidt ikke føles direkte bortkastet, men jeg synes det burde vært mer her.
Det er ikke deg, det er meg
Samtidig må jeg også ta min egen livssituasjon i betraktning når jeg skal vurdere That Dragon, Cancer. Jeg er snart 28 år gammel, singel, jobber 50% i en avis, bor på en knøttliten sokkelleilighet i Trondheim og ble ferdig med studiene for omtrent ett år siden. Jeg har ikke barn, har aldri vært i nærheten av å få barn og er usikker på om jeg noen gang skal ha barn. Det er masse småbarn i familien min, men de tilhører mine fettere og kusiner. Derfor har kanskje ikke spillet den påvirkningen Numinous Games muligens så for seg.
I og med at opplevelsen ikke treffer meg så hardt som det tilsynelatende har gjort mange andre faller jeg tilbake på å vurdere That Dragon, Cancer som spill.
Rent mekanisk har spillet mest til felles med Myst, bare uten gåtene. Du klikker deg rundt i hver enkeltscene før du går videre til neste, og det lille som kan kalles oppgaver blir løst bare du klikker ofte nok. Det finnes ingen typisk spillmekanisk-«loop», men jeg synes likevel ikke at det skader opplevelsen i særlig stor grad. Som sagt, her er det veien som er målet, og jeg tror det hadde vært en ulempe om man til stadighet måtte butte mot slitsomme hindringer og oppgaver.
Konklusjon
That Dragon, Cancer slår et velfortjent slag for dataspill som tar opp viktige og vanskelige temaer på en interaktiv måte. For mange som har mistet nære familiemedlemmer til kreft kan dette potensielt være en god katarsisopplevelse. For andre vil det ikke nødvendigvis treffe like hardt. Jeg lot meg ikke bevege like mye som jeg trodde.
Kanskje det har å gjøre med min nåværende livssituasjon? Kanskje jeg hadde for høye forventninger til spillet? Kanskje det strengt tatt er begge deler? Uansett må jeg innrømme at dette har vært en tankevekkende opplevelse. Til tross for at jeg ikke helt klarte å forestille meg hvordan det er å ha et dødssyk barn ble That Dragon, Cancer likevel en tankevekker.
Spillet fikk meg til å reflektere over hvordan jeg eventuelt ville ha reagert om jeg sto i Green-parets situasjon, eller om det viste seg at jeg skulle få barn med for eksempel kronisk sykdom eller kromosomfeil. Det synes jeg spillet skal ha skryt for.
Det ble ikke den store tåreperseren jeg hadde sett for meg, og hvorvidt That Dragon Cancer blir et slag i magen eller et blaff i vinden kommer strengt tatt an på deg. Temaene spillet tar opp er universale, og det underliggende budskapet om å skulle bevare håpet i en vanskelig situasjon er en kjærkommen opplevelse i et medium som trenger å vokse ytterligere.
Vi har valgt å ikke sette en tallkarakter på That Dragon, Cancer.
Flere andre spill tar opp alvorlige og vanskelige tema i en spillkontekst. Vi anbefaler This War of Mine, som skildrer krig fra sivilistenes perspektiv. Papers, Please setter din moralske karakter på prøve i en kommuniststat fra helvete.
