Det var en gang en panda som het Po, og Po var ikke som de andre pandabjørnene. Han hadde nemlig så urimelig lyst til å bli god i kung fu. Dessuten hørtes han litt ut som Jack Black, og slikt blir det kanskje film av i Hollywood. Når noe blir film blir det ofte også til spill, for slik var skikken i det magiske landet langt, langt borte. Filmspill var nemlig beskyttet av en mektige forhekselse som gjorde at de solgte i bøtter og spann og hauger og lass nesten uansett. Derfor hadde noen skurker bestemt at slike spill skulle klemmes ut i all hast, for er det en ting skurker liker bedre enn profitt så er det kjapp profitt.

Po ypper til bråk

Pandabjørnen Po var imidlertid så forferdelig glad i kung fu at ingenting – selv ikke filmspillenes nådeløse deadline – skulle hindre ham i å utøve dette på en kompetent måte. Derfor fikk han laget seg et kampsystem som faktisk ikke var så aller verst. I sekken hadde han med seg et anstendig antall angrep og kombinasjoner, og han kunne by på en langt mer spennende og variert opplevelse enn hva man ofte forventet av sjangeren. Angrepene kunne være raske eller tunge, han kunne sjonglere fiender opp i luften eller han kunne skaffe seg rom til å lade et spesielt tungt superslag. I tillegg hadde han magiske spesialangrep i tilfelle fiendene skulle greie å overrumple ham.

Ikke bare kunne han angripe; han kunne forsvare seg også. Da Po blokkerte ble han omgitt av en beskyttende, gjennomsiktig kule, og etter hvert som fiendene dengte løs på denne ble den mindre helt til den forsvant. Dette var et i grunnen ganske lurt system som gjorde at man ikke bare kunne stå der og blokkere til krampen tok en. Po kunne også rulle unna mens han blokkerte slik at han raskt kunne komme seg i en bedre posisjon. Po var ikke belemret med overdådig lange animasjoner, og blokkering inntraff som regel ganske umiddelbart, så snart man bare trykket på knappen.

Ettersom Po skred frem gjennom spillet fant han en mengde kakemynter, og kakemyntene, ja, de kunne han bruke til å oppgradere angrepene. Oppgraderingsfunksjonen brøt kampsystemet ned i mange forskjellige bestanddeler, og dette gjorde at man kunne utvikle sin egen kung fu-stil basert på de angrepene man brukte mest og likte best. For eksempel kunne man bli bedre til å gripe fiender og kaste dem, eller bli gjøre mer skade med våpen, eller man kunne kjøpe seg større livstank eller magitank med kakemyntene. Det var ikke mulig innenfor rimelighetens grenser å skaffe seg alle oppgraderingene på en gjennomspilling, så det var, som Po kanskje sa, viktig at man "valgte med omhu."

Po trykker på rett knapp til rett tid

Selv om kampsystemet var både variert og spennende, så fant man også ting som fikk folk til å tvile på hvor godt utviklerne egentlig visste hva de drev med. For eksempel var det ganske vanlig i actionspill på den tiden at fiendene var helt eller delvis uovervinnelige i selve angrepsanimasjonen – så også her. Men dette kunne lett oppfattes som urettferdig, og folks rettferdighetssans skal man som kjent ikke ta lett på.

Derfor var det også vanlig at man kompenserte for dette ved å gi fiendene en rekonvalens-animasjon etterpå, hvor de var sårbare. I Pos eventyr hadde man derimot gjort det slik at en del større fiender var, uforståelig nok, uovervinnelige i både angreps- og rekonvalens-animasjonen. Dette irriterte folk, for selv om de syntes det var greit nok at et spill rettet mot barn la til rette for knappemosing, så kunne det vel ikke være nødvendig å aktivt motvirke en strategisk tilnærming bare derfor? "Var kanskje rekonvalens-animasjonene lagt inn fordi det var slik actionspill normalt så ut?" spurte folk seg.

I spillet møtte Po på en rekke slemme sjefer som ville ham til livs. Disse var som regel forbløffende kjedelige. Mange av dem beseiret man kun ved å trykke rett knapp til rett tid. Det var spill som Shenmue og God of War som hadde gjort denne vederstyggeligheten av en spillmekanisme popluært, og siden den gang hadde det blitt bestemt at det ikke var noen grunn til å finne på engasjerende sjefskamper når det var langt lettere å bare slenge et ikon eller to opp på skjermen.

Po blir uendelig trist

Det var kung fu som var Pos styrke, men innimellom all slossingen fant han også tid til å hoppe og sprette litt mens han utforsket. Verden var ikke så veldig stor på den tiden, men man hadde da greid å gjemme unna en del hemmeligheter som den observante spiller kunne lete opp. Verre var det at en ond trollmann hadde satt opp en rekke usynlige vegger, og han hadde lagt inn bunnløse avgrunner hvor det ofte så ut som om man kunne lande helt trygt. Når Po hoppet i en av disse mistet han kakemyntene han hadde samlet siden sist sjekkpunkt, og han ble av og til uendelig trist når en lengre utforskning resulterte i ingenting bare fordi han ikke kunne gjette at et hustak bare var til pynt.

Po måtte ha seg en pause en gang i blant, og da tok gjerne spillets andre figurer over. Disse var kanskje litt mer spretne enn Po, og de kom seg kanskje frem steder hvor Po ikke kunne gå, men det var nok ikke den helt store variasjonen å hente.

Pos eventyr var fordelt på tretten kapitler, og disse rundet han på om lag fire timer. Etterpå kunne han feire med saft og nuddel-suppe, han kunne prøve seg på en tøffere vanskelighetsgrad og se om han fant noen hemmeligheter han misset sist, eller han kunne måle krefter med andre spillere i den lokale flerspillerdelen. Her fant man, foruten Po og de andre heltene, også spillets skurker. Folk var nok aldri så lite skuffet over at det ikke var lagt til rette for flerspiller-kung fu over Xbox Live.

Konklusjon

Hvis det skulle være noen tvil: Kung Fu Panda er et spill for barn. Kampsystemet er hakket dypere enn vi er vant til fra barnespill, men uten at det blir komplisert av den grunn; man greier seg fint med knappemosing. Spillet byr i tillegg på en akseptabel mengde variasjon uten at noen sekvenser er direkte dårlige, og det hele er pakket inn i pen grafikk og en tidvis småmorsom historie. Men i og med at spillet har en nedre aldersgrense på syv år skulle jeg tro at nedslagsfeltet blir særdeles smalt. Jeg kan vanskelig forestille meg at spillere i tenårene og oppover skulle engasjeres særlig lenge av Po & co. Og tematikken dyr med fascinasjon for kung fu er dessuten behandlet bedre i spillform før (for eksempel Legend of Kay til PS2).

Spillet kommer også ut på DS, PC, PS2, PS3 og Wii.