Karakterene
Som alltid med Xbox er det bare å slenge inn plata og kjøre i vei. Etter litt forskjellige logoer og annet tjafs kommer en introfilm (se video). Allerede her settes standarden for resten av spillet. Inntroen er laget i typisk 70-talls kung fu-filmstil, med innlagt "dårlig" og skrapete kvalitet på bildet. Her får du møte en del av de karakterene du kan styre i spillet. Du har ninjaen, den gamle mannen, apeguden og den stereotypiske negerdama i god Jackie Brown-stil. Etter å ha fått se denne filmen kommer du frem til menyen. Også her har en laget bildet slik at det kan minne om en slitt gammel film, en morsom vri for å gi spillet den rette atmosfæren. Inne i spillet fortsetter det i samme stilen som i introfilmen.
Som spiller ser du det hele fra siden, ganske likt de fleste andre slåssespill. Settene du slåss på (det er jo filmsett) er laget i helt grei 3D-grafikk (se video). Noen av tingene du ser kan du plukke opp og kaste på motstanderne. På den måten kan du åpne dører eller knuse vegger. Teksturene på disse settene er ganske pene og detaljerte, men stilen er likevel litt simpleste laget. Spillermodellene er av typen tegneseriedverger, noe som passer godt sammen med de altfor simple kontrollene og resten av atmosfæren i spillet. Karaktermodellene ser også ganske bra ut, om enn noe simple i sin framtoning. Hele spillet nyter godt av å ha en veldig karikert stil, både i settene og modellene. I det store og hele kan det sier at grafikken er underholdene, men helt klart ikke i toppklasse. Til det blir den for simpel og lite spennende.
Hvis du har sett 70-talls kung fu-filmer vet du godt hva du går til når det gjelder lyden. Her er det cheesy musikk og typiske klisjékommentarer som går igjen. Regissøren slenger meldinger om det meste, ikke minst når du gjør noe feil. Som spiller kan du også slenge frekke meldinger til dine motstandere. Det gjør du ved å trykke inn venstre avtrekker. Disse tiradene er av typen; "you stink"og "I will defeat you". Alt ettersom hvilken spiller du velger å bruke vil kommentarene de slenger forandre seg. Selve lyden fra slåssingen og våpnene i spillet er av aller simpleste type. Hvorvidt det er positivt eller negativt kan diskuteres. Det er alltid litt skuffende når et spill bruker akkurat de samme lydene du har hørt i haugevis av spill før. Her derimot kan det sies å passe godt inn, nettopp fordi spillet er en parodi på hele kung fu-sjangeren. Lyden er verken veldig bra eller veldig dårlig. Noen av elementene er ganske så bra, andre er ganske så dårlige. Kort summert, ganske så gjennomsnittlig.
Konklusjon
Dette er ment som et partyspill, noe du skal kunne sette deg ned og spille sammen med kompisene en hel kveld. Da er det skuffende at flerspiller i KFC er så elendig som den er. Som Partyspill fungerer det skikkelig dårlig, i alle fall etter at man har spilt en halv times tid. Lenger tok det nemlig ikke før vi gikk utrolig lei det hele. Enda mer underlig er det at spillet faktisk er ganske underholdene å spille på egen hånd. Det har blitt snudd helt på hodet. Det kan virke som om noen hos Microsoft ikke helt har forstått hva som ligger i begrepet partyspill. Grafikken er det så som så med, den er ganske morsom og underholdene. Den er bare litt for simpel for et spill som kommer ut i 2003. Lyden gjør det bedre enn grafikken og scorer ganske høyt. En del av lydene er ganske dårlige, men det passer likevel godt inn i hele konseptet. Kort oppsummert; god en-spiller, elendig flerspiller, middelmådig grafikk og grei lyd. Resultatet blir noe de fleste burde styre unna.
