Det er få skuespillere som er like uanstrengt sjarmerende som Ryan Gosling, og i hans nyeste film, Project Hail Mary, får han virkelig stråle.
Godt over 80 prosent av tiden tilbringer han nemlig som eneste skuespiller på skjermen – i denne livlige sci-fi-filmen er det for det meste bare en underlig, dataanimert skapning som holder ham med selskap.
Romferd for å redde dagen
Premisset er velkjent og lar oss følge Gosling som den rufsete Ryland Grace, en forsker som motvillig blir valgt til å redde verden.
En oppdagelse i det ytre rom viser nemlig at solen er i ferd med å slukke, og den eneste sannsynlige løsningen ligger et sted i dypt i verdensrommet, langt utenfor vårt solsystem.
Grace ender opp som en del av teamet som blir sendt på redningsoppdrag, men våkner opp som eneste overlevende etter flere år i kunstig koma. Den lange dvalen har ført til hukommelsestap, og han er lenge usikker på hva han i det hele tatt gjør der alene, strandet på et romskip mange lysår hjemmefra.
Hovedpersonen bruker bittelitt tid på å bade i eksistensiell skrekk og bunnløs depresjon, men det tar likevel ikke lang tid før filmen glir over til å bli en godlynt og oppriktig morsom sci-fi-komedie.
Perfekt timing
Gosling tilbringer som sagt mye tid alene, men formelig flommer over av megetsigende mimikk og komisk talent. Her får man servert ren slapstick og kjappe punchliner – i teorien er mange av vitsene ganske enkle, men Gosling er herlig tørrvittig og har en uslåelig timing i det meste han gjør.
Det skader heller ikke at Project Hail Mary er meget godt klippet. Særlig første halvdel har et høyt tempo og svært god flyt.
Nærkontakt av tredje grad
Underveis låser Grace opp stadig flere minner gjennom korte tilbakeblikk til tiden før ekspedisjonen, og dette er med på å drive handlingen framover.
Uten å røpe for mye – annet enn hva trailerne allerede har vist – kommer filmens store vendepunkt ganske tidlig.
Grace snubler over et annet romskip i det store intet; det viser seg at han kanskje ikke er så alene som han først trodde; og etter litt om og men oppnår han kontakt med en besynderlig skapning med uklare hensikter.
Jeg har ikke lyst til å avsløre nøyaktig hva han møter, annet enn at filmskaperne har gjort en enestående jobb med å legemliggjøre og personifisere det utenomjordiske vesenet.
Herfra og ut tar filmen flere overraskende vendinger, og handlingen fortsetter å være både besnærende og morsom store deler av tiden. Det er også en genuin, menneskelig nerve som gjennomsyrer deler av filmen, og man sitter lenge med en klump i halsen, en uro for hvordan det skal gå med Grace.
Hopper bukk over problemene
Og ganske lenge er det lite å «ta» filmen på.
Til tross for å være begrenset til et relativt lite område, er settene svært godt designet; flere av hemmelighetene som skjuler seg i det ytre rom er oppriktig flotte; og mange av sci-fi-elementene har en særegen sjarm ved seg.
Underveis merker man likevel mer og mer at filmen ikke nødvendigvis er myntet på de som virkelig brenner for sci-fi. Flere av løsningene som benyttes er i overkant enkle, og filmen bryr seg ikke om å forklare flere ganske sentrale vendinger.
Det at Grace etter hvert klarer å kommunisere med skapningen blir for eksempel viftet bort med en håndvending.
Project Hail Mary er også hakket for lang, og særlig siste akt drøyer i overkant mye.
Her hopper filmskaperne bukk over flere naturlige avslutningspunkter, og som et resultat blir slutten både påtatt og overtydelig. Dette ene punktet forringer filmen overraskende mye og gir hele opplevelsen en merkelig, Disney-aktig ettersmak.
Konklusjon
Project Hail Mary er likevel en svært severdig filmopplevelse, og store deler av eventyret preges av fremragende skuespill, god flyt og en rekke genuint morsomme sekvenser og øyeblikk. Dette er en unik tolkning av et velkjent premiss, og filmen er både leken og lekker.
Ryan Gosling har ikke veldig mye å gå ut ifra, men storspiller som sjarmerende forsker på dypt vann.
Filmen er kanskje litt for enkel til tider, og det er flere detaljer som man pent blir bedt om å ta for god fisk uten at de blir veldig godt forklart.
På motsatt side står slutten, som i all sin enkelhet blir for tydelig.
Dette er likevel bare små feilskjær for en film som ellers byr på lettfordøyelig og livlig sci-fi som passer for både store og små. Project Hail Mary er farlig nær å være en moderne sci-fi-klassiker.
Project Hail Mary har premiere på norske kinoer 20. mars.
