Kulturarven er interaktiv

– Sjekk her ’a, de deler ut literflasker med "Tørst" på Karl Johan! Det står små jenter rett her oppe og deler ut kartonger som nesten er større enn dem selv.

Det er ikke bare en sjeldent solfylt dag som gleder Dagblad-journalist Snorre Bryne (28) denne første mandagen i februar. I møtet med venn og kollega Jon Cato Lorentzen (35) fra bransjebladet Faro Journalen, er det juicekartongen som blir det umiddelbare samtaleevnet. Begge er spilljournalister, og lidenskapelig opptatt av dette unike mediet. Derfor var det naturlig at møteplassen ble spillbutikken Game (tidligere Spiderman) i Oslo, sjappa som visstnok skal ha alt innen elektronisk underholdning.

– Hvorfor har spill blitt så populært, Snorre?

– Folk blir dummere og dummere, og latere og latere.

Store penger

Spøkene sitter løst mellom de kalde og glorete spillhyllene i et hjørne av Game. Kanskje kommer smilene og latterkulene lettere siden spillindustrien for lengst har passer musikk og film i omsetning. I USA ble det solgt spill og spillutstyr for 80 milliarder kroner i fjor, og i Norge brukte vi nesten en halv milliard på interaktiv underholdning i 2006.

– Neida, jeg tror det har blitt så populært fordi det kommer flere spill som appellerer til en stadig bredere målgruppe. Tidligere var det bare én kundegruppe: spillerne – slik er det ikke lenger. Nå er det flere og flere som ser sine interesser gjenspeilet i spillutvalget, sier Snorre.

Jan Cato trår støttende til.

– Spill har jo alltid vært populært, men tidligere var dette mediet forbeholdt de teknologisk interesserte.

Harstad-væringen Jon Cato Lorentzen har lang fartstid i spillbransjen, både i butikk om som journalist. Han var tidligere spillansvarlig i butikk-kjeden Akers Mic, og han har bakgrunn som Redaktør i bransjebladet Manual. Nå jobber han altså i Faro Journalen, med hovedansvar for interaktiv underholdning.

– Det vi ser i dag er at vi får stadig flere spill som det er enklere å komme i gang med og enklere å komme inn i. Festspill og sosiale spill er gode eksempler på dette, sier Jon Cato.

Spillbransjen har et stort kompleks. Det å spille oppfattes av mange som en barnslig og bortkastet form for underholding. Journalistkompisene tror dette er hovedgrunnen til at mediet ses litt ned på i kulturelle kretser, men de mener at spillindustrien selv ikke er uten skyld.

– Spill er fortsatt en veldig maskulin kultur, som i stor grad retter seg mot tenåringsgutter, hevder Jon Cato.

– Ja, det er egentlig merkelig at en bransje som betinger så mye penger, retter seg mot den gruppen mennesker som tilsynelatende har minst å rutte med, kommenterer Snorre.

– Må våkne

Snorre Bryne ble født i Oslo for 28 år siden. Han har jobbet med spill for Dagbladet siden 2000, da som frilanser. Han har imidlertid nettopp akseptert et tilbud om fast stilling i Dagbladets kulturredaksjon. Spillkjenneren har tidligere vært spillanmelder i Natt&Dag og korrekturleser i Dagens Næringsliv.

Snorre mener spillindustrien snart må våkne.

– Jeg tror at det bildet spillutgiverne har av spillere er med på å begrense det mulige omfanget for spill. Det å spille er ikke noe som bør være begrenset til én gruppe mennesker. Den dagen spillindustrien benytter seg av samme typen designfilosofi som vanlige forlagshus, på for eksempel spillomslagene, så har man kommet ganske langt.

– Med det i mente, er spill virkelig kultur?

Svaret kommer kontant.

– Jeg definerer spill som kultur. Spill har faktisk blitt en viktig del av kulturbegrepet. Definisjonen er vanskelig, men spill er et medium som formidler opplevelser og historier ved hjelp av bilder og lyd. Det er på en måte en kombinasjon av både musikk og film, og denne dualismen er unik i kulturverdenen, sier Snorre.

– Klart spill er kultur, men å definere det som kunst blir litt vanskeligere. Kunst er jo det observatøren får ut av det han kikker på. Det én definerer som kunst, kan en annen si at ikke er kunst. Spillet kan ha kunstneriske verdier, men det kommer altså an på hva spilleren er ute etter, supplerer kollega Jon Cato.

– Jeg kan være med på at ikke alle spill er kunst, men alle spill er kultur, svarer Snorre.

Han følger opp:

– Da Valgjerd Svarstad Haugland var kulturminister, spurte jeg henne om spill er kultur. Hun sa at noen spill kunne være det, men spill der uskyldige ble voldtatt og drept – det er ikke kultur. Drap og voldtekt i seg selv er helt klart en ukultur, men jeg synes dette er en ganske vridd kulturforståelse fra en som tross alt var kulturminister på den tiden.

– Hva blir voldelige bøker, da? Bøker der folk blir voldtatt og drept. Bøker som American Psycho, flirer Jon Cato.

– Nei, det er ikke der kulturskillet går, man må ha et videre kulturbegrep enn som så, nikker Snorre i retur.

Kulturarv

Spill er ikke bare populærkultur for Snorre. Han tror spill gjør et dypere inntrykk enn som så på flere mennesker.

– Hvis man i fremtiden skulle se på kulturarven for denne perioden, er det obligatorisk å nevne spill som en del av det som har formet oss. Hvis man ikke nevner spill i den sammenhengen, da er du helt på jordet. Spill har i høyeste grad vært med på å definere en hel oppvekst og barndom hos ganske mange mennesker i Norge.

Både Bryne og Lorentzen bruker timevis hver uke på spilling, og man kan lure på hvordan det er å leve med noen som spiller såpass mye.

– Jeg er skilt, jeg, sier Jon Cato uanstrengt.

Guttene bryter ut i latter.

– Neida, kona spilte faktisk mer enn meg. Jeg har aldri fått noe negativ tilbakemelding på at jeg har spilt for mye, selv ikke når jeg satt inne i ungdomstida med Commodore 64. Nå hadde jeg riktignok en god unnskyldning, jeg var nemlig allergisk mot pollen.

– Jeg får heller ikke tyn for å spille for mye, kjæresten har ikke spilt så mye siden hun hadde Nintendo Entertainment System i sin tid. Nå spiller hun imidlertid PlayStation Portable, og bruker mye tid på gamle klassikere på Wii, sier Snorre.

– Hvis kjæresten din bruker en halvtime på Hotel Cæsar hver dag, kan vel du bruke en halvtime på et spill? Det er jo langt mer fordummende å se på TV enn å spille et spill, supplerer Jon Cato.

Endelig fast

Intervjuet i spillbutikken er over, og rundt oss virrer det nå av unge spillkunder. Alle sammen gutter, selvsagt. Jon Cato gjør seg klar til å hente sin fem år gamle sønn i barnehagen, mens Snorre skal tilbake til Dagblad-huset.

– Nå skal jeg opp for å skrive under kontrakt, jeg har endelig blitt fast ansatt, proklamerer Snorre før han forsvinner ut i den håpefulle vintersola.

Spill har virkelig blitt kultur, i hvert fall hos Norges nest største løssalgsavis.

Merk: Dette er en revidert utgave av Mikael Harstad Grovens eksamen i kulturjournalistikk ved Journalisthøgskolen i Oslo.